Sykepleiere gir pasienter beroligende midler på grunn av tidsnød

Pasienter får vanedannende angst- og sovemedisiner fordi sykepleiere opplever tidsnød og ressursmangel.

Det kommer fram i Sykepleiens spørreundersøkelse om erfaringer med og holdninger til administrasjon av angst- og sovemedisiner (benzodiazepiner og z-hypnotika). Spørsmålene ble sendt ut til 6000 sykepleiere i desember 2017. Over 1000 svarte. 

Sykepleien spurte blant annet:

• om det brukes, etter deres mening, for mye angst- og sovemedisiner på deres arbeidsplass
• om sykepleierne har administrert slike medikamenter til pasienter som har brukt dem over lengre tid
• om sykepleierne har møtt pasienter som åpenbart har vært avhengige 
• om sykepleierne har gitt medikamentene på grunn av tidsnød, og egentlig ment at pasienten burde hatt annen oppfølging
• om de skulle ønske at legene var mer restriktive med disse medikamentene
• om hva sykepleierne selv tenker om sitt eget ansvar for håndtering av vanedannende medikamenter

Av dem som svarte, jobber 26 prosent i somatisk spesialisthelsetjeneste, 36 prosent i psykiatrisk spesialisthelsetje­neste og 32 prosent i kommunehelsetjenesten.

Undersøkelsen viser at 25 prosent av sykepleierne mener det brukes for mye angst- og sovemedisiner på sin arbeidsplass.

Gir avhengighet

På grunn av toleranseutvikling og fare for avhengighet skal beroligende benzodiazepiner og benzodiazepinliknende sove­medisiner (z-hypnotika) brukes i lavest mulig doser over kortest mulig tid, ifølge Felleskatalogen.

For de medikamentene som oftest brukes i angstbehandling (Valium, Vival, Stesolid og Sobril), maksimalt tolv uker.

Tidsnød og hensyn til omgivelsene

I undersøkelsen svarer en av tre sykepleiere at de månedlig eller oftere deler ut beroligende og angstdempende piller – på grunn av tidsnød. 26 prosent har aldri gjort dette. Like mange, en av tre, svarer at de har opplevd, månedlig eller oftere, ­at pasienter får angst- og sovemedisiner primært av hensyn til omgivelsene. Her skiller de som jobber i sykehjem og bolig seg ut, da 43 prosent svarer bekreftende på påstanden.

Hele 86 prosent har svart bekreftende på at de ofte eller noen ganger har delt ut denne typen medisiner over lengre tid.

Av dem svarer 60 prosent at de ikke har foretatt seg noe da.

Blant sykepleierne som har møtt pasienter som åpenbart har hatt et avhengighetsproblem, er det færre som sier de ikke har foretatt seg noe; nemlig 35 prosent.

Sykepleiernes egne beskrivelser

I undersøkelsen var det mulig å utdype flere av svarene med egne ord. Mer enn 200 av dem som svarte, valgte å utdype dette spørsmålet nærmere:

«Har det hendt at du, på grunn av tidsnød eller ressursmangel, har gitt pasienter angst- og sovemedisiner selv om du har ment at det ville være bedre for pasienten om han/hun ble fulgt opp på en annen måte?»

Her er noen eksempler på hva sykepleierne svarte om tidsnød og ressursmangel:

«For liten bemanning fører til bruk av medisiner fremfor menneskelig kontakt. Det skjærer sykepleierhjertet når man vet at miljøterapi hadde virket bedre (og er uten bivirkninger), men man må ty til beroligende og sovemedisin på grunn av for lav grunnbemanning og ofte for lav kompetanse hos personalet.»

«Er alene på seinvakt … på ni brukere. Har en bruker som av og til får panikkanfall. Hvis tidspresset er der, er det lettere å ty til beroligende enn å bruke tid til å trygge, gi gode råd og roe ned situasjonen.»

«Jobber hver 4. helg på en sengepost. Der gir vi ofte beroligende frem til mandag da det er flere ressurser å ta av (for eksempel psykolog, sosionom med mer).»

«Når legen har ført opp preparatet som eventuell-medisin, kan ikke jeg som sykepleier la være å gi det.»

Her kan du lese flere av svarene om tidsnød fra sykepleierne

Over 400 av sykepleierne valgte å beskrive med egne ord hvordan de vurderer omfanget av disse medikamentene der de jobber. Flere opplever at de ikke har annet å gjøre enn å roe pasienten med piller på grunn av ressursmangel. Andre peker på leger som vil ha ned medikamentbruken, men ikke har alternativer å tilby og dermed overlater vanskelige situasjoner til pleiepersonalet.

Her er noen eksempler på hva sykepleierne svarer om omfang og bruk:

«Vår tilsynslege er svært restriktiv med bruk av disse. Det medfører at pasientene lider, da vi ikke har nok menneskelige ressurser å tilby pasientene. Når vi argumenterer med at da trenges mer personale, sier legen at det er ikke noe hun kan styre. Jeg mener at da må hun ikke frata pasientene medikamentene uten å erstatte det med noe annet. Henger ikke på greip.»

«Vi møter stadig mennesker som har blitt stående på for eksempel Sobril eller Stesolid over tid.»

«Bruk av miljøtiltak først. Legen er svært tilbakeholden med benzo og hypnotika.»

«Tenker flere av brukerne tar innsovningsmedisin av gammel vane og at effekten egentlig er borte forlengst.»

«Vi har ganske ‘frie tøyler’ på administrering av angstdempende og innsovningsmedisiner når miljøtiltak ikke fungerer som tiltenkt.»

Her kan du lese flere fritekstsvar

Ønsker mer restriktive leger

I Sykepleiens undersøkelse svarer over halvparten at de er enige eller litt enige i påstanden «Jeg skulle ønske legene var mer restriktive i å ordinere angst- og sovemedisiner».

Like mange svarer at de er enig eller litt enig i påstanden «På min arbeidsplass jobber vi aktivt for å begrense bruken av angst- og sovemedisiner».

Møter avhengige pasienter

Mer enn en tredel av sykepleierne svarer at de ofte har møtt pasienter som åpenbart har et avhengighetsproblem knyttet til beroligende medisiner.

To av tre oppgir altså at de har foretatt seg noe da. Det de fleste oppgir å ha gjort, er å ta det opp med behandlende lege, eller å snakke med pasienten om avhengighet og medisinbruken.

Ikke godt nok informert

I underkant av en tredel av sykepleierne svarer at de sjelden eller aldri synes pasienter som er satt på disse medisinene, blir godt nok informert om faren for avhengighet.

Langt de fleste, vel ni av ti, svarer videre at de selv ofte eller i spesielle situasjoner har gjort noe for å sikre at pasientene er godt nok informert om anbefalt bruk. 

Sykepleierne blant annet dette om informasjon til pasientene: 

«Ofte lite hensiktsmessig å forklare en dement pasient om faren for å bli avhengig av medisinen. Siden det er personalet som styrer legemiddelhåndteringen, så er det ikke alltid pasienten blir informert om faren for avhengighet.» 

Flere nevner at informasjon om avhengighet til personer med demens er en utfordring. 

En av sykepleierne svarer slik:

«Kommer an på om pasienten er kognitivt i stand til å oppfatte info. Dette er meget gamle mennesker og jeg ser ikke helt problemet med faren for tilvenning/avhengighet. Mye verre å ligge våken døgn etter døgn med vonde tanker og angst.»