Å våke over en alzheimer-pasient

– Jeg er … Jeg er bare dritt. Jeg har ingen verdi.

Han ser rett på meg. Små, mørke øyne. Triste øyne. Stemmen er uklar og skjelvende, han finner ikke alle ordene. Men de han finner, er hjerteskjærende nok. Klokka er over fire på natta, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg litt nå. Prøver å komme på noe fornuftig å si. Hva sier man?

Pasientens verden

Jeg gjør det jeg vanligvis gjør når jeg er på jobb. Forsøker å sette meg inn i pasientens verden. Sykepleierens kanskje viktigste verktøy. Men det er ikke alltid så lett.

– Det er synd å høre at du har slike tanker. Det er ikke rart at du ikke får sove.

Alarmen på telefonen min går av, og jeg må ta den opp av lommen. Det var på en annen avdeling. Bra, da slipper jeg å gå. Han svarer meg ikke, stirrer bare tomt ut i luften. Kjevene er spente. Huden i pannen er kraftig rynket. Øyebrynshårene er lange, de burde ha vært klippet.

Han har forsøkt å kle på seg. Blå nattskjorte fra lintøyrommet med en svart kordfløyelsbukse under, og én tøffel. Han ser ut til å fryse. Kroppen er tynn, det er lett å se selv gjennom de formløse klærne. De passet sikkert, før.

– Du ser kald ut. Vil du ikke heller legge deg under ei dyne? Klokka er bare fire på natta.

Men han biter kjevene sammen, hendene fikler med knappene på nattskjorta. Motorisk uro kaller vi det. Noen kan vandre rundt i timevis, natt eller dag, til tross for medisinering eller inngripen fra oss. Det er som om frustrasjonen deres gyver løs på kroppen. Som om det å gå er det eneste som gir dem en slags ro.

– Alle som skulle ha vært … som skulle ha. Nei. Støtte. Alle som skulle ha vært der for meg, de … de er ikke støtte for meg.

Jeg nikker og kommer med et bekreftende «mm», prøver å ha blikkontakt. Samtidig ser jeg for meg de pårørende til denne mannen, som er blitt så innmari syk, så tidlig. Tenk å måtte «levere» ham fra seg på en institusjon for personer med demens. Egentlig skulle han og kona ha levd pensjonisttilværelsen sammen. Kanskje de har barnebarn, hobbyer. Ferieplaner og slike ting. Levd.

– Jeg hadde mange venner, før, sier han med lav stemme.

– Nå er det … De kan ikke komme seg … komme av gårde.

Korte setninger

Jeg legger en hånd på ryggen hans, kjenner ryggraden mot håndflaten. Tenker at nå må jeg forsøke å få ham inn på rommet og opp i senga igjen. Ellers kan resten av dagen bli ødelagt, om han skal være trøtt i tillegg til å ha dette kaoset i hodet.

Han ser kald ut også, og jeg vet at enten må jeg få ham opp i senga, eller kle på ham mer klær. Han følger heldigvis villig med meg mot senga igjen.

– Se her, du kan legge deg i senga, så du ikke fryser. Klokka er jo bare fire på natta.

Jeg passer på å gjenta klokkeslettet og at det er natt, flere ganger. Det er blitt en vane. Korte og forklarende setninger. Aldri kritiske. Det er ikke noe poeng i å korrigere en som kanskje ikke vet hvilken årstid det er.

Alarmen på telefonen min går igjen. Jeg tar den opp og sjekker. En annen avdeling denne gangen også.

– Men det er ikke mitt rom det her, svarer han, og ser usikkert på 90 cm-senga i halvmørket.

– Nei, men du kan få låne dette nå i natt, det er så dårlig vær ute, svarer jeg og hjelper ham med å legge seg under dyna. Han forsøker først å legge seg feil vei. Jeg må klappe på puta og vise hvilken vei det er best å ligge.

Hjerneatrofi

Klokka er snart halv fem. Om tre timer kommer dagvaktene, og jeg kan gi rapport og dra hjem for å sove.

Alarmen går igjen, heller ikke denne gangen er det på min avdeling. Det er ganske rolig her i natt.

– Jeg har jo fått sånn demens. Atheimser, eller, nei, alzheimer. Det er … grusomt. Det er helt jævlig forferdelig, sier han brått.

Jeg blir litt satt ut. De fleste er så syke når de kommer på institusjon, at de ikke vet å sette ord på slike følelser. Tenk å være til stede på tross av hjerneskadene, og oppleve at man forsvinner mer og mer. At man blir borte.

Jeg forsøker alltid å se for meg hvordan hjernen kan se ut når noen har en demenssykdom. Hjernen krymper fordi nervecellene dør. Hjerneatrofi. Hos noen danner det seg plakk i blodårene, slik at hjernen ikke får nok blod.

En pen mann

Når man forstår, er det litt enklere å takle vanskelige situasjoner. Vi sykepleiere er jo bare mennesker vi også, og det som kan gi meg litt mer forståelse og tålmodighet midt i natta, tar jeg gledelig imot.

Alarmen ringer igjen, han skvetter til der i senga. Jeg spør om han synes det er greit å være her, hvor han er trygg og kan få hjelp.

– Jeg savner … jeg savner mine ting. At det er … at det er mitt hus. Nå husker jeg ikke sist jeg var hjemme.

På nattbordet står et bryllupsbilde. Han står der, høy og staselig med kona smilende ved siden av. En pen mann. Og over senga henger et bilde tatt ved en innsjø, han står smilende med en fiskestang. Er det i Eikesdalen kanskje? Jeg vet ikke.

Han har vært, han også. Han har følt mye av det jeg føler, opplevd mye av det samme som meg. Han har sikkert hatt en jobb, en funksjon, hver dag. Kanskje er han bror, far, onkel, bestefar. Jeg håper iallfall at han har hatt et godt liv, inntil dette.