Beklager, Kant – ikke i dag

Hør Liv laga som podcast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Jeg er på bursdagsfest hos en sykepleierkollega. Vi står en gjeng på kjøkkenet. En sukker og forteller at «det har vært helt sykt travelt på jobben i det siste». Vi andre ser medfølende på henne og spør innforstått: «Du er sykepleier?». «Nei, jeg jobber i klesbutikk». En kort stillhet fyller rommet før vi alle bryter ut i unison latter. Null respekt, beklager.

Det er ikke det at sykepleiere er de eneste i verden som har det travelt. Jeg har selv jobbet som servitør og gått hele vakter uten å ha hatt tid til å tisse eller spise noe annet enn chilinøtter. Det er bare det at når jeg ikke strakk til som servitør, så var konsekvensene at noen måtte sitte litt lenge ved et skittent bord, ikke få maten sin i tide eller måtte vente på regninga og få dårlig tid til kinoen.

De som må vente på meg nå, har smerter og trenger medisiner. De kommer seg ikke opp av senga for å gå på do på egen hånd og må gjøre i buksa eller risikere å falle i forsøket. De blir underernærte fordi vi systematisk ikke har tid til å gi dem frokost før ti, men må gi kveldsmat tidlig for å rekke over stellet. De har fått dårlige nyheter de trenger å prate om, men jeg har ikke tid til å høre og må gå baklengs ut av rommet med empatisk blikk mens de snakker.

Travelheten gjør noe med oss. Vi skyver dyds- og pliktetikken til side for den rene nytteetikken. I konkurransen mellom å lindre smerte hos pasient A og kvalmen hos pasient B, velger jeg kvalmen ene og alene fordi dersom hun kaster opp, kommer det til å spise enda mer av vår knappe tid. Når den utslitte kona nølende tilbyr seg å overnatte fordi hun ikke føler seg trygg på at vi skal klare å ivareta hennes forvirrete mann, takker jeg glatt ja, selv om jeg vet at det beste for henne hadde vært en hel natts søvn i sin egen seng.

«Dette telles dere på», får vi ofte høre om antall pleieplaner oppdatert siste døgn, kurveførte svelgtester, utfylte pasientsikkerhetsskjemaer og screeninger. Antall kryss i disse rutene forteller foretaksledelsen om denne avdelingen har tilfredsstillende kvalitet eller ikke. For at kvalitet skal kunne måles, må den kunne telles. Problemet med etikken er at den ikke kan formuleres i kvantifiserbare mål eller settes inn i en sjekkliste. Dermed blir den ikke noe område for prioritet. Det tar tid å behandle folk ordentlig. Når tiden blir vår knappeste ressurs, er det dette vi kniper inn på.

Beklager, Kant – vi har ikke tid til dine maksimer og kategoriske imperativer. Det er den pragmatiske nytteetikken som overtar når bemanningen ikke står i forhold til pasientbelegget. Men vi går hjem med et lite håp om at vi kanskje i morgen vil få mulighet til å behandle pasientene våre som et mål i seg selv ...