– Denne stillingen har økt kontakten og forståelsen mellom de medisinske sengepostene
For tre år siden ble stillingen koordinatorsykepleier opprettet som prosjektstilling ved Sørlandet sykehus. I dag er den fast og i budsjettet. Sigrun Sæther (45) er en av fire som har stillingen.
Jeg har en kombinasjonsstilling ved Sørlandet sykehus som assisterende avdelingsleder og fagsykepleier, i tillegg til at jeg er koordinatorsykepleier.
I min stilling som koordinatorsykepleier, koordinerer jeg pasientflyten kvelder og helger mellom akuttmottaket og fire medisinske sengeposter; lungeavdelingen, infeksjonsposten, hjerteavdelingen og medisinsk 2A hvor det er generell medisin. I tillegg har jeg ansvar for intensiv- og intermediærpasientene som er klar for sengepost.
Det er mitt ansvar å sørge for å ha en god flyt og at pasientene kommer på riktig plass. Da får de best mulig behandling og mest effektiv behandling.
Jeg har mye kontakt med folk. Jeg kjenner alle mye bedre enn tidligere, da jeg jobbet på medisinsk sengepost 2A. Jeg har for eksempel blitt gode venner med renholdspersonellet. Ting lar seg lettere ordne når man kjenner hverandre.
I denne stillingen må man være positiv og holde en god tone. Om man snakker greit sammen, ordner ting seg. Før ble folk sinte på telefonen, og det ble kanskje sagt ting på en ikke grei måte når de skulle koordinere pasientflyten.
Tidligere var det en stor belastning på de medisinske avdelingene og akuttmottaket å koordinere pasientflyten. Pasienten skal helst ikke være mer enn tre timer på akuttmottaket. Da skal de videre på post. Når det var travelt og fullt på avdelingene, kunne folk blir irriterte på hverandre, og det blir dårlig stemning. I den anledning ble det en bestilling på å få bedre pasientflyt fra akuttmottaket. Og slik ble denne stillingen til.
Stillingen har gitt et nytt liv for sengepostene og akutten. Jeg har ansvar for at de som ligger i akuttmottaket skal få en sengeplass. Da slipper de å tenke på det.
Jeg føler at denne stillingen har økt kontakten og forståelsen mellom de medisinske sengepostene. Før kunne noen avdelinger føle at de fikk alle pasientene. Alle føler at de har mye å gjøre. Nå kan jeg fortelle hvordan de har det på andre avdelinger. Det har helt klart bedret miljøet mellom avdelingene.
Det er gøy å få erfaring fra hver avdeling som jeg kan bruke videre. Jeg får delt erfaringer mellom de medisinske postene. Ellers er det lite kommunikasjon mellom avdelingene. Man har ikke tid til noe annet. Du holder koken for å behandle dine pasienter.
Når ikke jeg koordinerer pasientflyt, så bruker jeg tiden til å hjelpe til på avdelingene der de trenger hjelp. Jeg har alltid noe å gjøre. Har de det greit på en avdeling, så går jeg videre. Så ringer de om det er noe.
Jeg er på telefonen, og jeg er overalt. Jeg kan hjelpe med alt. Pasientstell, prosedyrer, mobiliserer pasienter eller gir mat. Jeg er innom alle disse oppgavene på vakten min. Jeg rydder et rom om de trenger et ledig rom. På vinteren er det mye influensa, så da kan jeg løpe og rigge et isolat. Kanskje jeg flytter en pasient mellom avdelingene, slik at han kommer inn der han passer best.
Samtidig er jeg jevnt og trutt inne på PC-en og sjekker hvordan det ser ut på akuttmottaket og om det er kommet inn nye pasienter. Da er jeg forberedt. Ellers ringer akuttmottaket meg.
Det er ikke alltid en ledig plass til en pasient, og da er det ekstra viktig at en koordinerende sykepleier er på jobb. Da får vi det til, og avdelingene vet at det blir en rettferdig fordeling.
Det beste med stillingen er at vi kom inn som en positiv ressurs. Jeg oppleves som en ekstra ressurs som går på toppen av den vanlige bemanningen.
Det er ofte travelt, og det er utfordrende. Det er mye jeg skal holde styr på. Mange jeg skal forholde meg til. Jeg skal prøve å gjøre kvelden grei for alle i de fire medisinske sengepostene og i akuttmottaket. Om det er veldig travelt og mange ønsker hjelp, ringer kanskje alle avdelinger, og jeg burde vært alle stedene. Da må jeg fordele meg selv og prioritere hva jeg syns er viktigst.
Det rareste med denne stillingen, etter å ha jobbet mange år på sengepost, var at jeg kunne gå på toalettet uten at jeg trengte å ta ei pasientklokke som ringte. Nå er det en rar og god frihetsfølelse, å ikke måtte løpe til klokka.
0 Kommentarer