Lars Vorland bestemmer over liv og død

Lars Vorland (68) tar imot på et konferansehotell på Gardermoen. Foruten å sitte i direktørstolen i Helse Nord, leder han også «Beslutningsforum for nye metoder». Her sitter de fire regionale helsedirektørene med makt og myndighet til å bestemme hvilke nye medisiner du og jeg skal få tilgang til.

Spinraza

I resepsjonen er det uvanlig mange unge mennesker som sitter i rullestol. Noen av dem venter på taxi.

– Jeg har akkurat hatt møte med 14 pasienter og deres pårørende som lider av spinal muskelatrofi (SMA). De trenger legemiddelet Spinraza, forklarer Vorland.

Det er første februar og Beslutningsforum har enda ikke sagt et endelig ja eller nei til den kostbare medisinen. 

Hastesak

Uten legemiddelet har de alvorligst syke pasientene en forventet levetid på ett par år.

– Derfor haster det, sier Vorland, som forteller at for hver gang han møter pasientene, er noen av dem blitt merkbart dårligere.

Prisforhandlingene har pågått i over tre måneder, men Vorland mener prisen legemiddelfirmaet forlanger, fremdeles er for høy.

– Hvis det er snakk om at innføringen av Spinraza vil koste foretakene 50 millioner i året, ja da betyr det at vi må ta de millionene fra andre pasienter. Det er ikke friske midler vi snakker om. Det kan jeg ikke gjøre per i dag. Jeg mener vi har gode muligheter til å forhandle prisen mer ned enn tilbudet som foreligger, sier han.

– Dere gir ikke opp?

– Nei. Vi forhandler stadig og jeg har tro på at vi skal få en akseptabel pris.

Ja takk!

To uker etter har Beslutningsforum hatt et ekstraordinært telefonmøte. Legemiddelfirmaet har kommet med nytt pristilbud, og Vorland kunne endelig si ja takk til Spinraza – men bare for dem under 18 år.

– De som får tilbud om legemiddelet når de er mindreårige, vil fortsatt få det også etter at de har fylt 18, forsikrer han.

Lukkete møter

– Hvorfor er møtene i Beslutningsforum lukket?

– For meg kunne møtene gjerne vært åpne, men legemiddelfirmaene ønsker ikke at prisene på legemidlene skal offentliggjøres, sier han.

Men alt er åpent frem til møtet.

– Vi sender også ut protokoll etter møtet, men prisene er sladdet.

– Hvorfor er det så viktig for legemiddelselskapene at prisene er hemmelige?

– Dette er en internasjonal industri som ikke vil at prisene skal bli kjent mellom landene. Hvis det blir kjent at ett land får bedre rabatt enn et annet, vil det andre landet si at dette går jo ikke an.

Konkurransehensyn

– Men synes du det er greit med hemmelige priser?

– Lovverket er slik at prisene er taushetsbelagte. Når vi henter inn anbud, er det til vår fordel, og det er vi veldig begeistret for.

Vorland mener at uten hemmelighold av prisene, så forsvinner konkurransen.

– Anbudskonkurranser gjør at vi får presset ned prisene. Problemene oppstår når det ikke er konkurranse fordi det bare er én leverandør av legemiddelet. Da har vi ikke like gode forhandlingskort. Særlig når omverdenen skriker om at <<dette medikamentet må de få>>. De eneste som tjener på det, er legemiddelindustrien, dersom vi gir etter, sier han.

Prisen på et bedre liv

– Hva må prisen være for at dere sier ja til et legemiddel?

– Etter at prioriteringsmeldingen kom, er dette blitt enklere for oss å ta stilling til. En gjennomsnittspasient koster anslagsvis 275 000 kroner. Beløpet er kvalitetsjustert for hvert ekstra leveår. For små pasientgrupper, som for eksempel MSA-pasientene, kan vi bruke skjønn, sier han.

Når pasientgruppene er veldig små, blir prisene høyere.

– Legemiddelindustrien tar større avanse for medisinen når pasientgruppene er små, for å dekke sine kostnader. Det skjønner vi. Men det er lagt noen føringer fra myndighetene gjennom en stortingsmelding som vi følger, sier han.

På mer tradisjonelle legemidler er det enklere å regne ut kostnad, og dokumentasjonen er ofte bedre fordi sykdomsgruppene er større og mer forsket på.

– Da er det ikke så vanskelig å si nei til legemidler dersom kost-nytte-effekten ikke er i tråd med retningslinjene våre, sier han.

Vorlands habitat

Lars Vorland bor i Tromsø, har kontor i Bodø og over 100 reisedøgn i året. Møter og konferanser på hoteller rundt om i landet, er arenaene Vorland får utrettet det meste av sitt arbeid. Det er her han er i sitt rette habitat.

– Er du opptatt av makt?

– Nei, ikke i det hele tatt.

– Men du må vel ha makt for å få gjennomslag?

– Ja. I den forstand er makt viktig. Makt gir deg først og fremst ansvar. Det er det jeg kjenner mest på. Hvis noe skjer, er det mitt ansvar.

Vektløfter

– Er det sant at hobbyen din er å løfte vekter?

– Ja. Jeg har alltid vært glad i å bruke kroppen. Vektløfting har jeg drevet med siden 1971. Lenge før det var populært å gå på treningsstudio.

Han har aldri deltatt i konkurranser.

– Jeg konkurrerer med meg selv, sier han.

Beslutningsforums oppgaver

Noen tror at Beslutningsforum for nye metoder er en erstatning for det «gamle» prioriteringsrådet. Det er ikke helt riktig.

– Vi bestemmer hvilke medisiner som skal innføres og skal i prinsippet vurdere all teknologi som skal opp til såkalt metodevurdering, forklarer Vorland.

I motsetning til prioriteringsrådet, har Beslutningsforum makt til å ta beslutninger.

– Ordningen med at det er direktørene for de regionale helseforetakene som tar disse beslutningene, er helt riktig. Det er vi som har ansvaret for økonomien. Forregner vi oss, er det vi som tar støyten.

En slik organisering sikrer i tillegg at alle pasienter i hele landet får tilgang til lik behandling.

– Alle beslutningene vi tar, er enstemmige.

Enkle kår

Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at Vorland skulle bli en så mektig mann. Familien består av fiskere og gårdbrukere.

– I barndommen hadde vi ikke råd til å dra på ferie til slektningene i nord mer enn ett par ganger. Da jeg skulle ha turnustjeneste, ønsket jeg å ta den i Nord-Norge for å oppsøke slektninger, sier han.

– Så møtte jeg en dame da, vet du. Og da var det gjort.

– Så Tromsø er blitt mer hjemby enn Bergen med årene?

– Både ja og nei. Tromsø er hjemme, men når Brann kommer på besøk, forsvinner Tromsø-supporteren. Da er det Brann som gjelder. Jeg er fremdeles medlem.

Lege eller lærer

Faren var kystskipper, og Lars Vorland fikk bli med på turer i ferier. Til sammen har han ett års fartstid som sjømann.

– Det var det jeg trodde jeg skulle bli. Da jeg var fjorten år, sa jeg det til far. Det førte til en alvorsprat hvor han argumenterte for at det var en heller dårlig idé, sier Vorland og trekker på smilebåndet.

Noen år senere kjøpte han en gammel ferge sammen med to kamerater. Forretningsideen var å ta oppdrag fra fiskeoppdrettsanlegg.

– Vi var forut vår tid. Men det var moro.

Som lege har han også brukt oppfinnergenet han tydeligvis har. Som distriktslege og legevaktlege i Tromsø, fant han opp en slags mekanisk hjertemassør til bruk i ambulanser. Den solgte han og hans to kompanjonger til Laerdal Medical.

– Hvorfor ville du bli lege?

– Hm. Godt spørsmål. Jeg var veldig glad i fysikk og matte … naturfag. Jeg fikk det for meg at jeg enten måtte bli lærer eller lege. Jeg prøvde å se tjue år frem i tid og hva jeg ville synes var mest interessant. Valget falt på lege, sier han.

– Har du angret?

– Nei. Det er et spennende yrke.

Uriaspost

Å være sykehusdirektør blir av mange beskrevet som en uriaspost. Helse Midt og Helse Sør-Norge har i perioder forbrukt direktører over en lav sko. Vorland har sittet i 14 år.

– Hva er hemmeligheten din? Har du noen gode tips til andre helsedirektører?

– Nei, det er håpløst å gi teoretiske råd, sier han.

Selv om han har sittet lenge i lederstolen, har han hatt nok av betente saker på bordet.

Krangel om PCI-senter

Den siste konfliktfulle saken Vorland har håndtert, handlet om at Bodø i tillegg til Tromsø skal få senter for perkutan koronar intervensjon (PCI). Det ville Vorland og Bodø, men ikke fagmiljøene i Tromsø.

På folkemunne omtales ofte PCI som utblokking. Det er den mest utbredte og effektive metoden for å åpne opp trange blodårer i hjertet.

Etter flere tøffe runder fikk Vorland i desember i fjor gjennomslag for sitt syn i styret, og Bodø skal få eget PCI-tilbud. 

Nå kan det se ut til at debatten fortsetter etter at tre ledere ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) nylig meldte sin avgang etter de påståtte truslene mot Helse Nords styreleder, Marianne Telle. UNN-direktør Tor Ingebrigtsen trakk seg med umiddelbar virkning etter det ekstraordinært styremøte 9. februar. Det samme gjorde styreleder Jorhill Andreassen og nestleder Erling Espeland.

Kjeft

Så selv om Vorland har fått til mye, er det mye kjeft å få i avisspaltene.

– Går det innpå deg?

– Nei, det er en del av jobben. Jeg er glad for å ha jobbet lenge ute i klinikken. Vi leger er ikke så flinke til å gi ros, vi skal være kritiske, så kritikk er jeg vant med. Men vi burde kanskje bli flinkere til å skryte av alt det bra som skjer, ellers kan man som leder fort få inntrykk av at alt er håpløst, sier han.

Vorland mener foretaksdirektørene er mest utsatt.

– Det meste som havner på deres bord, er ting som må ordnes opp i. Hvis du da ikke vet noe om alt det gode arbeidet som gjøres i klinikkene, kan det nok til tider føles deprimerende.

Stillfaren bergenser

Vorland har ord på seg for å være tålmodig. Få, om noen, sier de har sett ham sint. For det er lite ved Lars Vorland som spiller opp under myten om at bergensere er høylytte og brautende. Tvert imot. Med sin pene bergensdialekt og rolige tonefall, virker han derfor mer som en «bergenser som ikke virker».

– Blir du aldri sint?

– Klart jeg blir sint, sier Vorland.

– Men jeg kan ikke bli sint i det offentlige rom. Det ville være skadelig om jeg, i min rolle som direktør, høvlet ned andre. Det kan ødelegge mennesker.

Når han selv skal slappe av, trives han godt på hytta på en øy utenfor Hammerfest.

– Hva gjør du der?

– Jeg fisker mye, og er glad i å ro.

Lønn som fortjent

For ikke lenge siden var det flere oppslag i lokale og nasjonale medier om Vorlands millionlønning. Sykepleierforbundet er en av røstene som har ytret seg kritisk til høye direktørlønninger.

– Sakene om at jeg tjener over to millioner dukker opp to ganger i året: Når vi styrebehandler direktørlønn, og når vi legger ut årsrapporten. Det betyr at det snart kommer en ny sak om lønna mi, sier han.

– Irriterer det deg?

– Ja. Det irriterer meg. Helse Nord er en av Norges største bedrifter. Jeg har ikke problemer med å forsvare lønna jeg og andre sykehusdirektører får. Vi får godt betalt for en krevende jobb med mye ansvar, sier han.

Bent Høie gikk ut og støttet Vorlands lønn, og sa han er en av Norges dyktigste helseledere.

– Hva syns du om det?

– Jeg synes det var hyggelig og voksent gjort.

Hører på alle, men ikke på støy

Få har noe vondt å si om sykehusdirektøren. Men flere mistenker at han alltid har en langsiktig strategi og stort sett ender opp med å få det akkurat som han vil.

– Jeg mener det er viktig at alle får komme til orde. På den måten får jeg alle fakta før jeg bestemmer meg for hvilken løsning som jeg mener er best, sier han.

Vorland innrømmer at det er vanskelig å få ham til å forandre mening når han først har bestemt seg.

– Men det har skjedd når jeg har fått fremlagt gode argumenter, sier han.

– Hender det at folk blir sinna på deg?

– Ja. Da er det vanskeligere å lytte på argumentene. Det blir så mye støy når folk er sinna. Likevel kan det finnes gode argumenter i støy, så jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg innrømmer at det noen ganger kan det være vanskelig å skille ut hva som er hva.

Han bruker møtet med SMA-pasientene og de pårørende som et eksempel.

– Jeg skjønner at pårørende blir sinte. De ser at barna deres blir dårligere og er kun interessert i å skaffe dem best mulig hjelp. Det forstår jeg. Likevel er min jobb å sørge for alle pasientgruppene, sier han.

Glad i tall

Stillfaren, lyttende, analytisk, strategisk og klok. Dette er de vanligste beskrivelsene kollegaene gir av ham.

– Han er en ordentlig «doktor-doktor» som liker budsjettarbeid, sier en tidligere kollega.

– Ja, jeg har alltid vært glad i tall, sier han selv.

Faglig banker hjertet til Vorland for mikrobiologi. Han var bare 33 år da han ble overlege ved mikrobiologisk avdeling ved Nordlandssykehuset i Bodø. Etter tre år dro han tilbake til UNN. Ved å få orden på budsjettet bygget han i løpet av kort tid opp forskningsmiljøet i avdelingen. Resultatet ble den første norske sykehusavdelingen som ble akkreditert. Det er han stolt av. Vorland fulgte samme oppskrift noen år senere i Tromsø, med samme resultat.

– Når du får orden på budsjettene er det mye enklere å få gjennomført ting. Hele poenget er å få frigjort midler, sier han.

På grunn av dette har Helse Nord kunnet bygge mye nytt.

– Innen 2025 kan Helse Nord skryte av å ha bare nye eller nyrestaurerte somatiske sykehus. Unntaket er Harstad, men det vil være 50 år i 2027 og da er det modent for å gjøre noe stort i Harstad. Mens UNN Tromsø må gjennom ett langsiktig restaureringsarbeid for å få flere enmannsrom.

Biler

Noen tipset om å nevne ordet biler for Vorland.

Øynene lyser opp, han retter seg i ryggen og lener seg fremover.

– Det er veldig artig med biler. Jeg liker å lese bilblader, og når jeg er på ferie pleier jeg å leie muskelbiler. Jeg koser meg på bilutstillinger, gjerne amerikanske.

– Hva er drømmebilen?

– Det har jeg ikke. Det er litt vanskelig nå med tanke på miljø: El-bilene er ikke bra nok enda til at jeg kan bruke en sånn bil her i Nord. Hydrogenbil hadde vært noe, men det finnes ikke fyllestasjoner. Det er vanskelig.

– Men jeg hadde en fantastisk bil: Opel Senator 1988-modell. Den var gullfarget. Jeg og sønnene mine elsket å råne gjennom Tromsø sentrum, med musikken på full guffe. Så hadde den amerikansk justerbart fjæringssystem. Jeg likte å ha på maks fjæring slik at det gynget. Nei, det var en flott bil.

Han angret på at han solgte den.

Glad i dyr

– Hvis du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?

– Vi har hund – en terrier. Jeg er veldig begeistret for den rasen. De tror de er elefanter. Den er sta og har sin egen vilje, de kommer når du roper, men det kan ta litt tid. Men ville jeg vært en?

Vorland tenker, før han utbryter:

– Tiger. Hvis jeg skulle vært et vilt dyr, ville jeg vært en tiger. De er kule. De klarer seg helt selv. De er store. Jeg liker måten de beveger seg på og måten de jakter på. De angriper til og med elefanter!

– Krokodiller er også fasinerende. Når man studerer dem, skjønner man at de har levd i millioner år. Maur er også fasinerende skapninger … nei. Jeg er vel mest av alt glad i dyr, sier han.

En direktørs jaktmarker

Men Vorlands habitat er langt unna savannene og eksotiske dyrearter. Direktørens jaktmarker består av konferanserom på hoteller og i møterom. Kompromisser, allianser og nettverksbygging er hans viktigste våpen.

Sykepleiens tid med direktøren er over. Klokka tikker mot 17.00, men for Vorland er arbeidsdagen ennå ikke over. Han må løpe til et annet møte som er i ferd med å starte opp. Nå er det Spekter og andre sykehusdirektører som samles. Vorland fyller kaffekoppen og spaserer inn til neste møte, før dørene lukkes for utenforstående.