Gode fagfolk setter spor etter seg

Dette er en hyllest til Birthe, Gunvor, Margunn, Ragnhild og Tore ved seksjonen for tidlig psykose, som nå går av med pensjon. De har arbeidet i mer enn 30 år i psykisk helsevern og har viet sine yrkesaktive liv til å hjelpe unge mennesker med psykose.

Vi på Avdeling for spesialisert psykosebehandling ønsker å hedre deres arbeid. Vi vil belyse grunnlagstenkningen som har vært sentral i deres forståelse og utøvelse av omsorg til pasientgruppen.

Et tilbakeblikk

Våre kolleger startet i psykisk helsevern i 1980-årene. På den tiden var det økt oppmerksomhet rundt unge mennesker med psykose, herunder schizofreni. Nye tanker om behandlingstilbudet vokste frem, og flere steder i Norge ble det etablert spesialavdelinger med unge som målgruppe.

Ett av disse stedene var avdeling Blåbærlia ved Sandviken sykehus i Bergen med 16 sengeplasser. Målet med behandlingstilbudet var å hindre at unge mennesker med langvarige psykosetilstander forble innlagt på sykehus resten av sitt liv. Etter endt behandling ble pasientene utskrevet til tilpassede boliger eller til foreldrene sine.

Et fundament ble lagt

Grunntanken i behandlingsideologien var tuftet på en forståelse av at hver pasient var et medmenneske med ressurser, ferdigheter og utviklingsmuligheter, uavhengig av symptomer og diagnose.

Målet var å lindre lidelse og psykisk smerte hos den enkelte, og tanken var at gode relasjoner var et viktig fundament for endring og utvikling. Relasjonene var forutsigbare og stabile over tid. Personalet oppmuntret og støttet pasientene og la til rette for personlig og sosial vekst og utvikling.

Utviklet en behandlingskultur

En viktig dimensjon var oppmerksomheten rundt den følelsesmessige atmosfæren i avdelingen. Hele behandlingskulturen tilstrebet aksepterende holdninger, tilpassede krav, ikke-invaderende engasjement og støtte til pasientens egne erfaringer og ressurser.

Atmosfæren mellom personalet og mellom de ulike faggruppene ble også tillagt vekt. Tanken var at de ulike faggruppene sto sammen, og at hver enkelt aldri sto alene om arbeidet. Å stå i menneskelig lidelse over tid krever respekt, anerkjennelse og empati for hverandres bidrag.

Våget å vise noe av seg selv

I 2012 ble Blåbærlia avviklet og seksjonen for tidlig psykose etablert som en del av utrednings- og behandlingstilbudet til mennesker med psykose. Våre kolleger ble med på reisen og tok med seg psykoseforståelsen og behandlingskulturen fra Blåbærlia. Dette har vært med å berike deres arbeid med unge mennesker med psykose.

Den amerikanske forfatteren Irvin David Yalom, som også er professor i psykiatri, hevder at gode fagfolk våger å være medmennesker og vise noe av seg selv. De er trygge i seg selv, de hviler på lang erfaring, og de har vært nær menneskelig lidelse over tid. Gode fagfolk mister ikke fatningen, de ser og rommer pasientene, de er tilgjengelige og oppsøkende, de har tro på pasienten og ser pasientenes egne iboende krefter.

God behandling tar tid

Gode fagfolk tilrettelegger for et forutsigbart og aksepterende miljø rundt pasientene og er varsom i sine tilnærminger. De doserer sitt emosjonelle engasjement og tilpasser sitt nærvær etter pasientens kapasitet.

Gode fagfolk er rause og ser verdien av å bruke hverandre til å reflektere for å forstå pasientene på en bedre måte. De erkjenner at det er menneskelig å være feilbarlig, og de er tålmodige. Gode fagfolk vet at det å bli rammet av psykose er som et psykisk jordskjelv, og at det tar tid å binde verden sammen igjen.

Viser vei

Gode fagfolk har gjennom sitt lange yrkesaktive liv sett syke og lidende unge kjempe for å komme seg på beina igjen. De har deltatt i tilfriskningsprosesser og ønsket unge mennesker lykke til når de blir utskrevet. De har erfart at mange unge kommer seg videre og tar fatt på livene sine igjen. De har erfart at andre igjen har mistet håpet og tatt sine liv.

Gode fagfolk er årvåkne og bruker av sine erfaringer så godt de kan for å fange opp de unge som står i fare for å miste håpet.

Blir bærere av håp

Den norske psykologen Arnhild Lauveng har selv gjennomlevd en langvarig psykosetilstand. Hun beskriver hvordan en sykepleier som så henne, ble bærer av hennes håp og drømmer. Hver gang sykepleieren kom på vakt, flakset hun litt med armene for å signalisere at hun ikke hadde glemt Arnhilds drøm om å fly – langt av sted.

Arnhild Lauveng beskriver hvor viktig det er at noen blir bærere av håp på pasientens vegne. Gode fagfolk påtar seg den oppgaven og deler den mellom seg.

Lyrikeren Kolbein Falkeid skildrer håp og det å finne løyper slik:

TESTAMENTE
Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.

Psykiatrisk klinikk ved seksjonen for tidlig psykose ved Haukeland universitetssykehus takker av Birthe, Gunvor, Margunn, Ragnhild og Tore. Vår varme takk går til hver og en av dere.