– Penger er en høyere motivasjonsfaktor enn en tre minutters applaus

I mars kunne man høre ekko av applaus rundt omkring i landet. Nå er det november, og applausen stilnet for flere måneder siden. Dette har blitt erstattet med medienes og kommentarfeltenes fiksering på å «ta» helsepersonell som har vært så uheldige å bli smittet av covid-19. For er det noe som skaper leserklikk og diskusjoner om dagen så er det nettopp dette. Uvitenheten florerer, og medier og folk rundt omkring i vårt langstrakte land higer etter å snakke nedlatende om helsepersonell, som har opplevd sin største skrekk – å smitte en pasient. 

Helsepersonell gjør alt de kan for pasientene

I hver krik og krok i dette landet har vi helsepersonell som elsker jobben sinog som gjør alt de kan for pasientene. Sånn har det vært i mange år, men endringen nå er at arbeidspresset har økt betydelig etter pandemiens start. 

Vi har alle sett de ansatte på «korona-avdelingene» som sliter seg gjennom arbeidsdager iført fullt smittevernutstyr. Det å ha på seg dette utstyret time etter time er utfordrende i seg selv.

Vi har kommuneoverlegene som har en arbeidsbelastning som garantert ikke er forenlig med arbeidsmiljøloven. 

Vi har helsesykepleiere og ansatte i psykiatrien som hver eneste dag hjelper barn, ungdom og voksne med å takle en verden i ensomhet. 

Vi har helsepersonell som frivillig eller ufrivillig er omplassert til testing og smittesporing, og som jobber altfor mange timer hver eneste dag. Dette for å sikre at detektivarbeidet blir fullverdig, slik at vi kan stoppe nok et smitteutbrudd. 

Vi har ansatte i hjemmesykepleien som i stor grad er utsatt for smitte da man ikke har kontroll over hvor pasientene har vært eller hvem de har hatt besøk av. Ikke sjelden opplever pleierne at pasientene får symptomer på covid-19, og det brukes mengder av tid på å få testet brukerne og vente på svar. Og den ventetiden er lang, ofte altfor lang. Så lang at du kan reise hjem til familien din, og i flere dager kjenne på usikkerheten på om du har vært utsatt for smitte eller ikke.

Nok personal på jobb til neste vakt

Listen over helsepersonell er endeløs, men jeg kan jo også nevne avdelingssykepleierne. De jobber døgnet rundt for å sikre at lovverk følges, at smittevernrutiner sitter, og kanskje det aller mest tidkrevende; sikre at man faktisk har personal på jobb til neste vakt. 

For dette er en enorm utfordring. Helsepersonell har fortsatt de samme plagene og sykdommene som tidligere. I tillegg er de heroiske når det gjelder å holde seg hjemme ved hvert minste symptom som kan tyde på covid-19. Og sånn må det være. Men dette, samt lang ventetid på testsvar og allerede oppbrukte vikarer fører til den største arbeidsbelastningen: At man altfor ofte er for få folk på jobb. Vi er med på en dugnad, og alle jobber for dette. Men ballongen sprekker før eller siden når man stadig er i mindretall. 

Mange begynner å miste motet

Så tilbake til applausen. Den har stilnet. Helsepersonell vokser ikke på trær og mange av de unikumene som finnes der ute begynner å miste motet. I årets lønnsoppgjør fikk sykepleierne 1 400–1 900 kroner i året i lønnsøkning. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av dette. Det hadde vært bedre om vi ikke hadde fått noe i det hele tatt, da det hele oppleves som respektløst. Regjeringen har gitt ut krisepakker i øst og vest etter pandemiens start for å redde bedrifter og dempe koronaens negative økonomiske virkning. Dette er helt på sin plass, og veldig bra. 

Vi fortjener noe mer enn applaus

Nå er det snart jul og helsepersonell i hele landet har det siste året lagt ned en ubeskrivelig innsats for å sikre liv og helse, og for å hindre covid-19 å nå inn til de aller svakeste. Vi fortjener noe mer enn applaus. Vi fortjener noe som kan motivere til videre innsats inn i et år som dessverre også vil være preget av covid-19.

Penger er en høyere motivasjonsfaktor enn en tre minutters applaus 

Til jul fortjener vi en krisepakke som et bevis på at dere setter pris på innsatsen som legges ned av helsepersonell hvert eneste minutt i dette landet. Dette kan motivere til videre innsats og forhåpentligvis bidra til økt rekruttering. For som jeg tidligere har skrevet – helsepersonell vokser ikke på trær. Jeg er redd konsekvensene blir fatale om det ikke snart kommer et bevis på hvor mye vi verdsettes. Alt kan ikke måles i penger, men det er vel ikke til å stikke under stol at det er en høyere motivasjonsfaktor enn en tre minutters applaus. 

Takk, Erna Solberg

Jeg vil avslutte med å si takk, Erna Solberg. Takk for at dere styrer skuta på en enestående måte. Dere fortjener all heder og ros, og jeg gleder meg til både du, Nakstad og jeg kan våkne opp fra dette marerittet.