– Ta vare på sykepleierhjertene mens de fortsatt slår

Det er ingen hemmelighet at helsevesenet har stramme budsjetter som fører til at det blir satt i gang ulike sparingstiltak. Budsjettets prioriteringer tar ikke hensyn til Larsens mantra. Tvert imot.

«Effektivisering» er et av begrepene som sykepleiere daglig må forholde seg til. På grunn av stort tidspress og dårlig bemanning må vi prioritere hver dag, også i møte med svært dårlige pasienter.

Vi må styres mindre på tid

I de kommunale hjemmetjenester jobber vi listestyrt. Det vil si at kompetanse fordeles ut ifra behov for behandling og oppfølging. Så langt så godt. Problemet oppstår når faktor «tid» legges til grunn for listene, og enda verre blir det når antall pasienter per liste økes for å holde bemanningen lav. ATA-tid (ansikt-til-ansikt), altså estimert tid per pasient, gir en indikasjon på antall lister daglig.

ATA-tiden skal helst holdes lavt, for den indikerer bemanningsbehov. Modellen er basert på New Public Management, men speiler ikke kvaliteten i tjenesten. Jeg har et ønske om at den beryktede helseforetaksmodellen avvikles av den nye regjeringen slik at denne type detaljstyring opphører.

Som tidligere økonom, har jeg stor forståelse for at vi trenger en form for styring, og effektivitet og resultater vil alltid være viktige i helsetjenesten for å kunne tilby helsehjelp til Norges befolkning. Likevel trenger vi fleksibilitet i tjenesten og videre økonomiske rammer for å kunne gjøre faglige gode vurderinger. Og vi må ha mindre tidsstyrte måleverktøy. Det er her sykepleieres belastning kommer inn.

Sykepleiere ønsker å gjøre en god jobb

I dette skjæringspunktet møtes nemlig faglig forsvarlighet på den ene side og økonomien på den andre siden. Sykepleieres arbeidsbelastning avhenger blant annet av disse faktorene. Kompetanse, god bemanning og en lønn som tilsvarer ansvaret vil kunne redusere belastningen. Se også Sykepleiens undersøkelse.

Vi – sykepleiere – jobber med syke mennesker, og vi ønsker å gjøre en jobb som tilfredsstiller både vårt faglige engasjement, men også god omsorg og faglig forsvarlig behandling av pasienter. Men, i stedet blir vi utsatt for uløselige etiske dilemmaer som vi konfronteres med daglig i møte med pasientene og deres pårørende.

Vi sykepleiere er ikke økonomer som jobber med tall.

Diskusjoner om hva som er nødvendige helse- og omsorgstjenester overlates til sykepleiere, for kommunepolitikere snakker kun i tall til oss.

Så har vi verdighetsgarantiforskriften innført i 2011. Men hva hjelper den når økonomiske rammer er stramme og den enkelte pasientens behov vurderes ut ifra denne? Vi sykepleiere er ikke økonomer som jobber med tall. Vi jobber med pasientens helse, og vi forventer å levere kvalitet fremfor kvantitet.

Mange sykepleiere finner annet arbeid

Våre sykepleierhjerter kan håndtere stress, men når tidspresset og faglig forsvarlighet er sprikende langt fra hverandre og er blitt normen i arbeidslivet, går det løs på motivasjonen. For det er vi som står pasienten nærmest og som får kjenne på følgene av tidspress og dårlig bemanning.

Oppmerksomheten rundt måltall og effektivitetspresset rammer sykepleieres helse, for belastning og ansvar står heller ikke i forhold til lønn. Stadig flere sykepleiere snakker ut om uutholdelige arbeidsforhold og ønsker seg ut av yrket.

Som kjent har mange kommuner og sykehus mistet sykepleiere og har store rekrutteringsutfordringer. Det var kun 470 søkere til 3400 sykepleier- og jordmorstillinger i september, ifølge Nav. Det sier sitt.

KS-direktør Tor Arne Gangsø uttalte nylig, i forbindelse med Sykepleiens undersøkelse, at han ikke frykter masseflukt av sykepleiere. Ja vel, han har nok rett, for de aller fleste av oss må ha en jobb for å tjene penger og har heller ikke mulighet til å søke seg annet arbeid. Likevel kjenner jeg jo selv flere sykepleiere som nettopp har gjort det – som har søkt seg til jobber utenom helsevesenet. Men KS-direktørens flyktige svar hjelper ingen.

Må behandle sykepleiere med varsomhet

Jeg vil minne om at sykepleierhjertene våre fortsatt slår, men jeg ber om at de behandles med varsomhet fordi vi ønsker å stå i jobb. Jobben vår er, i seg selv, ofte mental krevende, for møtet med død og liv setter spor. For at vi skal klare det, forventer jeg at ansvar plasseres der det hører hjemme, og ikke hos alle.

Vi trenger bedre bemanning og økt kompetanse.

Vi trenger bedre bemanning og økt kompetanse, og vi trenger en lønn som tilsvarer det økte ansvaret vi har fått. Hva konkret er planen for å beholde og rekruttere sykepleiere, hvordan skal bemanningsbehov justeres og hvordan bidrar, for eksempel, Spekter og KS med å løse problemet?

Pandemien har presset helsetjenesten til det ytterste, og mange av oss er slitne. Som om vi ikke var slitne nok fra før av.

Jeg har store forventninger

Sykepleiere har stått i front, men har samtidig pådratt seg et stort personlig ansvar med tanke på smittevern. De fleste forteller om et svært begrenset privatliv gjennom hele pandemien på grunn av smitterisiko, ikke for seg selv, men i frykt for å smitte risikopasienter.

Jeg er så stolt av alle mine flotte sykepleierkolleger landet rundt. Heia oss. Men nå er det nok! Vi trenger konkrete og gjennomførbare løsninger som vi kan leve med. Og det haster, vi trenger det nå!

Jeg har store forventninger til NSF sitt samarbeid med den nye helseministeren. Håpet mitt er at Lill Sverresdatter Larsens mantra blir til virkelighet og satt ut i livet. Hvis ikke, vil enda flere sykepleierhjerter slutte å slå.