fbpx Praksisstedene må følge opp sykepleierstudentene Hopp til hovedinnhold

Praksisstedene må følge opp sykepleierstudentene

Fra videreutdanning, Høgskolen i Oslo, Ullevål

Sykepleiermangelen er en kjent, varslet krise. Jeg mener praksisstedene også har et ansvar i denne sammenhengen. De kan være med å løse krisen dersom de bruker kompetansen og ressursene sine på en bedre måte, skriver innleggsforfatteren.

Ifølge SSB går vi mot en stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere, skriver Runa Fjellanger i en artikkel i VG 9. mai 2019.

Det legges stadig frem røde tall, og politikerne blir bedt om å ta grep. I disse tider er det også en kjent sak at KS vant frem med tanke på minstelønn, og det ble et historisk godt lønnsoppgjør for oss sykepleiere. Dette kan selvfølgelig være med å bidra til å løse deler av den varslede krisen.

I VGs artikkel blir også vår egen leder i NSF, Eli Gunhild By, intervjuet. Hun beskriver sykepleiermangelen som en varslet krise, og helseminister Bent Høie uttaler at han mener å ha løsningen på sykepleiermangelen klar. Et av tiltakene her er, blant annet, å få de som starter på utdanningene (innen sykepleie og helsefag) til å gjennomføre løpet.

Praksisstedet har et ansvar

En del av studentene faller fra av naturlige årsaker. For noen blir studiene for vanskelig, og i enkelte tilfeller er det mangel på skikkethet. Og dette er jo en kvalitetssikring i seg selv som bør være til stede. Noen innser også at sykepleierfaget ikke egner seg for dem.

Jeg mener at praksisstedene har et stort ansvar.

Men hva kan praksisstedet bidra med innenfor dette? Og hva blir egentlig gjort for å bidra til at flere sykepleierstudenter fullfører utdanningen? Her mener jeg at praksisstedet har et stort ansvar.

Ikke riktig anvendt kompetanse

På min arbeidsplass, i kommunehelsetjenesten, har vi brukt ressurser på å videreutdanne sykepleiere innen praksisveiledning med utvidet kompetanse til å ivareta sykepleierstudentene. (Jeg har selv tatt denne utdanningen). Disse har fungert som hovedveiledere på praksisstedet og samtidig vært «bindeleddet» mellom praksissted og høyskole.

Men – og dette er et stort «men»: Jeg mener denne kompetansen ikke lenger brukes riktig. Dette fordi det ikke finnes midler til å kjøpe fri en sykepleier/hovedveileder overhodet. Tenk hva det ville bety for en sykepleierstudent å ha en trygg fagperson som følger ham/henne opp litt ekstra og som sørger for at studenten blir ivaretatt slik han/hun fortjener.

Nå skal det sies at kollegaene mine er enestående når det gjelder å følge opp studenter, men de som jeg kjenner på tidsklemma i løpet av arbeidsdagen.

Studenter kommer i andre rekke

I tillegg til å ivareta pasientene våre på alle måter, skal vi også ivareta sykepleierstudentene ved å følge dem opp hele veien med, blant annet, veiledning og tid til refleksjon. Siden pasientene er viktigst, kommer naturligvis, og også dessverre, sykepleierstudentene i annen rekke. Både mine kolleger og jeg har gått hjem og følt på at det ikke ble tid til refleksjon med studenten denne dagen heller.

Tenk hva det vil bety å ha en hovedveileder på praksisstedet?

Tenk hva det vil bety for både studentene og høgskolen å ha en representant/hovedveileder på praksisstedet?

Bør frikjøpe sykepleier

Jeg mener det vil gjøre det bedre for studentene i avdelingen ved å frikjøpe en sykepleier bare 20 prosent. Her kan en sykepleier observere studenten, sette av god tid til refleksjon og veiledning og samtidig innhente informasjon fra andre daglige veiledere. På denne måten kan man få et godt utgangspunkt for å vurdere studenten riktig.

Jeg vil med dette oppfordre praksissteder som ikke benytter hovedveiledermodellen på grunn av manglende midler, til å endre dette med umiddelbar virkning! Sykepleierstudentene er vår fremtid.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse