Sykepleieres kunnskap om psykofarmaka

I vår møtte jeg en ung mann ved et senter for psykisk helse i forbindelse med veiledningssamtaler med sykepleiestudenters praksisstudier i psykisk helse og rus. Han fortalte at han tok mye medisin for sin schizofrenilidelse og hadde lagt på seg nesten 30 kg det siste året.

Han ville slutte med «de hælvetes tablettan» og var irritert og lei seg for at han hadde lagt på seg så mange kilo. «Æ kan ikkje fordra å gå rundt som et fleskeberg», sa han, «og æ klare ikkje å slanke mæ.»

Han viste fram et bilde som var tatt for noen år sia, av en veltrent og slank ung mann. Nå var han svært overvektig, med klær som var for trange. Han var ustelt, lukta vondt (hadde sikkert ikke dusja på flere uker), var rødmusset i ansiktet og pusta anstrengt. Han hadde store problemer med å bevege seg.

Et trena sykepleierblikk så straks at dette var en ung mann som hadde mange plager som følge av sin overvekt, og jeg ble bekymra for hans somatiske status.

Hvem er ansvarlig?

I veiledningssamtalen med studentene seinere på dagen diskuterte vi hvem som har ansvaret når en ung mann legger på seg så mye etter å ha begynt med behandling. Er det legene som i sin tid forordna medikamentet, og som ikke har fulgt han godt nok opp underveis og bare satt han på et nytt medikament uten å fjerne det gamle? Har de gitt han tilstrekkelig informasjon om de medikamentene han er satt på?

Hva med de ansatte i kommunehelsetjenesten som har fulgt han opp de siste par årene? Har de bare delt ut medisinen og ikke reagert etter hvert som han la på seg kilo etter kilo? Har de ikke sett at klærne ble for små? Har de snakka med han om vektøkninga, om økende matlyst og endra aktivitetsmønster? Har noen målt blodtrykket hans? Hva har de gjort for å avhjelpe mannens vektproblemer?

Hva med oss som utdanner sykepleiere og anna helsepersonell? Har vi sørga for at spesialsykepleiere har tilstrekkelig kunnskap og skolering om medikamenters virkning, interaksjon og bivirkning og om somatisk risiko ved alvorlig psykisk lidelse? Har vår kritiske innstilling til psykofarmaka gjort at vi ikke har sett betydningen av å ha kunnskap om hvordan medikamentene virker inn på pasientens kropp? Overser vi pasientenes og brukernes mange plager?

Sagt med andre ord: Er dagens spesialsykepleiere i psykisk helse rusta til å ivareta pasientenes og brukernes egenverd og integritet når vi lar deres somatiske helse få så store negative utslag som i eksemplet ovenfor?

Det hører med til historia at det var en miljøterapeut med lærerutdanning og en ergoterapeut som hadde den daglige oppfølginga av mannen i den kommunen han bodde.

Marie Lysnes

Samtidig med denne hendelsen var jeg så heldig å bli tildelt Marie Lysnes’ stipend for å skrive en biografi om henne. Marie Lysnes var en av grunnleggerne av Statens spesialskole i psykiatrisk sykepleie i 1954 og var rektor ved skolen i nesten tjue år. Kan hun si oss noe om sykepleiernes ansvarsområde som har betydning i dag?

I alle sine artikler, notater og foredrag var Marie Lysnes brennende opptatt av fag og utdanning, og ikke minst stilte hun stadig kritiske spørsmål til i hvilken retning psykiatrisk sykepleie utvikla seg (1).

Det var særlig på to områder dette kom til syne. For det første mente hun at sykepleiere, helt siden etableringa av spesialskolen i psykiatriske sykepleie, hadde hatt problemer med å formulere hva som er sykepleierens funksjon og ansvar (2). For det andre hadde sykepleierne glemt sin biologiske basis (3).

Sykepleiernes medikamenthåndtering

Lysnes skriver at psykofarmaka, som hadde gått sin seiersgang over hele verden siden femtitallet, ikke ble den løsningen man håpa på da medikamentene ble lansert. Det skyldtes uvitenhet og ukritisk bruk. Mange pasienter fikk fysiske symptomer som følge av medisineringa, med til dels store utslag, hvorav en del skulle vise seg å være irreversible (2).

«Medikamentene dempet», skriver Lysnes, «en del uønskede aktiviteter, men de avslørte ikke symptomenes årsak.» (2) I tillegg skriver Lysnes at mange pasienter ble sosialt invalidisert og til dels pleietrengende. «Jeg har også vært vitne til dødelig utgang under de sværeste lidelser på grunn av feilbruk og overdosering av psykofarmaka innen den ‘såkalte’ eldreomsorg», skriver Lysnes (2).

Ifølge Lysnes forutsetter behandling med psykofarmaka inngående kunnskaper om hjernens nevroanatomi, nevrofysiologi og elektrokjemiske funksjon. «Det er en forutsetning for bruken av medikamentene at sykepleierne kan observere, ikke bare adferd, men kroppens hårfine signaler på negative virkninger og farlighetsgrenser. Her synes sykepleiernes kunnskaper å være lik null i likhet med de fleste behandlingsgrupper innen området, leger innbefattet.» (2)

Lysnes understreker at sykepleierne har et stort ansvar i oppfølginga av pasientenes medikamentelle behandling. «Sykepleieren må ha kunnskaper om de medikamenter som til enhver tid ordineres av legen og som gis av sykepleieren. Det krever inngående kunnskaper om det enkelte medikaments innhold, styrke, dosering og doseringsmetoder, forventet virkning, bivirkning og farlighetsgrad samt viten om pasientens tilstand og tålsomhetsgrad overfor forordnet behandling.» (2)

Kroppens signaler på at den lider

For Marie Lysnes var sykepleie en håndens gjerning, der handlingene og hva sykepleierne gjorde for og med pasientene, var det sentrale. Det var gjennom sine handlinger sykepleieren viste om hun var dugende eller ikke. «Fordi», skriver hun, «pasientenes lidelser er dødsens alvorlige for dem selv, for familien og for samfunnet er de i aller høyeste grad knyttet til kroppsfunksjonen.» (3)

Hun skriver: «Psykiske lidelser er i aller høgeste grad festet til en kropp som gir kontinuerlige signaler på at den lider. Det kan ikke oversees.» (3) Hvordan pasientens lidelse kan gi kroppslige utslag og plager, er ifølge Lysnes uro, rastløshet, ansiktsrykninger, søvnløshet og mangel på matlyst, for å nevne noen.

Alt dette er plager vi alle vil unngå. Det er derfor i utførelsen av ulike handlinger at sykepleieren viser om hun har tilstrekkelig kunnskap og erfaring.

I tillegg må sykepleieren kunne «filosofere over handlingenes utslag, dens positive, eventuelt negative resultater, om fortsettelse av handlingen, eventuelle endringer eller avbrudd av behandlingen» (3).

For Marie Lysnes er sykepleiernes handlingsvalg basert på det hun kaller inngående kunnskaper om menneskets mentale og fysiske forsvarsverk, samt patologiske utfall. Hun skriver: «Mentalt stress og psykiske lidelser rammer hele kroppen og er udelelig.» (3) For å kunne forebygge og avhjelpe pasientenes mange plager må sykepleieren forstå disse i en sammenhengende prosess, der mentale, sosiale, kulturelle og biologiske faktorer spiller sammen.

Betydning for moderne sykepleie

Kan sykepleiere lukke øynene for at mennesker med alvorlig psykisk lidelse og/eller rusmiddelproblemer lever 15–20 år kortere enn gjennomsnittet i den øvrige befolkninga? (4) Nesten 60 prosent av overdødeligheten kan tilskrives somatiske sykdommer, og mange hevder at tilleggssykdommene er en følge av ukritisk bruk av medikamenter med mange og uheldige bivirkninger (5).

I tillegg vet vi at mennesker med alvorlig psykisk lidelse er dobbelt så utsatt for fedme, høgt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, diabetes og for tidlig død sammenliknet med normalbefolkninga (6).

En studie fra SINTEF viser at sykepleiere i spesialisthelsetjenesten sier at de ikke trenger mer kunnskap om medikamenter (7). De ønsker derimot å vite mer om medisinfrie behandlingstilbud.

Marie Lysnes ville sagt «ja takk, begge deler». Sykepleiere trenger mer kunnskap både om hva vi kan erstatte medikamentell behandling med, men også om hvordan medikamentene virker, og om deres mange bivirkninger. For Lysnes var farmakologi for komplisert til å overlate til ufaglærte.

Å beskytte pasientene mot inngripende behandling var noe Marie Lysnes var svært opptatt av. «Hvis sykepleierne ikke har lært å observere symptomer ved somatisk lidelser vil de lett kunne overse somatiske utslag som psykiske lidelser og deres behandlinger kan gi.» (3)

Det er mange av oss enige med henne i, og av hensyn til pasienter og brukere må vi som faggruppe gjøre noe med det. Et naturlig krav er at sykepleiere får tilstrekkelig kunnskap til å ivareta sitt særegne ansvar. Slik er det ikke i dagens master- og videreutdanninger i psykisk helse og rus.

Referanser

1.    I Riksarkivet i Oslo er det et arkiv etter Marie Lysnes (Pa S-0873 Marie Lysnes). Arkivet inneholder dokumenter, artikler, forelesninger, brev m.m. Arkivet er ikke åpent tilgjengelig, og man må søke innsyn fra Riksarkivaren.

2.    Lysnes M. I ærbødighet. Sykepleie, en åndens, håndens og hjertets gjerning. Upublisert; 1992.

3.    Lysnes M. Betenkning vedrørende spørsmålet om nedleggelse av spesialskoler i psykiatrisk sykepleie i Norge. Upublisert; 1993.

4.    Lien L, Huus G, Morken G. Psykisk syke lever kortere. Tidsskr Nor Legeforen. 2015 februar;135(3):246–8.

5.    Whitaker R. Anatomy of an epidemic: magic bullets, psychiatric drugs, and the astonishing rise of mental illness in America. New York: Crown; 2010.

6.    Tiihonen J, Lönnqvist J, Wahlbeck K, Klaukka T, Niskanen L, Tanskanen A, Haukka J. 11-year follow-up of mortality in patients with schizophrenia: a population-based cohort study (FIN11 study). The Lancet. 2009 august;374(9690):620–7.

7.    Melbye L, Ådnanes M, Kasteng F. Sykepleiere i psykisk helsevern for voksne og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Trondheim: SINTEF; 2017. SINTEF Rapport A28053.