For mye snakk om folkehelse kan skape motvilje i kommunene

Synnevåg, som er utdannet sykepleier, startet selv som folkehelsekoordinator i en liten kommune da loven om folkehelse trådte i kraft i 2012. 

– De ville ha synlige og helst fysiske tiltak, som turgrupper og spesielle arrangementer. Men jeg måtte jo også jobbe mer strategisk.

Synnevågs doktoravhandling fra Universitetet i Bergen bygger på en kvalitativ studie av tre kommuner med ulik grad av folkehelsearbeid. Her peker hun blant annet på faren for å bli møtt med motvilje og faren for å ikke ha nok autoritet i de ulike avdelingene. 

Helseimperialisme

Folkehelseloven pålegger kommunene å jobbe systematisk og på tvers av sektorer, med «helse i alt vi gjør» som et formulert motto. Oppdraget er like vidt som det er ambisiøst og kan omfatte alt fra smittevern til fergetider, yrkesdeltakelse, sosiale forskjeller, friområder, skolevei og sosiale treffpunkter.

I Synnevågs doktoravhandling er begrepet folkehelse et tema i seg selv.

– Det kan være vanskelig å forstå hva folkehelse er. Et spørsmål er da hvordan man skal få med seg folk i andre sektorer, for eksempel kultursektoren. Folk kan føle seg litt tråkket på hvis noen kommer inn fra siden og forteller at målet med jobben deres er folkehelse, sier hun.

Funn i avhandlingen tyder på at mange kan oppleve folkehelsearbeidet som det Synnevåg betegner som «helseimperialisme».

– Om de i stedet kan få være med å definere begrepet, og si hva de selv kan bidra med, får de et større eierskap til det, sier hun.

En tredel uten kontakt 

Folkehelsearbeidet i kommunene har hatt en forsiktig start. Ofte får en folkehelsekoordinator oppdraget med å prøve og feile. Ellen Strøm Synnevåg begynte selv i en liten stilling som folkehelsekoordinator – helt uten stillingsinstruks. 

Bildet forsterkes av en ny nasjonal kartlegging av folkehelsearbeidet i norske kommuner, utført ved Universitetet i Agder.

Kartleggingen viser at de fleste kommuner i landet har ansatte som ivaretar folkehelsearbeidet. Rundt en tredel av dem har sjelden eller aldri hatt kontakt med rådmannen. Nesten halvparten har bare sporadisk hatt kontakt med kommunelegen.

– Det er bekymringsfullt, sier Tor-Ivar Karlsen, førsteamanuensis og prosjektleder for kartleggingen.

– Rådmannen har det øverste ansvaret for alle sektorene i kommunen. Men det er like bekymringsfullt at nesten halvparten kun har sporadisk kontakt med kommunelegen, som er den samfunnsmedisinske ansvarlige.

Han mener det er avgjørende for gjennomføringen at folkehelsearbeidet forankres hos rådmannen. 

– Ser man for eksempel at det er mange som brekker lårhalsen, kan neste skritt være å strø veiene bedre. Da må folkehelsekoordinatoren ha oversikten og via rådmannen kunne pålegge rett etat å strø.

Karlsen mener mange tvinges til å kjøre et sololøp, og at jobben ofte blir redusert til et spørsmål om fysisk aktivitet og turveier. 

Naivt

Noen kalles folkehelsekoordinatorer, noen folkehelserådgivere. Folkehelsekontakt, frisklivskoordinator og folkehelsestrateg er også brukt, men intensjonene er som regel de samme.

– En kan jo bli veldig håpefull. Av og til er det ikke grenser for hva vi tror den ene personen skal få til. Det kan være litt naivt, mener Ellen Strøm Synnevåg.

Ikke bare praksis

Synnevåg regner både forankring og begrepsforståelse som avgjørende for at folkehelsearbeidet skal bli gjennomført. Funnene fra doktoravhandlingen tyder på at folkehelsearbeidet lettere blir satt på dagsordenen og får legitimitet dersom det blir synlig også i planer og styringsdokumenter.

– Det må nå toppen og ikke bare handle om tiltak i praksis, sier Synnevåg.

– Men det holder ikke å skrive folkehelse-ordet inn i et plandokument.

Tre suksessfaktorer

Tor-Ivar Karlsen har identifisert tre suksessfaktorer i arbeidet med folkehelse i kommunene.

• Tettere forhold til rådmennene
• Høy nok stillingsprosent 
• En forventning om at den som har jobben, jobber på tvers av fag og sektorer

– Men det må sies at arbeidet har blitt bedre og bedre i løpet av de syv årene vi har hatt folkehelseloven, legger Karlsen til. 

Selv regner han velvære, trivsel, medvirkning og livskvalitet som opplagte ord å bruke i forbindelse med folkehelsearbeid.

–  Gjør man det ikke veldig vanskelig når man definerer folkehelse så vidt?

– Kanskje det, men intensjonen bak folkehelseloven omfatter jo alt dette. Det er et samfunnsutviklingsprosjekt.