Det er gamle og syke nok til alle

Torsdag skjer det. Helsepersonellkommisjonen kommer med sine anbefalinger. Selv håper jeg intenst at alle som har en eller annen rolle i Helse-Norge lar profesjonskamper og kjepphester ligge, og møter kommisjonens forslag med et åpent sinn.

Bare da blir det mulig å finne gode løsninger som sikrer oss alle en god, og faglig sterk offentlig helsetjeneste uansett hvor i landet vi bor.

Kommisjonen har siden den ble etablert i desember 2021, vært svaret fra regjeringen på nærmest alt som er vondt og vanskelig i helsesektoren.

I alle fall hver gang mangelen på sykepleiere, helsefagarbeidere, fastleger og annet helsepersonell blir nevnt som den aller største utfordringen den offentlige helsetjeneste står overfor nå og de neste tiårene.

Uten gode løsninger på mangelen på fagfolk, som helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) som oftest kaller dem, kneler ikke bare helsetjenesten, men egentlig hele velferdssamfunnet.

Må tørre å tenke nytt

Oppdraget Helsepersonellkommisjonen fikk er ikke småtteri.

Lett omskrevet skal kommisjonen finne løsningen på god og forsvarlig helsehjelp til stadig flere – uten mer penger og helst uten flere ansatte.

Forventningene er skyhøye. Det er grunn til å minne om at heller ikke den erfarne og skarpskodde lederen, Gunnar Bovim, og alle de flinke folkene han har med seg i kommisjonen, kan trylle.

Men Bovim og hans medspillere må tørre å tenke nytt. Og de må utfordre. Kommisjonen må våge å si høyt at dagens organisering av helsetjenesten neppe er fremtidens beste løsning.

Står helseforetaksmodellen for fall?

Noe av det jeg er mest spent på er om helseforetaksmodellen i sin nåværende form står for fall, eller om vi må vente på den nye sykehusutredningen som kommer rundt neste sving.

Enda mer spent er jeg på om Bovim tør å utfordre kommunenes selvråderett, og for eksempel foreslå et felles eierskap for hele helsetjenesten i definerte geografiske områder?

Det vil være å tenke nytt og innovativt det.

For store variasjoner

Alle vet at det knirker skikkelig i samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Variasjonene er store – og noen steder er helsetilbudet til befolkningen på grensen til uforsvarlig. Det er ikke det samme å drive forsvarlige helsetjenester til befolkningen i Oslo sentrum med fem sykehus innenfor bygrensen, og i Honningsvåg eller i andre småkommuner landet rundt med store avstander til høyspesialiserte tjenester. 

Samhandlingsreformen har ikke vært noen lykkeformel for kommunene. De får stadig flere pasienter med sammensatte og kompliserte helseutfordringer og behov, uten at det følger nok penger eller kvalifisert helsepersonell med de mange nye oppgavene.

Må tørre å rive ned etablerte strukturer

Samtidig øker andelen eldre i befolkningen. Presset i kommunene og særlig i distriktene blir større. Behovene for strømlinjeformede helsetjenester på tvers av dagens administrative nivåer er åpenbart. Kommisjonen må tørre å rive ned etablerte strukturer og foreslå nye.

Behovet for kompetent helsepersonell i de kommunale helse- og omsorgstjenestene blir ikke mindre fremover. Snarere tvert imot.

Mangelen på helsepersonell er kritisk

Dystre tall og fakta viser at vi i dag mangler rundt 1600 helsefagarbeidere og 7000 sykepleiere. Og det blir verre. Statistisk sentralbyrå har beregnet at vi i 2030 vil mangle 18 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere.

Som om ikke det er nok, er det forventet et doblet bemanningsbehov i helse- og omsorgssektoren frem mot 2060.

Skal Norge unngå en helsekrise av dimensjoner helt uten både pandemi og krig, må det gjøres noe nå.

Vi må bruke kompetansen smartere

Noe av det aller viktigste helsepersonellkommisjonen må svare ut er hvordan vi skal rekruttere og beholde kvalifisert personell.

Men like viktig er det at kommisjonen går grundig inn i oppgavedelingen mellom alle dem som jobber i helsetjenesten.

For uansett hva de foreslår om organisering og tiltak for å rekruttere og beholde kvalifisert personell, så kommer det verken sykepleiere, helsefagarbeidere, fastleger eller annet helsepersonell flytende på en fjøl. Lite tyder på at det kommer et solid lønnsløft med det første heller.

Mange gjør i dag oppgaver som like gjerne kan gjøres av andre med mindre kompetanse. Derfor må leger gi fra seg oppgaver til sykepleiere, som må gi slipp og overlate noe til helsefagarbeiderne. Og hva kan farmasøyten, ernæringsfysiologen, fysioterapeuten og andre gjøre vel så bra eller til og med bedre enn leger og sykepleiere? Ufaglærte og frivillige kan også spille en viktig rolle.

Ledelse og fag

Det kan ikke være opp til hver enkelt ansatt å finne ut hva de skal gjøre og hvilke oppgaver de kan gi fra seg. Det er og blir et lederansvar. Derfor blir kompetente ledere i alle ledd helt avgjørende for å lykkes.

Det er og blir et lederansvar og sikre at den enkelte ansatte, bruker sin kompetanse best mulig og riktigst mulig, og at oppgavene den enkelte ansatte får, er i samsvar med tilgjengelige ressurser. Ikke minst er det et lederansvar å sørge for at ulike yrkesgrupper spiller sammen på en måte som sikrer kvalitativt gode tjenester på rett nivå til alle som trenger det. LEON-prinsippet må stå sentralt.

Det er lidelse nok til alle

Når kommisjonen presenterer sine konklusjoner torsdag formiddag, står fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og andre klare med kvesset penn. Min oppfordring til dere aller er å puste med magen og se muligheter snarere enn hindre. Legg gamle kjepphester til side!

For å si det enkelt: Vi trenger all tilgjengelig kompetanse. Arbeidsgiverorganisasjonene trenger arbeidstakerorganisasjonene og vice versa.

Helsefagarbeidere er helt avhengig av sykepleiere for å kunne gjøre jobben sin. Og sykepleiere er helt avhengige av helsefagarbeideren for å gjøre sin jobb.

Sammen utgjør sykepleiere og helsefagarbeidere i stor grad selve grunnstammen i den offentlige helsetjenesten. En god tjeneste som er tilgjengelig for alle når de trenger det, uavhengig av sosial status og hvor i landet de bor. 

Det er lidelse nok til alle.