– Man er totalt uforberedt på det vanskelige, vakre og unike yrket man har valgt

Kveldsvakten sammen med ham lever videre i meg. Den dukker ofte opp i hverdagen når tankene får flyte fritt. Det var så mye mer jeg ønsket jeg kunne gjøre for ham, før vi sa farvel den siste gangen. 

Han var den første pasienten jeg forsøkte å skåne mot det som var et løfte, men som dessverre aldri ble virkeligheten.

«Jeg kommer tilbake.»

Det gjorde jeg – men da var det altfor sent.

Den siste fasen

Mens jeg sitter her og speider utover vannet, kan jeg se to eldre damer svømme rolige tak der ute. Latteren deres fyller og gleder sinnet mitt. Sommersolen er på vei bort. Snart vil den forsvinne, og høsten vil melde sin ankomst med sin søte og kjøligere duft. 

Duften sender meg tilbake til barndommens magiske tilværelse, hvor vi fylte dagene med å klatre barføtt opp i store trær for å se bladene falle mot bakken fra der vi satt, trygt unna voksenlivets skumle virkelighet.

Vakten var spesielt travel denne kvelden. Vi hadde mange syke og dårlige pasienter på avdelingen. Terminale pasienter krever at vi skal være 100 prosent til stede for å hjelpe dem gjennom livets siste og vanskeligste fase. 

Var jeg nok til stede?

Jeg møtte jeg blikket hans da jeg kom inn i rommet. Et blikk fylt av angst og fortvilelse. Han lå med ryggen vendt vekk fra pleieren som var hans fastvakt. Hun satt bakoverlent i den blå skinnstolen. Jeg sa til henne at hun bare kunne ta en pause for å spise.

I det hun gikk ut av rommet, tok jeg forsiktig tak i stolen og dro den helt inntil sengen slik at jeg fikk sitte nær ham. Jeg fortalte hvem jeg var og at jeg var der for å passe på ham. Han nikket svakt. Jeg prøvde å følge blikket hans. Hva så han? Der ute i det tomme rommet.

Forsiktig og litt nølende tok jeg hånden hans.

 «Hvordan har du det?» 

Tårene rant nedover kinnet. De la seg over cpap-maskinen som holdt pusten hans i gang. I slike situasjoner blir ord fattige. Ingen ord kunne ta fra ham fortvilelsen. Den han var alene om å kjenne på. Men et annet menneskes nærvær og fysisk berøring formidler ofte flere mellommenneskelige følelser enn ord. 

Var jeg nok til stede da jeg la de kalde hendene mine rundt hans varme håndflate? Ga jeg nok av meg selv?

Døden er unik

Han stavet bokstavene i luften. To hender danset sammen for å uttrykke fortellingen om hvem han var før sykdommen fjernet alle historier, alle fortidens spor. Alt som var tilbake, var skygger av et levd liv, ufragmentert.

Minner flommet ut i rommet denne kvelden, og jeg følte meg som lytter og formidler. Den som skulle bringe hans fortelling videre inn i fremtiden. 

Det er en unik opplevelse å dele døden med noen. Å tre inn i et rom hvor døden befinner seg gjør at alt annet stopper opp. Man tvinges til å legge hverdagens trivielle, og til tider monotone, liv bak seg. Jeg-et eksisterer ikke lenger. Det er kun pasienten og deg.

Klokkene som ringer fra andre pasienter, er en påminnelse om at man ikke alltid kan være nok til stede – alle steder, hele tiden. De drar deg noen ganger ut av rommet du vil være i. Pasientene du aller helst ikke vil forlate.

Klokken tikket høyt i bakgrunnen. Kveldsvakten var snart forbi.

Å utgjøre en forskjell

Jeg slapp aldri hånden hans før det var tid for meg å tre ut av den verdenen vi hadde skapt sammen der inne. Jeg takket ham for at jeg fikk dele dette sterke og spesielle øyeblikket med ham. For at jeg fikk være til stede. Han nikket og lot tårene nok en gang renne nedover kinnene. 

Da jeg lukket den tunge, røde døren bak meg, klamret jeg meg til arket der han hadde skrevet sitt siste ord. Navnet til barnebarnet. De fire bokstavene ble de siste han skrev.

I helsevesenet vandrer drømmende, håpefulle, og empatiske personer som ønsker å gi mennesker trygghet gjennom livets usikre virkelighet. Drømmene og håpet for å kunne skåne dem vi vil beskytte mest, pasientene våre.

Modige og optimistiske trer vi ut av utdannelsen med en ryggsekk full av tanker om hvordan yrket skal bli. Jeg er en av dem. En som lengter etter å utgjøre en forskjell. Som ønsker å endre et menneskes liv gjennom medmenneskelighet og tilstedeværelse. 

Håp, sorg og gleder

Sykepleiere er unike. Utdannelsen kan aldri vise deg hvilken sykepleier du vil komme til å bli. Den kan ikke fortelle deg hvordan det føles når man ikke strekker til. Den kan ikke trøste deg når tårene presser på. Når du er på vei hjem fra jobb og tankene vandrer tilbake til pasientene man tok farvel med.

Man er totalt uforberedt på det vanskelige, vakre og unike yrket man har valgt. 

Mitt håp for deg som leser dette, er at alle de gode stundene skal bære deg videre når du møter de uunngåelige og vanskelige situasjonene som yrket vil gi deg. 

Fuglene rundt meg har begynt å synge litt svakere. Damene som la bak seg svake ringer i vannet, har forflyttet seg til en brygge for å kjenne varmen fra høstsolen. 

Ingen kjente fjes kom for å gi ham trygghet i rommet hvor døden tok hans siste pust. Sammen holdt sykepleierne ham i hånden til det siste åndedrag.

Derfor vandrer jeg tilbake hver eneste vakt. For å være til stede. For å være sammen med pasientene gjennom håpet, fortvilelsen, sorgen og gleden.