– Normale kompetanseløp, nå!

I 1999 sluttet EUs utdanningsministre seg til Bologna-erklæringen. Erklæringen inneholdt det såkalte 3+2+3-prinsippet. Det vil si bachelorgrad etter tre år, mastergrad etter ytterligere to år og doktorgrad etter enda tre år.

Denne normen ble innført i Norge i 2002–2003 gjennom Kvalitetsreformen. Sykepleiestudiet henger imidlertid etter. Ut over bachelor-nivå er denne snart tjue år gamle normen fortsatt ikke innført bortsett fra i noen få spesialiseringer. Dette skyldes blant annet manglende støtte blant ledere i helsevesenet, hvor det er en utbredt skepsis til at sykepleiere skal ta mastergrad.

Dette fremkommer i en av Helsedirektoratets ferske rapporter. Det argumenteres i stedet for at sykepleiere burde tilbys kortere og spissede videreutdanning i moduler på 30–60 studiepoeng fordi dette er «vesentlig billigere enn toårige masterprogram …».

De hevder også at masterkompetanse førte til at «… sykepleierne ville inn i administrative roller, vekk fra turnus og pasientnære oppgaver».

Ledere ønsker minimumskompetanse

Et annet eksempel er en reportasje av NRK-journalist Lise Andreassen Hagir, som siterer daværende fagdirektør ved Stavanger universitetssykehus på at sykehuset ikke ser behov for at spesialsykepleierne tar en master for å jobbe som spesialsykepleier.

Uttalelsen bygger på et prinsipp om minimumskompetanse for å utføre arbeidsoppgaver. Det er påfallende hvordan kompetansen til sykepleiere stadig snakkes ned. Det urimelige ved minimumsprinsippet blir ganske tydelig hvis vi anvender det på en annen profesjon hvor kunnskap og høyere utdanning har mer status, for eksempel hos legene.

Rent intuitivt forstår vi at vi ønsker leger med høy kompetanse fordi vi som pasienter ønsker best mulig og riktig behandling. Men hvis vi her anvender samme prinsipp, blir spørsmålet om det er nødvendig at leger tar doktorgrad hvis de går tilbake til «vanlig» pasientarbeid etter avlagt doktorgrad?

Kvalifiserer for kunnskapsbasert praksis

En masterutdanning, og spesielt masteroppgaven, kvalifiserer sykepleiere til å jobbe kunnskapsbasert. I forbindelse med masteroppgaven lærer studentene å søke systematisk etter relevant forskning og å vurdere kritisk og selvstendig hva ny kunnskap innebærer for praksisen vi utøver som sykepleiere.

Innholdet samsvarer i prinsippet i stor grad med læringsutbytter som leger gjennomgår i LIS-utdanningen (spesialutdanning for leger). Vi hører aldri argumenter mot at leger skal jobbe kunnskapsbasert. Intuitivt forstår vi at det er kjempeviktig at behandlingen pasientene får har best mulig dokumentert virkning, og at ikke helsevesenet bruker ressurser på behandling som vi tror virker, men som forskning viser at ikke har effekt.

Hvis ikke også sykepleiere utdannes til å vurdere virkning av tiltak og oppfølging, er risikoen stor for at sykepleiere bruker ressurser på tiltak som er unødvendige. Har sykehusene virkelig råd til det?

Å investere i utdanning er å investere i effektivitet – i den forstand at sykepleiere lærer å se egen praksis i et større perspektiv og ut ifra oppdaterte faglige retningslinjer og forskning.

Hvorfor masterkompetanse?

Hvorfor er det viktig at flere sykepleiere tar mastergrad og gjennomfører normale studieforløp?

1. Forsvarlig pasientbehandling: En masterutdanning gir sykepleiere kompetanse til å jobbe kunnskapsbasert – tilsvarende hva som forventes av andre helseprofesjoner og, ikke minst, legetjenesten.
2. Riktig ressursbruk: Sykepleiere settes i stand til å vurdere egen praksis og dens innvirkning på pasienten. Tiltak med dokumentert effekt prioritets og tiltak uten dokumentert avsluttes eller gjennomgår en kritisk vurdering/kvalitetssikring.
3. Likestilling mellom kjønn og profesjoner: Ingen setter spørsmålstegn ved at typiske mannsyrker i praksis har krav om mastergrad som for eksempel økonomi og ulike lederstillinger, eller at leger og fysioterapeuter skal jobbe kunnskapsbasert.
4. Normalt studieforløp: Når helseforetak legger opp til finansiering av 3 semestre (fulltidsstudier) og at sykepleiere skal avslutte en masterutdanning uten det siste semesteret, er dette et halvgått løp. Uten masteroppgave mangler man viktig kompetanse både formelt og også praktisk.

Sykepleier med master

For stillinger som undervisningssykepleierstilling vil mange være enige i at mastergrad bør være et stillingskrav. Men slik jeg ser det, bør ikke høyere utdanning nødvendigvis medføre nye oppgaver utover direkte klinisk arbeid. For sykepleiere som jobber med direkte pasientrettet arbeid vil, avhengig av kompetansen som masterstudiet gir, sykepleien som gis baseres på et høyere kunnskaps- og kompetansenivå.

Siden viktigheten av kompetanse til sykepleiere har blitt tydeliggjort i forbindelse med covid-19-pandemien, er vi inne i en tid hvor forståelsen for og mulig støtte for kompetansetiltak er større enn noen gang. Da er det viktig at ledere med sykepleierbakgrunn og tillitsvalgte engasjerer seg slik at sykepleiere får utviklende utdanningsløp i samsvar med det som oppfattes som «normale» løp i andre profesjoner.