Unge flyktninger kan føle seg ensom og forlatt

Hassan forlot alt han kjente i sitt hjemland med et håp om å komme til noe bedre, til en trygg og stabil tilværelse med utsikter til å kunne få seg en utdannelse på sikt. Det skulle ikke bli slik.

Jeg treffer Hassan som sykepleier på en psykiatrisk avdeling hvor han er innlagt med en rusutløst psykose. Hvordan endte han her? Hva skjedde etter at han kom til Norge?

Ensomhet, tomhet og skuffelser

Jeg har ikke den fulle historien hans, men vet at han opplevde å bli mye overlatt til seg selv og kjente etter hvert på ensomhet, tomhet og skuffelse. Den afrikanske kulturen han kom fra, bar preg av sosialt samhold, og han er vant med å bo tett på søsken og ulike generasjoner i familien. Overgangen til det norske samfunnet med familiestrukturer og måten å bo på ble brutal for ham.

Hassan forsøkte i starten å få seg norske venner og lære seg norsk. Men alt dette ble vanskeligere enn han hadde forestilt seg. Jeg vet fra venner som underviser fremmedspråklige at det norske språket er vanskelig å lære seg. Venner uteble for Hassan, og han fikk ikke praktisert sine nyervervede norskkunnskaper.

Veien ble kort til å oppsøke miljø hvor han fikk tak i rusmidler og hans foretrukne rusmiddel cannabis. Han har beskrevet rusen som en venn, spesielt i starten. En fantastisk verden åpnet seg – en spennende verden som også gjorde det lettere for ham å bli kjent med andre.

Den sosiale uroen han lenge hadde kjent på, forduftet med inntak av cannabis. Men alt dette var bare i starten, for etter hvert kom angsten og uroen. Hassan opplevde etter hvert verden som truende og som at mennesker og situasjoner var iscenesatt for å lure ham. Han opplevde seg som jaget og hjemløs i verden.

Opplever tilværelsen som hvileløs

Jeg er selv mor til gutter i samme alderssjikt som Hassan. Tanken på denne unge gutten på flukt gjennom Europa – i oppbrudd, alene og på vei til en ny tilværelse – kan kjennes som mer enn jeg makter å ta fullt innover meg. Ikke sjelden har de opplevd overgrep på veien av mennesker de i utgangspunktet stolte på.

Gjentatte tillitsbrudd og det å lære seg å konstant være på vakt skaper en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Sverre Varvin ga ut Flyktningers psykiske helse i 2018 og fremhever at flyktninger som har klart seg gjennom oppbruddet, den lange reisen til Europa, har klart mye og poengterer at de ofte blir kalt for overlevere.

Det som skjer når de endelig når destinasjonen, målet sitt for reisen, er at de begynner å slappe av, og det er da de vonde følelsene trer frem og blir vanskelige. Jeg husker spesielt godt en ung kvinne som var innlagt hos oss over lengre tid. Hun hadde opplevd mye i oppveksten i sitt hjemland, og hun beskrev tilværelsen sin som hvileløs.

Hun uttrykte en kveld jeg og en kollega satt i stuen sammen med henne; «I just want some peace in mye life, for once». Da ble vi stille. Da skjønte både jeg og min kollega med en kort blikkutveksling hvor sliten pasienten vår var og hvor mange slag livet hadde gitt henne.

Vi må gi dem håpet tilbake

Jeg har møtt flere som Hassan. Vårt ønske om å hjelpe er noen ganger så sterkt at vi overser eller ikke fanger opp hva de unge har behov for. I høst hørte jeg Leoul Mekonen forelese om flyktningers psykiske helse, og han sa noe som gjorde inntrykk på meg. Han understrekte at vi som skal støtte og hjelpe dem, må tåle at de avviser oss og alle våre velmente tilbud.

Kanskje ønsker de unge å få være i fred på rommet sitt for å game. Kanskje takker de nei til det en frisk ungdom hadde takket ja til som for eksempel kino eller en tur i svømmebasseng. Mekonen beskrev det som at de unge «overleverne» kjenner på en utmattelse og at de trenger tid. Ofte lang tid. Vi som helsepersonell og medmennesker må ta det gradvis, og gi dem tilbake håpet.

Vil ha behov for oppfølging

Jeg ser at Hassan er en av dem som trenger tid. Han har mye han skal prosessere og forstå. Vi som skal hjelpe ham, har forsøkt å forklare for ham gjentatte ganger at han har tålt dårlig cannabis. Det har ført til at han har blitt psykotisk og at han nå har vært lenge syk og innlagt.

Jeg har forsøkt å forklare at han nok har hatt en sårbarhet med hensyn til å utvikle psykose når han ruser seg, men Hassan smiler når jeg sier dette, og det ser ut til at han ikke tror helt på det. Kanskje må han erfare det flere ganger, for jeg er usikker på om han kommer til å holde seg unna spesielt cannabis når han utskrives fra oss. Antipsykotika er viktig at han fortsetter å ta og at han ikke seponerer dette på egen hånd, noe jeg frykter han kan gjøre.

Jeg har tro på at Hassan er en av de som kommer til å klare seg, men at han nok kommer til å være i behov for flere innleggelser. Jeg kommer til å se ham igjen. Det er ikke alltid at vi når gjennom første gangen, kanskje ikke andre gangen heller. Mye skal falle plass, og man må både ha kapasitet og et ønske om endring. En dag er han der!