Arbeids­giverne i helse­sektoren har et virke­middel som setter fag­bevegelsen sjakk matt

Ikke overraskende velger regjeringen å gripe inn for å stoppe sykepleierstreiken etter NHOs varslede lockout.

Denne saken er interessant av mange grunner, men det viktigste er at den viser at i hvert fall innen helsesektoren har arbeidsgiversiden i praksis et virkemiddel som setter fagbevegelsen så å si sjakk matt. De kan trappe opp en konflikt slik at den blir en fare for liv og helse – og så vet de at Helsetilsynet vil anbefale at streiken stoppes.

Siden Rikslønnsnemnda stort sett legger seg på det eksisterende, betyr det at det knapt vil være mulig for sykepleiere eller andre grupper å få til annet enn vanlige oppgjør.

Håpløs bortforklaring

Videre er det interessant hvilken virkelighetsforståelse journalistene lar NHO Handel og Service-leder Anne-Cecilie Kaltenborn komme unna med. Hun hevder at « det var ikke vi som valgte konflikt til å begynne med ».

Dette er en håpløs bortforklaring. Streiken startes fordi to aktører, NHO Handel og Service og Sykepleierforbundet, begge forplikter seg til det norske forhandlingssystemet, og er et resultat av at de ikke ble enige.

Manglende enighet er altså det som skaper streiker – men for å oppnå både enighet og manglende enighet kreves det to parter.

Legitimt krav

I denne situasjonen fremstår sykepleiernes krav – som altså er at minstelønnen i private helsebedrifter skal få en kraftig økning – som ganske legitimt, ettersom det er dokumentert at minstelønnen ligger rundt 50 000 lavere enn i det offentlige.

LES:  Etter streiken: – Noen andre må tjene veldig mye, siden vi drar ned snittet

Sist: At Kaltenborn hevder at kravet ville slå en rekke av hennes medlemsselskaper konkurs, viser bare det venstresiden hele tiden har hevdet – at private velferdstilbydere/-profitører er avhengige av å dumpe lønn og arbeidsvilkår for å drive lønnsomt.

Dette innlegget ble først publisert av Bergensavisen 22. november 2018.