Kontrollert stafettveksling

Dette var meg før: Avdelingen er smekkfull – noen må ut. Langliggeren vi hadde tenkt skulle bli til fredag, blir plutselig meldt utskrivningsklar og kommunen kan ta imot for neste etappe av behandlingen. Lynraskt hamret jeg ned en utskrivningsrapport, bestilte ambulanse, skrev ut noen fysionotater og satset på at legen ble ferdig med epikrisen før pasienten ble hentet. Kastet de rareste medisinene ned i en konvolutt, sendte det hele med ambulansen og klappet meg selv på skulderen for effektiv stafettveksling.

Aha-opplevelse

Ved å melde overgang fra sykehus til kommunen har jeg byttet side av bordet. Mens jeg før var den som sendte fra meg pasient og nødvendig dokumentasjon, er jeg nå den som tar imot og forsøker å pusle sammen informasjonen for å få et bilde av hvem jeg har med å gjøre, hva som har skjedd, og hva som bør skje videre.

La meg si det sånn: Det har vært en aha-opplevelse.

På sykehuset har vi tilgang til et hav av informasjonen om pasienten; virker noe underlig eller påfallende, kan du lese deg bakover i journalen og finne årsaken til alle beslutninger som er gjort. Lab-ark, vaktnotater, ukesammendrag og sykepleienotater gir deg svar på hvordan tilstanden har vært, og sammenlikningsgrunnlag som gjør at du kan vurdere om pila går opp eller ned.

Lille konvolutt

I kommunen har vi gjerne bare det vi får i den lille konvolutten fra sykehuset og i helseopplysningene sendt i PLO. Dette er grunnlaget vi skal planlegge pleie og behandling etter. Noen ganger føles det som å skulle gjenfortelle en bok etter å ha lest innholdsfortegnelsen – du kan kanskje danne deg et bilde av hovedtrekkene, men ikke svare på oppfølgingsspørsmål.

Så vi må gå i detektivmodus. Rare ordinasjoner har aldri noen forklaring. Pasienten står på metadon. Er det en del av smertebehandlingen, eller er han en tidligere heroinist? Fragmin på en oppegående kar – er den glemt fjernet, eller har han hatt en emboli? Epikrisen skriver «klar og adekvat», i sykepleiesammenfatningen står det «ikke orientert for tid og sted». Hva stemmer? Er det legen som er sløv? Eller er tilstanden fluktuerende? Epikrisen sier nefrodren, sykepleienotatene KAD.

Dårlig start

Å måtte kikke ned i buksa til noen for å se hvor urinen blir av, er en dårlig start på pleie–pasient-relasjonen. Uansett hvor flinke vi er, framstår vi som idioter når vi må starte med å stille grunnleggende spørsmål om tilstand og diagnose.

Jeg vet hvor mye arbeid som ligger i et langt sykehusopphold; alle steiner er snudd, mye er snakket om og diskutert, mål er satt og evaluert. Spesialister har blitt rådført. Alt dette renner ut i ingenting når det ikke blir med i overflyttingspapirene.

Kontrollert

Ikke hør på dem som sier at vi skal skrive kort og bare det nødvendige – gi oss hele historien! Jeg vil vite hvorfor furixen ble seponert når hun fortsatt er ødematøs, hvor mye melk hun vil ha i kaffen, hvorfor hun ikke vil ut av senga, og hvor langt hun klarer å gå med prekestol, både i dag og i forrige uke. Legg stafettpinnen kontrollert i hånda mi, la meg slippe å plukke den opp fra grøfta! Det er en tung start på etappen.