– Å vaksinere er i tråd med min utdanning

Som helsesykepleier er jeg utdannet til å jobbe helsefremmende og forebyggende. Som helsesykepleier skal jeg bidra til å fremme fysisk og psykisk helse hos barn og unge samt forebygge sykdom og skade. Å tilby vaksiner i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet, er en viktig del av det forebyggende arbeidet. Jeg er stolt over å være helsesykepleier og av å være en del av det forebyggende arbeidet. 

Nå som vaksineringen mot covid-19 er i gang, er jeg også stolt over å få være en del av dette arbeidet – for samfunnet og folkehelsen sin del, men ikke minst for barn og unge som nå trenger å få tilbake en normal hverdag.

Vi må forhindre utvikling av psykiske sykdom som følge av langvarig nedstenging, lite sosial kontakt med venner og familie og det å vokse opp i en uforutsigbar hverdag. Fra mitt ståsted er det viktig at flest mulig får vaksinen slik at man unngår restriksjoner og smitteverntiltak som rødt nivå i barnehager og skoler.

Helsesykepleiere bør bidra

Jeg kjenner på en undring – men også en fortvilelse – over at min egen faggruppe setter spørsmålstegn ved at helsesykepleiere blir tatt ut til å vaksinere. I en artikkel i Sykepleien 07.01.21 står det at ressurser til vaksineringen må hentes inn utenfra. Hvem er de som skal hentes inn utenfra? 

Slik jeg ser det, skulle det bare mangle at det nettopp er vi – helsesykepleiere – blant flere andre som bør bidra til å bekjempe covid-19. Og det fordi vi skal forebygge fysisk og psykisk sykdom i befolkningen. Og særlig blant barn og unge som nå lider under strenge restriksjon og smitteverntiltak. 

Jeg opplever at arbeidet med å vaksinere er helt i tråd med min utdanning og mitt mandat som helsesykepleier. Slik jeg ser det vil mitt bidrag i vaksineringen være med på å bidra til at barn og unge og deres foresatte raskere får tilbake sin hverdag, noe som betyr at barna og ungdom kan gjenoppta fritidsaktiviteter, møte besteforeldre og delta på andre aktiviteter. 

Vi tåler forandringer

Vi kan bidra til å redusere bekymringene til foresattes og foreldre, og de kan komme tilbake til en normal jobbhverdag. Alle trenger å få tilbake den forutsigbarheten som betyr så mye for oss alle. 

Jeg forstår at omprioriteringer og endringer i ressursbruk medfører endringer i tjenestetilbudet, men jeg er av den oppfatning at jeg er en del av en tjeneste med høy kvalitet som tåler at det blir en endring for en stund. Vi legger ikke ned, og de som trenger oppfølging skal så absolutt få det. Vi må bare også bidra på andre plasser akkurat nå. Og er det så rart? 

Ønsker vi ikke å bidra med vår kompetanse i en verdensomfattende krise? Vi kan faktisk utgjøre en forskjell. Det gir mening, og vi kan vel ikke si nei til det? 

I denne sammenhengen må vi tenke langsiktig og helhetlig, og ved å bidra kan vi sammen bekjempe pandemien.