Avdelingsledere uten fagkompetanse vil svekke pasientsikkerheten

Vi ser i dag igjen overskrifter som: « Ingeniør skal lede anestesisykepleiere » og «Helsefagarbeidere er avdelingsledere». Slike overskrifter setter i gang refleksjoner hos meg. Organiserer kommunene og helseforetak seg bort fra sykepleiemangelen på ved at avdelingsledere, som oftest er sykepleiere, erstattes med andre yrkesgrupper? Hvilken betydning vil det i så fall ha for pasientsikkerhet og forebygging av uønskede hendelser? Kan det være ett resultat av at vi sykepleiere ikke vært flinke nok til å kommunisere fagkunnskapen vi har, basert på lang utdannelse og sykepleievitenskapelig kunnskap, som vi kontinuerlig utvikler til beste for pasienten?

Store utfordringer

De kommunale helse- og omsorgstjenestene står foran store utfordringer og det er flere grunner til det. Antallet eldre er økende, og de har flere diagnoser og funksjonstap. Det gjør at de er sårbare hvis helsepersonell begår feil. Studier viser at stadig flere eldre ønsker å bo hjemme med hjelp fra hjemmetjenesten framfor å flytte til institusjoner med døgnkontinuerlig pleie, selv om de har omfattende pleie- og omsorgsbehov. Samhandlingsreformen har ført til en strukturendring i norsk helsetjeneste fordi helsehjelp i størst mulig grad skal ytes i pasientens hjem. Tanken er at antall liggedøgn i sykehus skal reduseres og presset på sykehjemsplasser reduseres.

Økt press

Status for samhandlingsreformen (2016) viser at innføringen har medført økt press på kommunale helse- og omsorgstjenester og da spesielt hjemmetjenesten. Det er blitt flere pasienter, flere komplekse og sammensatte sykdomstilstander og behov for økt kompetanse hos de ansatte på alle nivå. Samtidig utdannes færre sykepleiere og annet helsefaglig personell enn hva det er behov for.

Nøkkelrolle

Avdelingslederne har stor innvirkning på hvordan avdelingene drives. Ifølge Pasientsikkerhetskampanjen har ledere på alle nivå i helsetjenestene en nøkkelrolle i å motivere og legge til rette for arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet. Kunnskap og resultater fra ulike kilder skal brukes som grunnlag for målrettede tiltak for å redusere uønsket variasjon og forbedre tjenestene. Det innebærer at man gjennom ledelse fremmer en kultur som til enhver tid bygger på den best tilgjengelige kunnskapen (evidens) for å redusere pasienters risiko for uønskede hendelser. For å møte dette kravet må lederen holde seg faglig oppdatert. Ledelsens betydning for å utvikle kvalitet på sykepleien, skape en god praksis og forebygge uønskede hendelser er derfor tett knyttet til sykepleie og pasientomsorg.

Leders ansvar

Kravet til ledere ble ytterligere skjerpet da forskrift om ledelse og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten (ledelsesforskriften) ble innført i 2017. Den enkelte leders ansvar for faglig forsvarlige tjenester er tydelig beskrevet. Kravene til ledelse og styringssystem i hele helse- og omsorgstjenesten skal bidra til faglig forsvarlige tjenester samt systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.

Klinisk tilstedeværelse

Stadig flere kommuner opplever problemer med å rekruttere sykepleiere. Enkelte kommuner har derfor gjort forsøkt med kombinerte lederstillinger, der ledere eksempelvis har delt stilling mellom ledelse og sykepleier i avdelingen- i turnus. Dette er etter min mening ikke å anbefale. Forskning gjennomført ved Nord universitets fakultet for sykepleie- og helsevitenskap, bl.a. på Leknes, viser at ledernes kliniske tilstedeværelse er avgjørende for forebygging av uønskede hendelser. En av våre studier viser at klinisk tilstedeværelse hadde flere dimensjoner. Det skal ivareta pasienten og legge til rette for en best mulig pasientomsorg gjennom selv å ta ett overordnet ansvar for pleien, sikre pasientens stemme, bygge og videreføre tillitsfulle relasjoner til personalet samt sikre en fornuftig pengebruk i avdelingen.

Opptrer som et «skjold»

Å være til stede betyr dermed ikke at lederen skal erstatte sykepleiere og gjøre deres oppgaver. Basert på ledernes kompetanse fra sykepleierutdanningen skal de heller opptre som «skjold» i metaforisk betydning, for å beskytte pasienten mot uønskede hendelser (Solbakken m.fl. 2019). Derfor argumenterer vi for at ledere bør få tid til ledelse. De bør prioritere å være klinisk til stede som ledere, og de må de ha 100 % lederstillinger.

Svekker kvaliteten over tid

Er det slik at pasienter og pårørende ønsker at ingeniører er ansvarlig for sykepleien de mottar? En leder uten faglig bakgrunn vil muligens fungere som administrator, men vil ikke kunne ivareta fagansvaret. Nettopp fordi lederne er sykepleiere evner de å se faglige problemstillinger og identifisere risiko for uønskede hendelser. En leder uten fagkompetanse vil svekke kvaliteten over tid, fordi lederen ikke vil kunne vekte økonomiske og faglige prioriteringer opp mot hverandre slik at utfallet for pasientene blir best mulig.

Ikke riktig bruk av faglig ressurser

Når et helseforetak ønsker ingeniører som ledere ved anestesiavdelingen, tenker de å ansette rådgivere som skal bistå leder i faglige spørsmål. Jeg kan vanskelig se hvordan dette er riktig bruk av faglige ressurser. Det vil også medføre økte lønnsutgifter.

Sykepleiere har lange tradisjoner for å jobbe godt sammen med andre yrkesgrupper og det skal vi fortsette med. Helsetjenesten bør likevel vokte seg vel for å «organisere» seg bort fra sykepleiemangelen, Den bør heller fokusere på at vi bruker rett kompetanse på rett plass. Dette er særlig viktig når krav til kompetanse og antall ansatte i tjenestene økes samtidig som tilgangen utfordres.

Utenkelig

For å håndtere pasientsikkerhet, trygge tjenester og forebygging av uønskede hendelser slik statlige føringer og lovverk krever, viser våre studier at mellomledere må ha faglig bakgrunn og de må være klinisk til stede. På denne måten kan fagansvaret ivaretas av fagpersoner. Å ansette ingeniører som mellomledere i helsetjenestene bør være like utenkelig som å ansette sykepleiere som ledere i entreprenørbedrifter!