«Rural sykepleie»: Slik er det å være sykepleier i Norges mest grisgrendte område

Tirsdag 9. mars: FV 889 Stengt mellom Snefjord og Havøysund.

Ved kjøkkenbordet sitter sykepleier Anne Giæver og ser ut.

– Hver morgen tar jeg en kopp svart kaffe og ser bort på bommen. Når den er nede, må hjemmebesøk avlyses på kort varsel.

Da vet Anne Giæver at ambulansetransport til Hammerfest sykehus 169 kilometer og tre fjelloverganger unna er uaktuelt. Noen ganger kan heller ikke Luftambulansen eller Sea King lande. Dagen må planlegges deretter.

Giæver jobber i hjemmesykepleien i Måsøy kommune, som omfatter et stykke av kystområdet mellom Hammerfest og Nordkapp. Hun bor i Havøysund, kommunesenteret, der fylkesvei 889 stopper, kommunens utpost mot nord.

– Vi må alltid være i forkant og tenke annerledes. Vi kan ikke trekke inn hjelp fra andre steder, forteller hun fra kjøkkenbordet i huset i Havøysund.

Fire timer frem til respiratoren

Fylkesvei 889 er en av de åtte hyppigst stengte veiene i Finnmark. Det er ikke lenge siden forrige gang alle veier samt luftrommet ut fra Havøysund på 71 grader nord var stengt. Da sto hun med en pasient som ikke fikk luft, og følte på en enorm hjelpeløshet. Minuttene og timene gikk. Hun hadde samtidig rollen som pårørende.

– Sent på kvelden ringte ambulansesjåføren til alle brøytemannskap han kjente. De laget en plan, og ryddet hver sin del av veien i to kommuner, slik at ambulansen kunne kjøre på åpne strekk, forteller hun.

Pasienten kom frem til Hammerfest etter fire timer og ble lagt i respirator, men døde en uke etterpå.

– Om det kunne endt annerledes? Det får vi aldri svar på, sier en fattet Anne Giæver.

Rural sykepleie

Giæver holder på med en master i sykepleie ved Universitetet i Tromsø med fordypning på 40 poeng i rural sykepleie. Som er nettopp det hun holder på med hver dag. Når man bor i distriktene i Nord-Norge og plutselig kan være avskåret fra både kommunikasjon og transportmuligheter, trengs «avansert generalistkompetanse», som det kalles i beskrivelsen av studiet. Studiet skal også gi spesialkompetanse om utfordringer og muligheter i sykepleien og helsetjenesten i mindre lokalsamfunn.

Et ruralt område er definert som et område med 5 til 8 innbyggere per km² med en reisetid på 45 til 240 minutter til nærmeste sykehus eller et tettsted med over 3000 innbyggere. 

I Finnmark passer 18 av totalt 19 kommuner til denne beskrivelsen.

Nordøsten

I Måsøy kommune innebærer ikke hjemmesykepleie bare å kjøre langt i bil. Faktisk blir det veldig få kilometer i dag. Vi skal til havs.

– Det er meldt nordøst. Det betyr tung sjø med dønninger etter stormen i går. Trolig må vi innom Ingøy, også. Jeg blir ikke sjøsyk, men gruer meg til den vanskelige leia inn.

Hun har hentet den nye turnuslegen Therese Nypan, og rygger om bord på MS «Årøy». Bilene stroppes fast. Mannskapet sier at det vil «humpe litt» på turen ut til Rolvsøy. Legen setter seg for seg selv bak. Giæver tar plass på seteraden foran. Hun vil se ut, ha kontroll. I starten da hun dro ut med lege, var noen av innbyggerne skeptiske.

Anne Giæver ruver ikke i terrenget, og har en nærmest blodtrykkssenkende personlighet. Men meningene om hjemmetjenestens lave status er skarpe og klare.

– Undersøkelser viser at unge sykepleiere fortsatt helst vil jobbe på sykehus. Der kan du rope ut i gangen og få hjelp av ti andre. Nyutdannede er opptatt av å kunne prosedyrer. Den interessen mister du raskt, konstaterer hun.

– I distriktet må du improvisere hver dag. Her er det daglig nye prosedyrer.

Legen har musikk på øret og blikket stivt ut på det åpne havet.

– Det er forebyggende arbeid, men flere var redde jeg skulle tvinge dem til å flytte, sier Giæver om folket på øyene.

– Mange sier at skal de herfra for godt, er det i en kiste. Da de så båten legge til kaia, forsvant enkelte fra huset. Bare en rykende kaffekopp sto igjen da jeg kom. Nå er det annerledes.

På Rolvsøy

– Dere skal få bli med hjem til to eldre i dag, forteller Giæver når hurtigbåten har kommet ut av det rolige farvannet og duver med dønningene der Norskehavet og Barentshavet møtes.

Etter halvannen time legger båten til kai. En passasjer er sluppet av på naboøya Ingøy.

Den forrige båten hadde eget sykerom, brukt til og fra sykehus. Anne Giæver har som passasjer trådt til og brukt lugaren til akutt hjelp.

– Det skjer mye provisorisk med pasientene, ikke alt innen kontortid. Vet de at jeg er på hytta, kan det skje at de spør om hjelp. Leger og andre sykepleiere kontakter meg også. Vi bruker hverandre der vi kan.

«Jeg er da ikke gammel»

Når vi kjører av på Rolvsøy, går skoleklassen med åtte elever om bord. Det bor rundt 70 personer her fra 2 til 91 år. Om sommeren mangedobles antallet på den naturskjønne øya, og husene fylles med jakt- og naturglade gjester. Nå har et vinterteppe lagt seg.

På øyas østside Gunnarnes bor noen få eldre fast, som ekteparet Pedersen.

– Hei Bjarne, hvordan har du det?

– Jeg har litt ubehag i brystet. Det er nok fordi jeg jobber for lite. I dag har jeg bare måket snø, snakk om ulønnsomt arbeid! sier 91-åringen og ler godt mens han ser ut på den gjenblåste gangveien.

– Du har nettopp vært på sykehuset i Hammerfest?

– Ja, på «torturkammeret»!

– Du mener syklingen?

– Ja, og de sa at alt var bra.

– Jeg sjekker blodtrykket ditt nå, for sikkerhets skyld. Det er 185/85. Et trykk for mye, men ikke i forhold til alderen …

– Jeg er da ikke gammel!

Stemningen er humørfylt, og kona Astrid gjennom mer enn 60 år følger med. Familien hennes har bodd her i mer enn fem generasjoner. De er trolig den siste. Ingen av barna bor på øya. De føler seg trygge og setter ekstra pris på at sykepleieren kommer. Vaffellukta kjæler godt med smaksløkene, og kaffen er nytrukket.

– Her er doktor, prest og alle andre velkomne. Vi trives her, og trenger vi leger, så kommer de jo. På større plasser må de jo også vente på hjelp, sier Astrid Pedersen.

Alt ser bra ut for 91-åringen, selv med ny hjerteklaff og hofte. Han kan fortsette med å gå på ski og fiske fra båten. Det er nok en av grunnene til at han er så sprek. Legen kommer likevel innom for en ekstra sjekk.

Mer enn en hjemmetjeneste

Anne Giæver er spesialsykepleier. Før hun fikk den tittelen, var hun helsesøster, på sykehus, sykestue, helsesenter og jobbet et år i Montenegro. Nå er hun en av sju sykepleiere i hjemmetjenesten som skal ta seg av 100 innskrevne pasienter. Det er nesten 10 prosent av innbyggerne i kommunen. Spredt på tettsted, bygder og øyer.

– Flere kommer til å bo lenger hjemme, og de vil også trenge mer hjelp. De skrives også tidligere ut fra sykehusene, så vi trenger flere spesialsykepleiere og mer kompetanse til mer krevende oppgaver. Det har ikke vært noen typisk videreutdanning til kommunehelsetjenesten, og kommunene søker jo heller ikke etter spesialsykepleiere.

Mye som gjøres i distriktene, er erfaringsbasert læring enten du bor i en øykommune eller i innlandet, forteller Giæver. Geografien er ulik og skaper forskjellige dilemmaer. Her kommer det, for mange, nye begrepet rural nursing inn.

– Da jeg startet på masteren i Tromsø, var det første gang jeg hørte uttrykket selv. Det har vært fint å møte andre i samme situasjon og få satt ord på at vi er mer enn en hjemmetjeneste. Det å vite at rural sykepleie også er blitt forsket på og skrevet lærebøker om, er også nyttig.

Hjem uten medisiner

Giæver mener at mange ikke forstår avstandene. Finnmark er like stort som Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder til sammen. Rurale sykepleieområder dekker områder som dette – innland, fjell, fjord og kystsamfunn hvor den eldre andelen av befolkningen er høy og helsetilbudet er begrenset. 

– Vi må daglig ta hensyn til om veiene er åpne, vi har en fylkesveistrekning på 40 minutter helt uten mobildekning. Kommunen har heller ikke apotek med medisiner. Det byr på utfordringer når sykehuset for n’te gang sender pasienter hjem en fredag kveld uten medisiner. Har vi ikke noe på stedet, henter og låner vi på helsesenteret, via ambulansen eller kjente som er i Hammerfest.

Med nye systemer kan nye problemer oppstå.

– Før ringte man når pasienten skulle hjem, nå er det en elektronisk melding. Medisinen fikses etter at de har dratt. Altså er det for sent for oss. Vi fikk fraktet intravenøs via Hurtigruta senest i går, da en lege hadde glemt å ordne dette.

– Dersom sykepleierne hele tiden tar ansvar for slike ting, blir legene litt late?

– Ja, det kan bli en sovepute for dem. Sykepleierne gjør ting som er like mye legens jobb. Vi er deres forlengede arm, kjenner alle, har kontrollen, og mye ville ikke blitt fulgt opp dersom ikke vi hadde passet på. 

Kan ikke ta en pause

Fiaten startes og ser puslete ut i snøføyka – men den har firehjulstrekk, understreker sjåføren. Hun kjører en mil til øyas andre tettsted, Tufjord, som har fiskebruk med mange utenlandske arbeidere. Her er dagens andre besøk.

Rural sykepleie betyr også å stå tett på lokale forhold.

– Vi har hatt sykepleiere som sier «Jeg kan ikke gå til henne, det er tanta mi». Det duger ikke. Her må du bare stå i det. Vi er så få at den luksusen kan vi ikke unne oss.

Pauser kan det bli smått med.

– Det er ikke mulig å ta en timeout, som andre sykepleiere jeg kjenner i Tromsø, kan. Du kjenner etterpå hvor sliten du er, ikke mens det pågår.

Anne Giæver har ekstra utdanning i smertelindring og vet hvor tøft det kan være mot slutten. Det hender hun pleier døende svært lenge. Hjemmetjenesten tar også noen av oppgavene etter døden.

– Vi er til syvende og sist også begravelsesbyrå. Det kan være vi henter avdøde, noen ganger avsidesliggende til og uten bilvei. Vi steller, legger i kiste og står for syning. Det har også hendt at sykepleieren har kjørt begravelsesbilen. Nøklene henger i skapet vårt.

Tufjord

I Tufjord har Judith Josefsen gruet seg til denne dagen. 84-åringen hilser bekymret besøket i døra.

– Huff. Dette er den store skrekken. Mister jeg sertifikatet, må jeg flytte. Det er det verste som kan skje. Det er 10 kilometer til butikken, og jeg trenger bilen dit.

Giæver oppmuntrer og sier de skal gjøre dette i et rolig tempo. Med «dette» mener hun den kognitive testen alle eldre årlig skal ta for å beholde sertifikatet. Judith Josefsen skal føre en linje gjennom tall og bokstaver på tid. De setter seg på kjøkkenet, forsøker å få ned pulsen. Mange eldre scorer bedre på testen når de er på hjemmebane, fremfor hos lege.

– Hvordan er helsa?

– God! Jeg er selv forferdet over hvor frisk jeg er. Holder meg i form med å løfte ved!

– Jeg sjekker blodtrykket ditt. Tar du noen medisiner?

Et hjem i 60 år

Judith Josefsen synes det er flott at Anne Giæver kommer innom. Det er noe annet å se et levende menneske enn å prate på telefon. Billappen henger nøye sammen med livskvaliteten. Flytting har allerede vært et tema. Da fra den forrige legen sitt besøk.

– Han ville jeg skulle søke leilighet i Havøysund. Ikke ennå, svarte jeg. Jeg og alle mine ti søsken er født her, men ble tvangsevakuert i skøyte på 60 fot sammen med 100 andre i 1944. Da vi kom tilbake to år etterpå, var det bare pipa igjen. I dette huset har jeg bodd siden 1958, og har hatt fire hjemmefødsler. Så jeg blir så lenge jeg kan. Bare jeg får beholde sertifikatet.

Etter en times tid er testen over. Resultatet sendes til lege, som tar den endelige beslutningen.

Å komme så tett på livsavgjørende hendelser er en del av hverdagen og en stor del av Giævers masteroppgave «Hvordan stå i jobben som sykepleier i små samfunn».

– Det er mange tøffe tak, mangel på forståelse fra sykehusansatte, kommunen og egne innbyggere på hva jobben faktisk går ut på. Jeg har vært her nå i ni år. Mitt svar er at det gir meg noe tilbake som menneske. Så skal jeg finne mer ut av dette de neste to årene, sier Giæver.

P-piller til katten

Anne Giæver vil også få frem det positive ved å vite hvem alle er, og det å få tillit hos pasientene og pårørende fordi de kjenner deg. Og det å vite hvordan ting skal ordnes når alt ser mørkt ut.

– Det hender jo at hverdagen også byr på overraskelser og latter. For eksempel strekker vi oss langt når det gjelder folks kjæledyr mens de er på sykehuset eller syke. På arbeidslistene har oppgavene vært å lufte hunder og gi en katt p-piller.

De har også målt snømengden for Meteorologisk institutt.

– Det har vi sluttet med, sier Anne Giæver og ler godt.

Vil klare seg selv

Dagens tredje kaffekopp tas på skolekjøkkenet. Renholder Torgunn Olsen tar en pause med oss. Hun har kurs i hjertestarteren som henger på skolen.

– Jeg ble oppringt, men heldigvis var det likevel ikke bruk for den.

Hun mener det er betryggende for pjuskete eldre å ha en sykepleier de kjenner som kommer på besøk, selv om mange er skeptiske til at «kommunen» kommer og sjekker dem.

– Vi som bor her, passer også på hverandre. Det er ingen hjemmehjelp på øya, så mannen min som er brøytesjåfør, ser etter folk på runden sin. Tre ganger har han plukket opp folk som har ramlet i snøen og blitt liggende der. Bare flaks at ingen har omkommet, forteller Olsen.

Vaktmester Vibeke Kvivesen er også så vidt innom og nikker bekreftende. Hun er ellers er 50 prosent sauebonde og 10 prosent vannverksansvarlig.

– Vi ser etter om det er spor i snøen, om folk har hentet posten, eller om det er lenge siden de har vært på butikken. Sist vinter var flere uten mat en uke, været var så dårlig at en ikke kom lenger enn til ytterdøra. For mange er det et nederlag å få hjelp av det offentlige.

Stort ansvar

Lege Therese Nypan er ferdig med sine tre pasienter med ti problemstillinger. Som turnuslege utdannet fra Krakow og med et år i Oslo er det helt andre regler som gjelder i Måsøy.

– Jeg har aldri følt på det å ha et så stort ansvar som jeg gjør her, sier hun.

Turnuslegene skiftes automatisk ut hvert halvår, akkurat når de har lært det viktigste med å være i distriktet. En kommunelege ble i ti år, ellers er to ikke uvanlig. «Det merkes», er Anne Giævers knappe kommentar, men hun vil også skryte av legene. Den forrige som var her, var veldig interessert i lokalsamfunnet, og de hadde en god kommunikasjon og kjemi. Generelt er samarbeidet blitt veldig bra, da hjemmetjenesten har faste møter med legene tre ganger i uka.

– Vi kan også ringe direkte på vakttelefonen. Før kunne det gå flere dager før du fikk svar. Fremdeles er det utfordringer. Sykepleierne har de siste oppdateringene om pasientene i sitt system. Dersom legene ikke har fulgt dette opp i sine datasystemer, kan pasienter sendes til sykehus med feil medisinliste. Dette har skjedd, og det er utrolig at vi har denne typen dobbeltarbeid.

Langt fra alt

Ingen flere pasienter kommer, så Anne Giæver tar derfor med legen ut på en tur til Tufjord så hun får sett mer av øya. Klokken 15.30 rygger de igjen om bord på båten. Skoleklassen går av, noen med handleposer. Bilene stroppes igjen fast. Været ser ok ut, men polare lavtrykk har det med å dukke opp uanmeldt. To passasjerer hentes fra Ingøy. Etter halvannen time er vi igjen i Havøysund med ubrukt spypose for legen, selv om det var tett på.

Fiaten ruller noen få minutter til helsesenteret, hvor det skal skrives rapport. Ingen akutte eller overraskende situasjoner i dag.

Anne Giæver vet at hun er «langt fra hvor som helst og temmelig nært ingen steder», som en av forskerne av rural sykepleie så pent har sagt det.

– Selv om verden går fremover, så er for vår del både kommunikasjon, post og transport med pasientreiser blitt verre. Så må vi selv bli bedre til å formidle til kommunene og unge sykepleiere hva jobben vår består av. Vi som jobber i distriktene, kan litt om alt, og vi kjemper hver dag unike kamper for pasientene våre.

Judith Josefsen besto testen, og fikk beholde sitt dyrebare sertifikat minst ett år til.

FV 889 Snefjord–Havøysund var stengt hele påskeuka på grunn av ras.