Han skadet seg selv, og jeg ville hjelpe ham

Det går noen sekunder før det popper opp en ny snakkeboble:

«Jeg bare må gjøre det for å slippe det vonde».

Vil forstå

Vi har chattet før, og jeg vet at han ønsker å chatte med meg. Han har vært sterk lenge. Han har båret på byrder de fleste av oss ville hatt problemer med å bære. Helt alene. Så sa det plutselig stopp. Det skjedde noe vondt, noe som fylte ham med sorg. Det tippet over. Fortiden kom veltende over ham som en tsunami. Og den holdt på å koste den unge mannen livet.

Nå sitter han på en institusjon et sted i Nord-Norge. Og her sitter jeg. På et bibliotek et sted på Østlandet. Jeg forsøker å avveie alt jeg skriver. Jeg vil lytte til ham. Jeg vil respektere ham. Jeg vil forstå ham. I alle fall gi ham en følelse av å bli forstått. For kan jeg egentlig forstå at et ungt menneske velger å påføre seg selv smerte og skader seg selv med vilje?

Vil hjelpe

En ny melding popper opp. Han beskriver – i detalj – hvordan han i øyeblikket skader seg selv. Detaljene … Kan jeg forstå det?

Jeg skriver at jeg gjerne vil være til hjelp. Hjelpe ham med å bryte ut av situasjonen. Og jeg skriver at jeg forstår. Men hva kan jeg egentlig gjøre?

Angst. Depresjon. Traumer. Nye traumer. Skuffelser. Sorger. Ensomhet. Og masse, masse indre smerte. Det er en demning som har slått sprekker, og nå fosser vannet ut.

Han beskriver hvordan han vil ta sitt eget liv. Til meg som befinner meg et helt annet sted. Detaljer …

Jeg har jobbet på en liknende institusjon, og jeg ser ikke for meg at han vil lykkes med sin plan. Men han er bastant. Nesten aggressiv. Så hva kan jeg egentlig gjøre?

Vil dø

Jeg kaster inn håndkleet. Jeg skriver at jeg ringer dem. Institusjonen. Han blir fortvilet. Svarer at jeg ikke får lov. Truer med å ta livet sitt på flekken. Han vil skade både seg selv og andre. Skal jeg bare logge av og ta kvelden? Eller skal jeg lære ham at han må ta ansvar for det han skriver til andre på chatten?

Hva er det egentlig med selvskading og døden som frister?

Nye snakkebobler popper opp. Han beskriver hvordan han presser seg mot døden. Men ringe, får jeg ikke. Alle mine argumenter om andre alternativer og hjelp faller på steingrunn. Nå skal han dø. Og jeg får ikke lov til å hindre ham.

Er usikker

Tror jeg at han vil ta livet sitt? Jeg er usikker. Mange vil nok tvile når en person vakler slik over tid og gjentatte ganger varsler med å ta sitt eget liv. Parolen som så ofte går igjen – ikke minst i helsevesenet – er at de som virkelig ønsker å ta livet sitt, klarer det. Så hva betyr det når noen informerer et annet menneske om det og således fremkaller en potensiell hindring? At noe i dem ønsker å leve?

Det er imidlertid én ting jeg har forstått når det gjelder selvskading og selvmordsforsøk. Den fornuftige delen av hjernen er ofte ikke koplet inn. Og hva betyr det? Det betyr at vedkommende ikke følger de samme prinsippene som et «friskt» menneske. Logikken er en annen. Det samme er impulskontrollen. Jeg kan ikke hjelpe ham ut fra «friskhetens logikk». Men jeg kan forstå ham ut fra «sykdommens logikk».

Kan forstå

Igjen … Han beskriver hvordan han presser seg mot døden. Jeg lar chatten ligge. Går bort i et hjørne av biblioteket og ringer. Er det et tillitsbrudd? Jeg tror ikke det. Jeg ser bare to muligheter: Enten trenger han å bli reddet. Eller så trenger han å lære at det han skriver får konsekvenser.

Tilbake på pc-en. Det er stille i chat-rommet. Jeg kunne blitt bekymret, men jeg tipper det skyldes at han har fått besøk. Han er ikke lenger mitt ansvar. Kanskje hater han meg nå. Men nå får de andre ta over.

Så her sitter jeg. På et bibliotek et sted på Østlandet. Jeg åpner et nytt word-dokument og skriver. Kaster innimellom et blikk ned på armene mine. De er fulle av gamle og nye arr. Som sprekker i en demning.

Om jeg kan forstå ham?

Dessverre så kan jeg det.