Hjemmesykepleien i Balsfjord: – En helt vanlig dag på jobben

BALSFJORD, 9. januar. Klokka er 06.45.

Ute blåser det kraftig. Nysnøen ligger lett og er mer enn villig til å la seg relokalisere dit vindkastene fører den med seg. Likevel er kjøreforholdene gode med tanke på årstiden.

Morgenrutine

Hjemmesykepleier Hanne Lykkedrang sitter ved kjøkkenbordet og tar en god bit av brødskiva med syltetøy. Husets firbente gladgutt, Messi, stirrer forventningsfullt opp på matmor. Det kan jo være det vil tilfalle ham noen brødsmuler.

Hanne Lykkedrangs to sønner på 12 og 14 år ligger fremdeles og sover. Svigermor i huset nedenfor vil sørge for at de kommer seg opp tidsnok for skole. Innen den tid er mammas arbeidsdag godt i gang.

– Mannen min jobber på Svalbard som flytekniker, så det er stor hjelp å ha familie så nært når han er borte, sier Lykkedrang.

Stesønnen bor over garasjen, og har også våknet til liv.

En kort luftetur med hunden Messi er unnagjort. Lykkedrang setter seg i bilen og legger ut på den 15 minutter lange kjøreturen inn til jobb. 

Hvem drar hvor?

Klokka er blitt 07.30. Morgenmøtet i hjemmetjenesten i Balsfjord, sone Storsteinnes, er i gang. Alle har kaffe i koppen og avdelingsleder Grete Storli leder møtet. Dagens gladmelding er at sykepleier Marte Pedersen har sin første dag på jobben. Med kommunens sykepleiermangel blir hun ønsket hjertelig velkommen.

Helgens begivenheter gjennomgås – hvem har kommet hjem fra sykehus? Hvilke pasienter har hatt behov for ekstra hjelp i helgen og hvem trenger oppfølging?

Oppgaver og pasienter på listen fordeles. Møterommet er fremdeles preget av at julen så vidt er overstått. Juletre og julestjerner lyser fortsatt opp, langt inni januar.

– Hvordan ser dagen ut?

– Først skal jeg til en dame som skal ha både morgenstell og sårstell av noen liggesår hun fikk etter siste sykehusopphold, sier Lykkedrang og fortsetter:

– Vi skal så innom et par pasienter som trenger medisiner og tilsyn, og deretter videre til en pasient med kognitiv svikt, som trenger hjelp til å komme opp og som skal ha morgenstell og magetømming i dag. Vi skal også ta en CPR-test for å sjekke hvordan det går med lungebetennelsen han får antibiotika for.

Lykkedrang forventer ingen store overraskelser.

5000 barbiedokker

Annbjørg Jansen (80) sitter klar i rullestolen på kjøkkenet og strikker sokker når Lykkedrang åpner terrassedøren og varsler at hun er der.

En langhåret kosepus strekker seg og snuser nysgjerrig på gjestene som entrer stuen. Den vil gjerne ha litt kos.

På kjøkkenet blir Hanne møtt med et stort smil av Annbjørg, som tar imot gjestene med glimt i øye og herlig nordnorsk optimisme.

– Jeg tror alle i hjemmetjenesten har fått strikkeplagg av Annbjørg. Hun er en racer til å strikke, forteller Lykkedrang, mens hun triller 80-åringen inn på badet for å få gjort unna morgenstellet.

I stuen står et skatoll fullt av barbiedokker.

– Syns du det er mange? Da skal du gå ned i kjelleren å ta en titt, oppfordrer Annbjørg.

Oppfordringen følges.

Ned en liten trapp åpenbares et syn som ville frydet alle Barbie-fans. Hylle på hylle fra gulv til tak er dekket med barbiedokker og barbieeffekter. Annbjørg opplyser at samlingen nå består av rundt 5000 barbiedokker.

– Du må være alle barns drømmebestemor?

– Ha-ha-ha … Ja, det skal jeg love deg.

Sepsis og rullestol

Hanne Lykkedrang hjelper Annbjørg Jensen opp i sengen. Nå skal sårstellene på begge føttene gjennomføres. Lykkedrang desinfiserer, renser og skraper.

– Går det bra?

– Jeg kjenner ingenting, jeg, forsikrer Annbjørg.

Lykkedrang oppdager et søkk på oversiden av fotbladet som hun ikke er helt fornøyd med. Men alt i alt står det bra til med Annbjørg. Siste oppgave er å gjøre klar forstøveren som Annbjørg klarer å administrere selv, før Hanne må videre.

– Jeg er så glad i alle som kommer og hjelper meg fra hjemmetjenesten. De er familien min, sier Annbjørg.

De siste årene har hun vært avhengig av rullestol etter en ryggmargsbetennelse. Hun har også nylig vært innlagt på sykehus grunnet lungebetennelse og sepsis og er blitt litt svakere i kroppen etter dette.

– Hadde det ikke vært for at jeg sitter i rullestol hadde jeg vært på farten hele tiden, sier hun.

Det er ikke vanskelig å tro henne på det.

Utstilling på låven

Annbjørg har selv tre sønner, og er fostermor for tre ekstra som hun kaller sine egne. En av sønnene bor hjemme hos henne, men er for tiden på sykehus.

Lykkedrang er ferdig med sårstellet, og hjelper Annbjørg tilbake i rullestolen.

– Han hadde en ulykke, og har en psykisk lidelse i tillegg. Planen var at vi skulle lage utstillingslokale på låven, for han samler på minibiler. Han har rundt 25 000, sier hun. Hun snakker om sønnen, som hun håper på å få hjem i løpet av februar.

– Jeg er ikke sikker på om det går. Han er ganske syk. Men slik er livet. Vi må ta det som det er, sier hun. Igjen med et stort smil og glimt i øyet.

Sørlandsjente i nord

Det er ikke vanskelig å høre at hjemmesykepleieren Hanne Lykkedrang ikke kommer fra landsdelen hun nå jobber og bor i. De bløte konsonantene plasserer henne enkelt i Kristiansand.

– Hvordan havnet du her?

– Det ble slutt med kjæresten i Kristiansand i 2004. Jeg fant ut jeg ville prøve noe nytt, og søkte jobb på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Jeg fikk tilbud om jobb på nevrokirurgen og jobbet der i ni år, sier hun og legger til:

– På den tiden var det ikke så lett å full fastjobb sørpå.

Hun traff mannen sin i 2005.

– Han er fra Balsfjord, så i 2014 bestemte vi oss til å flytte hit.

Det har hun ikke angret på, selv om hun innrømmer at mørketiden kan være tung.

– Men det er mest i begynnelsen. Når vi kommer til jul og sola snur, går det raskt mot lysere tider, sier hun og legger til at det kan være vel så irriterende med midnattssol.

– Når du prøver å sove klokka to om natten, men sola lyser midt i ansiktet, kan det være vel så forstyrrende.

– Mer vant til vær

Neste stopp på veien er å levere medisiner til en pasient før turen går videre til et ektepar hvor mannen skal ha både pleie og få tatt noen prøver. Pluss litt til.

– Balsfjord er den største landbrukskommunen i Nord-Norge, så det er mange som bor på gård sammen med familiemedlemmer. Avstandene er store og fremkommeligheten varierende. Spesielt på vinterstid, sier Lykkedrang.

Helsefagarbeider Veronica Pedersen er godt i gang med stellet av Rolf Ivar Haugli når Hanne kommer. Kona, Oddlaug B. Haugli, oppsummerer for henne hvordan utviklingen har vært de siste dagene. Hun og ektemannen har vært åpne på at han har Alzheimers sykdom.

Han har lite språk, og trenger nå hjelp til det meste. En lungebetennelse har gjort ting verre, men det ser ut til at antibiotikakuren vil ta knekken på den. I dag står magetømming på timeplanen. Oddlaug forlater soverommet mens det skjer.

– Han hoster mye og det surkler fremdeles i lungene, forteller kona når mannen entreer stua i stolheisen, som er svært så praktisk og helt nødvendig for at Rolf Ivar skal kunne tilbringe dagen i favorittlenestolen.

– Men det er blitt bedre, skyter Veronica Pedersen inn.

Oddlaug Haugli er enig i det.

– Vi tar en CRP-prøve for å være sikker, sier Lykkedrang.

De konstaterer at han ikke har feber og CRP tas.

– Alderdommen ble ikke helt som planlagt

– Veronica tok fagprøven som helsefagarbeider på stell av Rolf med meg som assistent og hun sto med glans, forteller Haugli og legger til mens hun ler litt:

– Men jeg har ikke fått noe fagbrev.

I bokhylla står et bryllupsbilde av Oddlaug og Rolf Ivar.

– Vi har vært gift i 47 år, og vært kjærester i 53 år, forteller hun.

De har ingen barn, så Oddlaug Haugli, er alene med omsorgsoppgavene.

– Alderdommen ble ikke helt som planlagt, konstaterer hun.

Det er en tøff jobb å ha omsorgsansvar for en pårørende som nesten ikke har språk og som er helt avhengig av hjelp til det meste.

– Men han har noen øyeblikk hvor han svarer klart på spørsmål. Jeg ser han gjerne vil prate, men ordene kommer ikke.

– Mer vant til vær

– Har du noen gang opplevd at hjemmetjenesten ikke møter opp?

– Det har kun skjedd én gang, vi bor værhardt til. Men hjemmetjenesten er utrolig flinke. De kommer stort sett når de skal, sier hun, og fortsetter å rose alle i hjemmetjenesten som hjelper til.

– Synes du søringene klager for mye på været?

– De klager, men det må de vel få lov til. Vi er kanskje mer forberedt og vant til vær her oppe, sier Haugli.

– Jeg ringer deg så snart jeg får resultatet fra CRP-prøvene, sier Lykkedrang, mens hun gjør seg klar for å dra videre.

– Og jeg kommer innom senere, avtaler Pedersen.

– Fint, sier Oddlaug Haugli og vinker før hun lukker døren.

Snarvisitt

Neste stopp for dagen er et ektepar som trenger hjelp til å holde styr på medisinene.

I hagen ligger et stort grantre som er splintret i to. I en skråning ned mot huset er en hytte i ferd med å skli nedover. Ferden stoppes imidlertid av noen trær som stormkastene ikke har klart å knekke – ennå.

– Det har vært noe voldsomt til vær de siste dagene, forteller mannen, og tenker med gru på hva som hadde skjedd om grantreet hadde truffet huset. 

– Til våren skal jeg sage ned det som er av trær nær huset, sverger han.

– Sett deg her, så skal jeg finne vann så du kan svelge ned pillene dine, sier Hanne Lykkedrang.

Mannen gjør som hun sier. Kona kommer også inn i stua og får sine medisiner.

– Er det ikke på onsdag vi skal til byen? spør kona.

– Det stemmer, bekrefter ektemannen.

– Da må vi bare ordne hvordan vi gjør det med medisiner på onsdag. Kanskje det er best at dere får onsdagens medisiner på tirsdag, så tar dere dem selv før dere drar?

Det blir tid til litt småprat før Hanne igjen er klar til å dra videre. 

Uansett hvor ferden går, er det de spisse, høye fjellene rundt Balsfjorden som dominerer landskapet.

Taxitur som gikk i grøfta

Så langt har dagen gått greit og været er slett ikke verst. Men noen dager kan det å jobbe i hjemmesykepleien by på opplevelser som sent glemmes.

– Jeg husker en episode. Det var et ektepar hvor mannen hadde Parkinsons sykdom og dårlig gangfunksjon. Kona skulle inn til sentrum i et møte i en forening hun var aktiv i, men mannen kunne ikke være alene hjemme. Hun bestemte derfor å ta med seg mannen. Ute var det glatt og isete. Kona bestemte at taxi var tryggest reisemiddel. Turen til møtet gikk greit, men på veien hjem hadde det begynt å regne og taxien skled ut i grøfta og inn i brøytekanten, forteller Lykkedrang og fortsetter:

– Hjemmesykepleieren kom like etter for hjelpe mannen med kveldsstell, men hun fikk han ikke ut av bilen. Jeg bor like i nærheten, så hun ringte meg for å spørre om hjelp. Jeg gikk bort for å hjelpe til, men det viste seg å være vanskelig, for det var ikke mulig å få opp døra på den siden mannen satt. Jeg ringte mannen min som kom kjørende med traktor. Vi fikk dratt taxien opp av grøfta, åpnet døra og fikk hjulpet mannen ut, som var i overraskende godt humør med tanke på situasjonen.

– Men, det endte ikke der. Vi måtte nå få mannen opp en bratt og isglatt bakke til huset. Neste etappe av prosjektet ble at vi fant en spark som vi fikk plassert mannen på. Problemet var bare at bakken var så isete at vi ikke klarte å gjøre fraspark, så vi veltet med mannen på sparken. Han var imidlertid fremdeles i godt humør og klar for et nytt forsøk. Det gikk bra til slutt, men det var litt av en opplevelse for alle involverte.

Å aldri helt vite hvordan en dag på jobben blir, er noe av det hun liker med jobben.

– Samtidig viser vel også denne historien at vi lever i et lite samfunn hvor alle trør til for å hjelpe hverandre om det trengs.

– Godt arbeidstøy burde være selvsagt

Selv om det bare er ett par minusgrader ute og veien til bilen er kort, ser det unektelig kaldt ut med den tynne bomullsuniformen.

– Arbeidstøy er et tema vi er opptatt av her for tiden, sier Lykkedrang tilbake i den varme bilen.

Frem til nå har hjemmetjenesten kun gratis uniform.

– Nå er det snakk om at vi skal få en jakke, sier hun.

I motsetning til de kommunale mannsdominerte yrkene som blir dresset opp fra topp til tå med arbeidsantrekk for både sommer og vinter, er det fremdeles kun uniform som betales av arbeidsgiver i mange kommuner.

– Selv postmannen og ansatte på Coop har bedre arbeidstøy enn oss.

– Det burde være en selvfølge at også vi fikk skikkelig arbeidstøy. Kommunen skylder på dårlig økonomi, men jeg tenker det kanskje skyldes at vi er et kvinnedominert yrke og ikke har stått nok på barrikadene for å fremme våre rettigheter.

Hun håper på endring.

NSFs forbundsleder, Lill Sverresdatter Larsen, er fra Balsfjord.

– Det er vi stolte av. Hun er synlig og kanskje den beste forbundslederen vi har hatt, mener Lykkedrang.

Lokal kunnskap

Blinklyset slås på og Lykkedrang tar fatt på nok en nokså velmåkt oppkjørsel.

– Jeg skal bare kjapt innom og sjekke til en pasient. Han har hatt store smerter og skal trappe ned på medisiner, så jeg skal bare se hvordan det står til.

Bilen står ikke i oppkjørselen. Det tyder på at pasienten muligens ikke er hjemme. Noe Lykkedrang får bekreftet etter å ha prøvd ringeklokken.

– Det er kanskje et godt tegn?

– Ja, sier Lykkedrang og drar litt på det.

– Han går på sterke medisiner, så ha burde vel strengt tatt ikke kjøre bil.

Innflytter

Klokka nærmer seg lunsjtid, så veien videre blir tilbake til hjemmetjenestens lokaler.

Balsfjord er en geografisk stor kommune, men innbyggertallet er på rundt 5500.

– Da jeg flyttet opp hit, var det ikke gatenavn. Alle kjente alle, og visste hvor de bodde. Når du skulle ut på et oppdrag, kunne beskjeden være: Det er forbi det røde huset til Hansen. Alle bortsett fra meg visste da hvor, forteller Lykkedrang og ler litt.

– Jeg er glad vi i dag har fått gatenavn og nummer.

– Har det vært tøft å være innflytter?

– Både òg. I noen situasjoner er det en fordel. Når forholdene er små er det regelrett enkelte som kan risikere å få sine egne foreldre eller besteforeldre som pasienter. Det kan bli for nært. I slike situasjoner er det en fordel at jeg finnes og kommer utenfra.

Kontorarbeid

På pauserommet har de fleste tatt frem matpakken, og det er kake. En av de ansattes sønn har bursdag og det er også Marte Pedersens første dag på jobb – så dobbel feiring. 

For Lykkedrangs del, er utearbeidet over.

– Nå er det kontorarbeid og dokumentering som står på timeplanen.

– Hvordan har dagen gått?

– Stort sett som forventet. Det første besøket tok litt lengre tid enn planlagt på grunn av Sykepleiens journalister, men ellers har det gått som planlagt, oppsummerer hun og ler litt. Og legger til på tampen:

– En helt vanlig dag på jobben, blir konklusjonen.