Svart løype

Vi er kommet dit at vi ikke kan få bukt med sykdommen, vi lindrer. Og alle vet det. Nå er en gammel venn på besøk. Han har gått inn i rollen som muntrasjonsråd og servert noen gode historier og litt sladder, og de har fått le litt begge to. Når jeg kommer inn med klokka ett-medisinene, reiser han seg for å gå. På vei ut døra glipper det ut av munnen hans: «Ja, du får ha god bedr…». Han stopper seg selv, men akkurat litt for sent.

Han ser unnskyldende og litt søkende på meg, som om jeg kan fortelle ham hva som er riktig å si, før han avslutter med en litt mumlende «Du får ha det så bra» og forlater rommet rødmende. Noen bedring vet vi alle tre at ikke er i sikte – og da er det ikke lett å vite hva man kan si.

I kommunikasjonsundervisningen på sykepleierstudiet måtte vi øve på å ikke si «Det kommer til å gå bra». Og i mine første år som sykepleier sto jeg ofte og beit meg i leppa for å holde akkurat disse ordene inne. Det er så fristende å si − det er ord som virkelig lindrer, og det er det pasient og pårørende gjerne tørster etter å høre. Det er bare det at det ofte ikke er sant. Og hva sier vi da?

Vi har stått der alle sammen, både på jobb som hvitkledd og privat, og lurt på hva vi skal si eller hva vi skal skrive i den tekstmeldingen eller på det kortet til blomsterbuketten. Høflighetsfrasene og talemåtene vi har knyttet til sykdom, er alle så optimistiske: God bedring! Lykke til! Stå på! Dette går over!

Med disse enkle frasene viser vi omtanke, oppmuntrer og deltar i hverandres motgang. De er lette å si og lette å ta imot. Men når disse ordene ikke lenger er sanne, svikter språket oss. Kartet vårt blir ubrukelig, og vi er overlatt til å improvisere akkurat når terrenget begynner å bli vanskelig.

Kanskje må det være sånn? Kanskje er de mørkeste og vanskeligste erfaringene i livet umulig å møte med faste fraser og klisjeer? Kanskje er det derfor «kondolerer» alltid høres stivt og rart ut, mens «gratulerer» faller så lett og naturlig?

Når prognosene er dårlige, er vi over i kommunikasjonskunstens svarte løype. Her kan vi ikke kjøre på rutine − det krever mot og tilstedeværelse å komme seg ned. Det er et risikofylt terreng, best egnet for erfarne og eventyrlystne. Men så er nå engang menneskelivet sånn at plutselig kan hvem som helst av oss stå i toppen av den bakken. Og da må vi bare våge å sette utfor.