Sykepleiere mer optimistiske nå enn i starten av pandemien

• To spørreundersøkelser om ulike sider ved pandemien ble gjennomført henholdsvis 24.–26. mars 2020 og 20.–21. april 2021 blant tilfeldig utvalgte medlemmer av Norsk Sykepleierforbund.
• Det var et nytt tilfeldig utvalg som mottok den andre undersøkelsen, så endringene fra 2020 til 2021 er dermed statistiske.
• 2465 besvarte undersøkelsen i 2020 mens 1301 deltok i 2021.
• Elektroniske spørreskjema ble sendt ut per e-post gjennom verktøyet Enalyzer.
• Besvarelsene var anonyme, og Sykepleien kan ikke kople svar til person, bortsett fra der deltakerne selv har valgt å identifisere seg i fritekstfelt.

I spørreundersøkelsen kunne de som ønsket, dele sine erfaringer og tanker om pandemien i anonymisert form. 181 valgte å benytte seg av muligheten og her er noe av det de skrev:

• På starten var det mye usikkerhet og redusert tilgang til smitteutstyr. Etter nyttår har vi brukt munnbind hele dagen på jobb.
• Jeg har ikke blitt permittert og har stort sett følt meg trygg på at arbeidsplass har håndtert situasjonen på best mulig måte. Opplever imidlertid at enkelte pårørende ikke tar smittevernregler på alvor ved besøk […]
• Smitte uten symptomer er en stor usikkerhet i hverdagen. Hadde følt meg mye tryggere dersom ansatt helsepersonell på avdelingen kunne teste seg rutinemessig en gang i uken eller liknende.
• Jeg synes det er dårlig at vi i Nord-Norge hadde like strenge restriksjoner som i sør.
• Jeg er glad jeg jobber i en kommune som setter sikkerheten til de ansatte svært høyt. Vi har tidligere fått tilbud om å teste oss i arbeidstiden. […] Alltid tilgang på smittevernutstyr. Alltid en leder tilgjengelig på telefon i helger. Flotte smitteverntraller. Opplæring i å ta tester på beboere.
• Er minst fornøyd med at myndighetene åpnet opp for reising i fjor sommer og at de starter gjenåpning nå mens smittetallene fortsatt er høye.
• Strenge tiltak for å forhindre smitte gir også økt sykefravær, som gir en økt belastning på helsearbeidere og sykepleiere igjen på gulvet.
• Synes det er for dårlig at det ennå er en stor andel helsepersonell som står i pasientnære jobber, og ikke har blitt vaksinert.
• Har vært mer redd for å bli smittet utenfor jobb enn på jobb. Trygg på smittehåndteringa på jobb.
• Har opplevd klare brudd på smittevernreglene på min arbeidsplass grunnet sykepleiemangel. Jeg var nærkontakt til kollega som fikk covid-19, men da jeg informerte nærmeste leder om dette, fikk jeg beskjed om å møte på jobb som vanlig. Det var kun ledergruppen på jobb som gikk i karantene.
• Folk flest har ikke forståelse for det presset vi på operasjon og intensiv opplever daglig, og de konsekvensene økt smitte i samfunnet får for helsevesenet.
• Jeg tenker det er beklagelig at ikke alle innbyggerne i Norge kan gjennomføre denne dugnaden som er livsviktig for alle. Blir oppriktig lei meg og nokså skuffet når jeg hører at folk på død og liv må ut på pub og ligge og sole seg side om side i parker og på strender.
• Det føles som en hån mot dem som står på dag og natt for å være til stede for dem som trenger det, at noen kan tillate seg og bare si «dette gjelder ikke meg».
• Om lønnen og arbeidsforholdene forblir det samme, ønsker jeg heller å jobbe ufaglært i en sportsbutikk hvor jeg omtrent vil ha den samme lønna, men med bedre arbeidstider og mindre hektiske dager.
• Redsel for å smitte pasienter har vært stor til tider.
• Vanskelig å bruke munnbind overfor en del mennesker med demensdiagnose. Må ofte ta det av, da de blir redde og engstelige.
• Syns også vi burde hatt påbud om munnbind for alle inne på sykehusets fellesområder.
• Reagerer på at man ikke mottar kompensasjon i form av lønnsøkning på grunn av merarbeid, og at man utsetter seg for større risiko enn folk flest.
• I helsevesenet oppleves tilgang på smittevernutstyr i tidlig fase og tilgang på utdannet personell gjennom hele perioden som det mest prekære.
• Det er helt horribelt at man skal gå på kant med både faglig forsvarlighet og sette sånn trykk på yrkesgruppen at det er tvilsomt at de fleste av oss makter en slik arbeidssituasjon mye lengre.
• Pasienter og pårørende ser ikke alvoret i koronapandemien. Som sykepleiere ser vi døden i hvitøyet.
• Både den fysiske og psykiske påkjenningen har blitt ignorert av regjeringen, og sykepleierne har igjen kommet ut av lønnsforhandlingene som de store taperne. Motivasjonen for å stå i et yrke som krever så mye av deg uten å få uttelling, minker.
• Vi arbeider i et svært sårbart system, og jeg er engstelig for at jeg ikke får gjort jobben min tilstrekkelig.
• Myndigheter og andre øvrige ledere som har beslutningsmyndighet, helseforetak, nærmeste ledelse opplever jeg gjør hva de kan for å ivareta helsevesenet og gjøre gode (men kjipe) beslutninger, som hindrer kollaps, slik vi ser i andre land.
• Reagerte ganske sterkt på at medarbeidere som ikke hadde pasientkontakt i hjemmetjenestene, ble vaksinert før enkelte av oss som måtte ha pasientkontakt.
• Jeg husker at jeg ble litt paff da lederne mine sa at de hadde vaksinert seg, før jeg og flere andre med pasientkontakt hadde fått tilbudet!
• Vi er alle slitne, men gjør virkelig så godt vi kan!
• Pasientene påvirkes også av alle restriksjoner, og de har forskjellig toleranse grenser for å takle dette. Noen blir mer urolige, andre mer passive.
• På grunn av mangel på intensivsykepleiere så føler jeg meg presset til å arbeide mye ekstra, ikke av arbeidsgiver, men av min egen samvittighet.
• Synes det er fantastisk at de fleste helsepersonell nå endelig snart er vaksinert, men jeg syntes ikke vi må glemme de andre yrkene som står på: lærere, barnehage og personalet på matbutikkene.
• Jeg synes det er mange som ikke jobber i helsevesenet, som ikke overholder regler. Dette er frustrerende. Vi i helsevesenet jobber hver dag og ser nesten ikke familien vår på kjempelenge, fordi vi ikke ønsker å smitte noen. Også fortsetter samfunnet og bare klager over arbeidet vårt, og at de ikke kan feste. Dette er veldig frustrerende. Har ikke sett de eldste i familien min på over ett år.
• Har vurdert et annet yrke etter denne pandemien.
• Synes det er en hån mot oss at klapping på balkongen skal bidra til at vi får den anerkjennelsen vi fortjener. Vi strekker oss langt for at hjulene skal gå rundt, men vi sitter igjen med svært lite tilbake!
• Det er mange kommuner som var bedre forberedt enn andre på pandemi. Blant annet kommunen jeg jobber i. Vi har aldri manglet smittevernutstyr, fått god informasjon og innføring i prosedyrer. Utrolig bra ledelse av smittevernlege, kommunelege og legevaktlege samt at mange har snudd seg fort rundt, har gjort dette trygt for oss sykepleiere.
• Hadde aldri trodd jeg skulle være redd for å gå på jobb, men det har jeg vært. Vi hadde ikke nok smittevernutstyr i form av åndedrettsvern, men ble instruert om at dette måtte gjenbrukes til flere pasienter.
• I krig sendes ikke soldater i frontlinjen uten å kunne forsvare seg. I pandemien er helsepersonell sendt i frontlinjen uten beskyttelse.
• Det er vanskelig å forholde seg til så mange forskjellige uttalelser om hvordan vi skal håndtere smittevern i Norge, i Oslo, i bydeler i Oslo regler/føringer fra SYE. Ansatte, pårørende og ledere blir forvirret.
• Har vært redd for å bli smittet selv og slik bringe videre smitte til sårbare pasienter og familie i risikogruppen. Har av den grunn unngått å møte folk/ha besøk selv om reglene/anbefalingene har tillatt et visst antall besøkende. Har nesten bare gått på jobb og vært hjemme (eller gått tur). Jobben har blitt det sosiale møtepunktet.
• Mangel på verdsettelse og forståelse av mitt yrke har ført til tanker om «å skifte beite».
• Jobber i en kommune med virksomhetsleder som forsto alvoret tidlig. Vi har derfor gjennom hele pandemien vært godt rustet.
• Vi har fått påpekt flere ganger av institusjonsleder hvilke avdelinger som har færrest ansatte som har tatt/sagt ja til vaksine, uten at det tas høyde for at enkelte har private grunner til å ikke ta. Hos oss er en kjent «privat» årsak planlegging av graviditet eller graviditet.
• Jeg synes vaksineprioriteringen har vært helt hårreisende. At ikke helsepersonell og lærere er høyere prioritert, er en skam.
• Vi kan og bør alltid lære av det vi har vært og står i, men jeg liker dårlig all kritikk til de som har hatt overordnet ansvar for pandemihåndteringen i landet vårt. Hvem er de som tror de hadde gjort alt så mye bedre? Hvilke lager av smittevernutstyr var for eksempel tilgjengelig under tidligere regjeringer? Kan vi ikke heller være ekstremt takknemlige for at landet vårt har kommet svært, svært godt ut av denne krisen i forhold til de fleste land i verden?
• Den største utfordringen i denne pandemien er at det har vært preget av stor usikkerhet. Det forekom endringer hver time, om ikke oftere, den første tiden.
• Har en frykt for at de skal prøve å legge press på oss til å ta vaksinen. Dersom det skjer, slutter jeg.