Refleksjoner over oppvasken

«Nei, er du her også, da», sier han overrasket. Jeg står på kjøkkenet med hendene i oppvaskkummen ved siden av et tårn av brett, kopper og frokosttallerkener.

Sist han så meg, sto jeg i frakk, hansker og munnbind, i den dypeste konsentrasjon, ved et sterilt oppdekket bord og skiftet på hans kones epiduralkateter. Nå vasker jeg opp.

Han har all rett til å være overrasket. Jeg burde egentlig vært det selv også.

«Dere skulle hatt en sånn hushjelp, dere», sier han og fyller kaffekoppen sin og rusler tilbake ned korridoren. Jeg blir stående, perpleks og overveldet, med oppvaskbørsten i hånda mens pasientalarmen rister og piper i lomma, og jeg tenker at denne mannen kanskje akkurat har løst vår nasjonale sykepleierkrise.

Saken er at vanligvis når vi har litt lite av noe, så må vi begynne å prioritere. Husker dere for eksempel under smørkrisa for noen år siden? Da handlet diskusjonene rundt lunsjbordene stadig om i hvilke sammenhenger smøret var mest uunnværlig og når det greit kunne erstattes med margarin eller olje. Var det i julekakene, på brødskiva eller i sausen? Frontene var steile og uenigheten stor, men det var en vedvarende diskusjon som gjorde at vi alle var svært bevisste på hvordan vi brukte det dyrebare meierismøret.

Vi er alle klar over at vi mangler sykepleiere, men det er veldig sjelden vi har diskusjonen om hvordan de høyst begrensede sykepleieressursene kan brukes best mulig. Derfor bruker jeg lett en fjerdedel av en vakt på helt alminnelig husarbeid som absolutt hvem som helst kunne ha gjort.

Det er ikke sånn i hele verden at sykepleiere tømmer søppel, bretter pappesker og vasker opp. I andre land er dette oppgaver assistenter eller pasientens pårørende gjør. I Norge har vi tradisjon for nødig å ville sette bort husarbeidet. Den norske middelklassen har i mye mindre grad enn i resten av verden holdt seg med tjenestefolk. Vi er ikke helt komfortable med å la andre rydde opp etter oss. Selv de få av oss som setter bort husvasken, bruker gjerne hele kvelden før vaskehjelpen skal komme til å rydde og gjøre det fint til hun kommer.

Denne mentaliteten har sykepleierne tatt med seg inn i yrkeslivet, og norske sykepleiere har ingen tradisjon for å delegere bort noe som helst. Helsefagarbeiderne tar gjerne mer ansvar for kjøkken, skyllerom og lager enn oss, men også de gjør viktig pasientarbeid og har ikke gått fire år på skole og i lære for å tømme søppel og re senger etter sykepleiere. Vi har faktisk ingen å delegere til, det er bare å gå løs på oppvasken, tørke over gulvet og sette på kaffen.

Men se det for dere: en hushjelp. Gjerne 100 prosent ufaglært. En som går gjennom avdelingen, rer sengene, plukker opp iv-korken som trillet under bordet, henger pasientens klær pent over stolen og tar med seg søpla og oppvasken ut, for så å sette på kaffen så den er klar til lunsjpausen din. Hvor mange flere pasienter kunne du ikke fulgt opp om du slapp alt dette? Om du kunne gjøre som legen og forlate kaoset med et lite smil etter en omfattende prosedyre og si «Ja, dette fikser vel, du?»

Jeg river meg løs fra tankene, tørker oppvaskvannet av hendene og går inn til pasienten som ringte på. Hun er kald og lurer på om jeg kan lukke vinduet. Jeg spør om hun vil ha en kopp te eller noe når jeg først er her. Og på vei tilbake til kjøkkenet tenker jeg, «Denne klokka, den kunne hushjelpen tatt».