Eli Gunhild By: – Det medlemmene måler NSF på, er lønn

Torsdag morgen, 7. november 2019. Klokken er halv ti. Eli Gunhild By er nettopp blitt arbeidsledig.

Hun plukker opp en blomsterbukett, entrer scenen, leverer bukett og klem til sin nyvalgte etterfølger: Lill Sverresdatter Larsen.

By har vært leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF) i åtte år. Fem hadde meldt seg som kandidater til ledervervet før By annonserte at hun ville stille til gjenvalg.

Les mer: NSF-leder Eli Gunhild By stiller til gjenvalg

Hun ville fortsette. Så ble det altså tap, på landsmøtets fjerde dag.

Var mentalt forberedt

– Jeg angrer ikke, bedyrer By på kafé en måneds tid senere.

Hun fikk mange råd om ikke å utsette seg for et nederlag.

– Jeg er veldig glad for at jeg stilte til gjenvalg. Jeg gikk ikke seirende ut av det, men jeg klarte å stå i det. Jeg var mentalt forberedt. Jeg opplever at jeg har stått i det som en påle.

Skuffet ble hun. Men nå ser hun nye muligheter:

– Nå kan jeg nyorientere meg. Det var også med i vurderingene da jeg skulle bestemme meg: Jeg er 57 år og kan ha en ny jobb i en tiårsperiode.

Hennes nye liv inneholder mye trening. Tre dager i uken tropper hun opp på treningsstudioet. Personlig trener er hyret. By bygger muskler.

Hun har god tid til å tenke på hva hun nå skal bli, for etterlønn har hun i ti måneder.

– Men dagene går uten at jeg gjør noe spesielt. Det er veldig snålt.

Plutselig ble det stille

Å være forbundsleder er krevende, konstaterer hun.

– Jeg hadde det med meg hele døgnet. Fikk telefoner, meldinger og mailer, var etterspurt hele tiden, hele døgnet, også i helgene. Plutselig har jeg ikke hundre mailer, ikke telefoner i ett sett.

Hun kan dra på hytta uten å bli intervjuet eller være med i radiodebatt.

– Det rareste er at det ikke gjør noe. Det går fint.

Hytta, som hun ofte drar til, ligger høyt til fjells i Engerdal.

– Det vil si, det var rart i starten. Nå er det godt. Jeg klarer å hvile. Trenger ikke være på vakt. Jeg kan gjøre ting ferdig. Det travle livet har vært en del av hverdagen i åtte år. Eller egentlig 15.

For før hun ble forbundsleder i 2011, var hun fylkesleder i sju år i Oslo NSF.

Verst å forlate personene

– Selve stillingen er det første jeg gjør meg ferdig med. Det er det å forlate personene og organisasjonen som er sorgen, sier By.

Hennes prosjekt som forbundsleder var å få forbundet til å bli en organisasjon som henger sammen. Med tydelige budskap og klare politiske mål. Både internt og ut til medlemmene. Hun gir seg selv kred for å ha fått det til.

– Det har gjort at NSF har lyktes med å få gjennomslag for en rekke ting. Det er jeg veldig, veldig stolt av.

– Sykepleierne har vært mye i mediene i det siste?

– Vi har jo hatt innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan, og til Riksrevisjonen.

– Hvilke innspill?

– Om kompetanse, blant annet. Om hvordan tilstanden er i helseforetakene når det gjelder spesialsykepleiere. Vi har levert rapporter og tall.

– Rart å ikke skulle mene noe

By har visst at Aftenposten har jobbet med undersøkelsen om vold på sykehjem.

 – Det har vært rart å sitte og ikke skulle mene noe om det, sier hun.

– Og ikke høste æren selv heller?

– Nei, men så lenge organisasjonen får høstet, er det greit. Redselen min er at det vi har satt i gang, skal stoppe opp.

– Men andre nyter nå godt av det som ble sådd med deg på toppen?

– Det er en del av det politiske livet. Hjertet mitt ligger i organisasjonen. At sykepleierne skal få bedre lønns- og arbeidsvilkår. Det er jo ikke en bråstopp i NSF, selv om det blir lederskifte.

– Hva syns du om alle avvikene som er avdekket? 13 000 voldsepisoder på norske sykehjem, melder Aftenposten.

– Kjempealvorlig.

– Overrasket?

– Nei. Vi har visst om det lenge, men det har ikke vært politisk vilje til å gjøre tiltak. Får håpe at de ikke bare snakker, men at de ser på det som et verktøy til å finne løsninger. Som ofte handler om penger.

– Jeg har lyst til å jobbe med ledelse

CV har hun ikke skrevet på 30 år. Den er nå under utarbeidelse, forteller hun.

– Hvor skal du sende den?

– Det får vi se på.

– Du vil ikke si mer?

– Ikke ennå.

Enn så lenge fortsetter hun å løfte vekter. Dessuten har hun meldt seg på modelleringskurs hos symesterskapets ekspert Tine Solberg.

– Ingen ny jobb på gang?

– Jeg har god tid.

Hun gir et hint om hva hun kunne tenke seg:

– En ting jeg syns er artig, er å utvikle noe langsiktig. Jeg har jo jobbet mye med prosesser, og å tenke strategisk. Jeg har lyst til å jobbe med ledelse.

– Det blir ikke sykepleie på golvet?

– Ikke som jeg tenker nå. Men man skal aldri si aldri.

Hun har fortsatt stillingen sin på Oslo universitetssykehus. Det var på Radiumhospitalet hun jobbet, der hun også var hovedtillitsvalgt.

– Men avdelingen min har blitt omorganisert mange ganger siden da. Den fins ikke lenger.

Overtok et urolig NSF

– Hvem var du da du var en fersk NSF-leder, og hvem var du da du gikk av?

– Da jeg sa ja, trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til. Men jeg skjønte fort at jeg ikke hadde tatt høyde for arbeidsmengden. Eller utfordringene i organisasjonen.

Generalsekretæren hadde nettopp sagt opp. Det trengtes også ny fagsjef. En ny kommunikasjonssjef måtte også på plass.

– Det var mye å ta tak i. Men hun ferske forbundslederen var opptatt av å beholde seg sjøl som menneske. Jeg ville være en leder som vet hva de ansatte holder på med. Det var en stor jobb, da det var så urolig. Men jeg klarte å beholde roen.

– Jeg har lært at jeg tåler en storm

– Det var utfordrende å bli mer synlig. Å ha trua på prosjektet mitt har vært viktig. Jeg kommer fra bondeslekt. Det heter at den som får odelen, skal overlate gården i bedre stand enn slik den var. Det vet jeg at jeg har fått til, sier hun.

Og fortsetter:

– Forbundslederen som har gått av, har lært mye om seg selv. Trøkket var tøft, men jeg har lært at jeg tåler en storm. Jeg føler meg sterk og rakrygget.

– Hva er den største forskjellen på den ferske og den ferdige forbundslederen By?

– Den som gikk av, er trygg på seg sjøl. Stoler mer på seg sjøl og på avgjørelser som er tatt. Og mestringen da jeg gikk av, gjør at jeg tror at jeg tåler alt.

Den sterkeste stormen var om arbeidstid

– Det sies at det er ensomt på toppen?

– Det er riktig. Da jeg begynte, var jeg ikke oppmerksom på det store ansvaret. Når det kommer til stykket, er det du som står ansvarlig hvis det ikke går bra. Det er lett å ta imot ros, men du må lære å stå i stormen.

– Hva har vært den sterkeste stormen?

– Å kjempe for rettighetene om arbeidstid.

– Overfor Spekter?

– Ja, men også politikerne.

– Hva sto på spill?

– Helsepersonells rettigheter i arbeidsmiljøloven om å godkjenne turnus og arbeidstidsordningene.

– Og det endte med?

– Rettighetene våre besto. Kampen er ikke vunnet for godt. Men regjeringen har lovet at i denne perioden skal ikke arbeidsmiljøloven røres på dette punktet.

Fikk så hatten passet

Det var flere stormer:

– Jeg var ikke oppmerksom på hvor mye kjeft man får når man setter seg høye mål og ikke oppnår dem.

Hun snakker om 2018. Kravet var 500 000 kroner til sykepleiere med mer enn ti års ansiennitet. Det gikk ikke.

– Da gjaldt å tenke langsiktig. Fortsette å tenke at det som er gjort, er riktig. Vi får det til i neste runde. Men jeg fikk så hatten passet.

– Av medlemmene?

– Ja, i KS. Lærdommen er: Aldri, aldri, aldri gi opp.

– Du fikk ikke vondt i magen? Eller dårlig nattesøvn?

– Nei, nei, det er politikkens natur. Man må tåle kjeften, ikke være hårsår, ikke ta det personlig.

– Ingenting som har såret deg?

– Jeg har jobbet i psykiatrien. På de avdelingene ble jeg vant til å bli kalt det ene og det andre.

– Hva er deilig å slippe?

– Å passe telefonen. Være på vakt. Når du mottar hundre mail daglig, er det lett at noe glipper. At jeg nå kan planlegge dagen er veldig rart. Jeg satt i sofaen og sa til Håkon (mannen): «Nå ble jeg veldig lat.» Og så er det helt greit. Jeg skal ikke skrive tale, forberede en debatt. Skal ikke lese mange sider om kvelden for å være forberedt til møter dagen etter.

Mest fornøyd med de 500 000

– Hva er du aller mest fornøyd med å ha oppnådd?

– Sykepleierløftet. At vi fikk 500 000 til alle sykepleierne med mer enn ti års ansiennitet.

Det skjedde altså i 2019.

– Én ting til: At NSF er en organisasjon som er etterspurt når noe skal avgjøres. Som blir bedt om innspill til departement og direktorat. NSF er blitt en tydelig politisk aktør. Dette bør man bruke energien på, i stedet for indre fighting.

– Hva er du skuffet over ikke å ha fått til?

– At vi ikke har fått masterkode i Spekter-området. Og at vi ikke har fått på plass en nasjonal sjefsykepleier.

– Hvor skal den være?

– Ikke spør meg. I direktoratet, eller departementet. Vi har gått to skritt frem og ett tilbake.

– Hva skjedde?

– Det så ut som vi hadde klart å få det til, det var utnevnt en representant for utlandet. Da hun sluttet i jobben, ble det igjen veldig usikkert om myndighetene ønsker en sjefsykepleier.

Les også:Den nasjonale sjefsykepleieren finnes ikke

– Men du vil ha en?

– Ja, NSF vil ha en.

– NSF måles på lønn

– Har du noen råd til etterkommeren din?

– Ledelsen må ha en tydelig strategi. Prioritere. Man får ikke til å gjøre noe med alt. De må ikke miste farten. Videreføre mye av det gode, både når det gjelder internpolitikken og det faglige.

– Hvilken sak er viktigst å prioritere?

– Det medlemmene måler NSF på når det kommer til stykket, er lønn. Hvis ikke lønn prioriteres, vil det fort bli en organisasjon som mange medlemmer ikke ønsker å være del av. De kan forsvinne.

Hun legger til:

– Men fag må være med i argumentasjonen for lønn. Ellers taper vi.

Og legger til:

– Toppledelsen og fylkeslederne, tillitsvalgte og medlemmer må bruke samme argumentasjon. Da øker muligheten for å oppnå gode resultater.

Hun tenker seg om:

– Det viktigste er å få politikerne til å si det samme som oss. Når vi hører det, uansett parti, da har vi lyktes. Det mener jeg har skjedd når det gjelder for eksempel heltid.

Døtrene ble overrasket

Nesten daglig har hun fått telefoner eller mailer, eller møtt noen som gir anerkjennelse for jobben hun har gjort. Fra ansatte og samarbeidspartnere.

– Så jeg er trygg på at jeg må ha gjort noe riktig.

– Hva sier barna?

Som er to døtre.

– De er mer overrasket enn lei seg over at jeg ikke ble gjenvalgt. Men nå er det historie.

Hedda, den yngste, er 24.

– Fra hun var ni år har hun levd med mor som nesten aldri hadde fri. Hun har fått mange telefoner, for den var registrert på meg.

– Det er de små møtene som betyr noe

– Hva har gjort særlig inntrykk?

Hun tenker seg om.

– Ett år etter at jeg ble leder, var det 100-årsjubileet. Det var stort, med feiring i operaen. Men det er de små møtene som betyr noe.

Hun husker en sykepleier hun møtte på konferanse for hovedtillitsvalgte i Buskerud.

– Hun hadde laget sin egen t-skjorte med tekst: «Vi er itj hårat nok.» Sitatet var fra meg.

Hun har møtt mange medlemmer på mange arbeidsplasser:

– Det gjør inntrykk å se at jobben vi gjør, har betydning for enkeltmennesker, så de kan få gode, trygge rettigheter – for at de kan gjøre en god jobb. Det er jo pasientene vi jobber for, når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår.

– Som ikke å jobbe oftere enn hver tredje helg?

– Ja. Men også beholde retten til å godkjenne turnus, så ikke enkeltmedlemmer utsettes for press til å gå med på en turnus de ikke ønsker, sier eks-forbundslederen.

Tilbakeblikk

Hjemme driver hun med rydding og kasting på nyåret. Hun finner mye rart. Som talen hun holdt da hun ble forbundsleder.

– Jeg leste hele. Det er morsomt å se hva jeg har holdt på med. Jeg snakket jo om akkurat det samme som Lill sa i sin tale.

Altså hennes etterfølger.

Hun ler godt.

– Det var om å ha fagpolitikken, interessepolitikken og samfunnspolitikken med oss for å ha et tydeligere budskap. Og å samle organisasjonen mer.