– Det er viktig å aldri gi opp

Line Eikenes Langsholt opplever at det i rusfeltet er erklært en fallitt når det gjelder troen på at folk kan og vil bli bedre.

Hun har nå vært rusfri i 17 år. For Langsholt har håp vært avgjørende, både i hennes rolle som erfaringskonsulent og brukerrepresentant, og som pasient.

Bør se det friske i en pasient 

Langsholts erfaring er at sykepleiere har lett for å gi mye omsorg og gjennomføre rutineoppgaver som sårstell uten samtidig å klare å formidle håp hos pasientene.

– Hvis helsepersonell og resten av samfunnet stadig bekrefter at rusavhengige og psykisk syke sannsynligvis aldri kommer til å bli helt friske, fratar de dem håp.

Hun mener at man som sykepleier bør se mer på det friske i en pasient enn det syke. Hun tror at det trengs mer sosialfaglig kompetanse i rusfeltet.

Ærlig og rett på 

– Kan for mye håp gi falskt håp?

– Nei. Alt handler om hvordan man gjør det. For det å gi folk håp om at det er mulig å få det bedre kan aldri gi negativ effekt. Men vi må selvsagt snakke om realistiske forventninger.

Hun mener at helsepersonell ofte er opptatt av å bygge en relasjon til pasienten.

– Så er de selvfølgelig livredde for at den relasjonen skal bli ødelagt igjen. Det kan den jo fort bli, men det er noe unaturlig i den balansen, sier Langsholt og legger til:

– Den beste relasjonen er den relasjonen som er ærlig og rett på.

Å behandle rusavhengige som om de er laget av glass, blir veldig merkelig, mener Langsholt. Hun forteller at i rusmiljøet er man stort sett vant med å få juling både fysisk og psykisk.

– Og da funker det ikke å bli behandlet med silkehansker i helsevesenet.

Ser utfordringer i fagpersoner 

Langsholt mener det er utfordringer knyttet til å bli fagperson. Selv står hun midt i den utfordringen, da hun har gått fra å være brukermedvirker til å jobbe i et stort byråkrati som Helsedirektoratet. Den største utfordringen, forteller hun, er at man fort kan føle seg viktigere enn andre.

– Jeg er ikke imot fag. Vi har aldri trengt så gode fagfolk som vi gjør nå, men man må ha selvrefleksjon. Hvem sine behov er det som dekkes? Er det sykepleierens behov for å hjelpe?

– Hvis du ikke tror ordentlig på at hver eneste pasient du møter kan bli frisk, så synes jeg ikke du skal jobbe som sykepleier i rus og psykiatri. Så brutal er jeg, sier hun. 

Levde uten håp

Når Langsholt ser tilbake på tiden som rusavhengig, ser hun at hun nesten alle årene frem til hun sluttet å ruse seg som 35 åring levde uten håp.

– Samtidig tror jeg at alle med erfaring fra rus har et sterkt håp innerst inne. Vi har en overlevelsesmekanisme som minner oss på at det ikke skal være sånn, og at det må kunne bli bedre.

– Selv om det ser slik ut på utsiden, så gir vi vanligvis ikke opp. Det er ganske utrolig hva rusavhengige overlever og klarer å stå i.

Les også: – Det er forskjell på å håpe på et fullt kjøleskap og å kunne reise til Mars

Trodde de formidlet håp

Langsholt forteller at hun har vært mange typer rusavhengig og understreker at de aller fleste ikke er en del av det tunge gatemiljøet til enhver tid. Hun har vært der, på gaten, som en «gatefreaker», som hun selv kaller det. Men så fikk hun barn.

– Etter det var jeg «nykter», sier hun og former en gåsetegnbevegelse med peke- og langfingrene.

En nykter som allikevel ruset seg, men egentlig var velfungerende, presiserer hun.

– Sakte, men sikkert gikk det gal vei igjen. Etter hvert ble det helt uutholdelig.

Hun begynte å miste kontrollen og opplevde ikke lenger seg selv som velfungerende. Hun forteller at det var mange som trodde at de formidlet håp til henne, ved å si ting som «du som er så ressurssterk! Du har jo så mye i deg.»

– De trodde nok at de ga meg støtte, men egentlig var det de som så at jeg var skikkelig på trynet og påpekte det, som ga meg håp.

Tror alle kan bli rusfri 

– Det er så misforstått at helsepersonell ikke skal forvente noe av brukere og pasienter, sier Langsholt oppgitt.

Hun mener at hvis man ikke forventer noe, gir man ikke håp.

– Helsepersonell skal legge til rette, men den omsorgsmåten å gjøre det på samsvarer ikke alltid med det en ruspasient faktisk trenger. Man trenger en ekstra dytt, sier Langsholt, med trykk på det siste ordet.

Her er hun bestemt.

– I møte med en rusavhengig vil jeg aldri i tørre møkka, som vi sier i Østfold, gå med på at vedkommende ikke kan bli rusfri. Det kan godt hende at vedkommende ikke får det til nå, men jeg vil alltid kunne se en rusavhengig i øynene og si at jeg tror, og vet, at vedkommende kan klare det.

– Vi er selgere av livsglede

Det er viktig å aldri gi opp. Dette får ikke Langsholt presisert nok. Det er klart man blir skuffet, forteller hun, men det betyr ikke at det ikke er håp. Hvis hun skulle gått på smell etter smell, er hun opptatt av at helsepersonell ikke kunne svart med at hun nå har gått på for mange.

– For hvem skal hjelpe meg da?

Hun trekker frem at alle suksesshistorier om endring viser at pasientene husker dem som aldri ga dem opp og heller møtte dem med «du dreit deg ut nå, men da prøver du igjen når du er klar.» Budskapet er at hvis pasienten ikke skal gi opp, så kan heller ikke de ansatte gjøre det.

– Helsepersonell og sosialarbeidere er selgere av livsglede og livslyst. 

Les også om erfaringskonsulent Solveig Bartun Rob: – Det går an å si at man kan bli frisk