Kan vi slutte å kalle alvorlig syke mennesker «beboere»?

Ifølge ordnett.no er en beboer en person som bor. Norsk akademisk ordbok hevder at en beboer er en person som bor et bestemt sted.

Rent intuitivt virker det tilforlatelig å kalle noen for en beboer. De fleste av oss vil vel havne i kategorien beboer. De som er hjemløse, er et mulig unntak, men på den annen siden er vi alle – også de hjemløse – beboere på jorden.

Begreper og rettigheter

Lovverk som har direkte betydning for dem som bor på sykehjem er blant annet Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven). I denne loven blir begrepet beboer brukt, men i samme lov brukes også begrepene pasient og bruker. De som skriver lover, er dyktige folk, og det gir mening når de bruker begrepet beboer. Beboer brukes først når det er snakk om rettigheter relatert til det å bo på en institusjon.

Rettigheter kan, for eksempel, være retten til selv å bestemme i personlige spørsmål, eller å ha samkvem med andre som de selv ønsker. Beboerbegrepet blir også brukt når det er snakk om ulovlig tvang som innlåsing i enerom, eller det å føre kontroll med personens korrespondanse. Loven kopler altså ingen rettigheter angående behandling, pleie eller omsorg til begrepet beboer. Når en leser loven, så fremtrer bruken av begrepene beboer og pasient fornuftig og hensiktsmessig.

Pasient vs. beboer

Det har blitt mer vanlig å kalle mennesker som har fått tildelt en sykehjemsplass for beboer enten det er snakk om fast eller tidsbegrenset plass. Tidligere har det vært vanlig å kalle denne gruppen mennesker for pasienter; for eksempel «Han er pasient på denne avdelingen». Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) definerer en pasient som «en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfellet».

De som bor på et sykehjem bor vel ikke der fordi det er mangel på husvære? De som får plass får vel dette fordi de er syke og pleietrengende mennesker. Skal vi følge beboerlogikken kan vi jo slutte å kalle det sykehjem og heller bytte om til «beboerhjem».

En nytteverdi i beboerbegrepet?

Når jeg har spurt om beveggrunnene bak det språklige skifte – fra pasient til beboer – har jeg blitt møtt med moralisering. Det skal visst nok være stigmatiserende å bli kalt pasient. Jeg vil hevde at det å kalle alvorlig syke mennesker for beboer er bagatellisering. Jeg blir alltid på vakt overfor moraliserende mennesker, spesielt byråkrater. Det er grunn til å mistenke at det ligger en nytteverdi i skifte fra pasient til beboer.

Begrepet pasient gir juridiske rettigheter på et helt annet nivå enn det å være beboer. Når jeg blir i stuss over språk, bruker jeg alltid å lete frem essayet «Politics and the English language». Dette essayet er skrevet av Eric Arthur Blair og er et angrep på språket til politikere. Spesielt kjent er kritikken av eufemisme. Blair beskrev eufemismer og liknende på følgende måte, «is designed to make lies sound truthful and murder respectable». Eufemisme er en formildende omskriving også kalt forskjønning.

Lettere med beboere enn pasienter

Det å kalle en pasient for beboer er ikke en moralsk handling, men en retorisk handling. Det er lettere å bruke ufaglærte på ekstravakter når det er beboere som trenger hjelp og ikke pasienter. Det er lettere å flytte rundt på beboere enn pasienter.

Det er betenkelig å flytte en pasient fra et sykehjem til en omsorgsbolig, men det blir straks lettere om vi kaller personen for beboer. Derfor vil jeg at vi skal slutte å kalle alvorlig syke mennesker for beboere. Det er respektløst. Personer som er tildelt sykehjemsplass er der fordi de trenger pleie og behandling.