– Jeg kan ikke tyne folk mer enn det jeg gjør i dag

Når tsunamien av eldre mennesker snart skyller over oss, rammer den hardest der det sårer mest: I småkommunene.

Ingen steder øker eldrebefolkningen mer, ingen steder fødes det færre barn, og ingen steder er det færre yrkesaktive. Ingen har dyrere omsorg, ingen strever mer med å levere de lovpålagte tjenestene enn småkommunene.

Det vil si kommuner med færre enn 3000 innbyggere.

Full av hull

Og ingen sliter mer med rekruttering. I disse kommunene er en lederjobb stort sett for de spesielt interesserte.

Lill Hege Foley er en av dem. For litt over ett år siden tok hun over som virksomhetsleder på Skjervøy sykestue og sykehjem. Skjervøy er en kommune med 2804 innbyggere. Og en raskt økende eldrebefolkning.

På pulten sin har hun store ark fulle av gule hull. Mye av arbeidsdagen går med til å tette dem.

– Jeg sitter med ansvar for en turnus som ikke går opp. Jeg skal finne folk til i dag, men også se fremover og finne de jeg trenger om et par måneder. Så må jeg sørge for at folk blir – at de ikke jobber for mye og ikke jobber for mange søndager. Jeg skal passe på arbeidsbelastning, og at folk får ta ferie og fri og avspasering. Inn i en turnus som allerede ikke går opp, sier Foley.

12,5 stillinger dekkes nå av seks sykepleiere. 2,5 er i permisjon og resten er vakant. Og ingen søker ledige stillinger.

Kommuner kan bryte sammen

Vi er i dag 230 000 over 80 år i Norge. I 2040 vil være vi være 480 000, ifølge SSB. Altså mer enn dobbelt så mange.

SSB har også laget prognoser for behovet for helsepersonell frem mot 2040, og regner med en økning i etterspørsel på 50 prosent. I alternativet for høy vekst, regner SSB med en økning på 70 prosent.

I primærhelsetjenesten kan behovet øke med så mye som 120 prosent.

I et slikt scenario vil mange kommuners helse- og omsorgstjenester og øvrig virksomhet bryte fullstendig sammen, ifølge Helsepersonellkommisjonen. Fordi vi samtidig vil få et stort fall i tilgangen til arbeidskraft. Fra fire yrkesaktive per pensjonist i dag til 2,2 i 2040.

I småkommuner som Skjervøy vil det kun være 1,6 yrkesaktiv per pensjonist i 2040. Det kan bli kritisk mangel mange steder, på sykepleiere, helsefagarbeidere og leger. 
En av de som tror at mange småkommuner vil slite, er Astri Syse, forsker ved Folkehelseinstituttet (FHI), og som har demografiske forskjeller, sosial ulikhet og aldring som spesialitet.

– Det er ikke mulig å snu denne utviklingen. De kan klare å øke ressursene rettet mot eldre frem til 2040, men da vil de kanskje ødelegge for seg selv i 2060 – ved at de har investert for mye i de gamle og for lite i yngre, sier hun.

Vi har i dag 120 kommuner med færre enn 3000 innbyggere. I 2040 vil vi ha 127.

– Det er hele 36 prosent av kommunene. Det er mange. En ting er økonomien, men jeg tror den største faren er at de blir nødt til å bruke så mye krefter på å gi de lovpålagte tilbudene til eldre, at de ikke får investert i skoler og barnehager og svømmehaller. Nettopp de tilbudene som gjør det attraktiv for en sykepleier med to barn å flytte hit, sier Astri Syse.

Nullvekst sentralt

Framtidens eldreomsorg er en umulig brøk.

Det handler ikke bare om antall eldre fordelt på antall yrkesaktive. Men videre om antall yrkesaktive som faktisk vil jobbe i omsorgen. Etter to knallår gikk søkertallet til sykepleien for første gang ned i fjor. I tillegg gikk søkertallet til helse- og oppvekstfag også ned.

Og av de som tar utdanningen, er det de færreste som vil ut i distriktene.

Men i fremtiden er det der jobbene er – i distriktene. Ifølge Helsepersonellkommisjonen må all økt innsats og alle nye stillinger legges til kommunene, på bekostning av vekst i spesialisthelsetjenesten. Kommisjonen foreslår det de selv beskriver som «kraftfulle tiltak»: En eldreomsorg under ett tak og nedbygging av lokalsykehusene.

Eller i alle fall en debatt om det. Den tvinger seg frem, mener Torbjørn Solberg i Norsk Sykepleierforbund (NSF), som også har sittet i Helsepersonellkommisjonen.

– Det finnes ingen enkle svar, og ikke ett svar. Men det enkle faktum vi helt tydelig beskriver, er at vi har veldig mange nivå. Vi er like mange mennesker som i en bydel i London, men er spredt utover. Så er spørsmålet: Er dette effektivt? Har vi nok folk til å betjene dette om 15 år? Vi mener at det klare svaret på det er: Nei! Dette er ikke bærekraftig over tid, sier Solberg.

For taket er snart nådd. Vi kan rett og slett ikke utdanne så mye helsepersonell som vi trenger, vi trenger også folk til andre viktige sektorer og næringer. Det finnes heller ikke noe svar i utlandet. Norge har forpliktet seg internasjonalt til ikke å importere arbeidskraft i fremtiden.

Smartere omsorg

Den eneste løsningen vi har, er å klare oss med det vi har. Men bruke det smartere. På Skjervøy har Lill Hege Foley flere planer for å gi en bedre og mer effektiv omsorg.

– Vi må se på helt andre turnusordninger og andre arbeidsformer. Jeg har én virksomhet, men kan vi jobbe mer på tvers? Vi skal nå i gang med ei kartlegging for å se på oppgavene som sykepleierne gjør. Gjør de mange oppgaver de ikke skal? Gjør helsefagarbeiderne mange oppgaver de ikke skal?

Foley har også fått helsesenteret med på prosjektene «inkluderende jobbdesign», hvor folk uten spesiell fagkompetanse tar seg av kjøkken og avfallshåndtering. Noe som er gull verdt. Og hun har tatt kontakt med Frivillighetssentralen for å få frivillige med på laget.

– Jeg håper at vi får til noe, og jeg tror vi det er mye positivt i det vi jobber med, ikke minst i forhold til arbeidsmiljø og oppgavefordeling, sier Foley.

Færre ansatte per pasient

Helsepersonellkommisjonen har tro på at det er mulig å redde fremtidens eldreomsorg. Dersom vi bruker helsepersonellet mer effektivt, og dersom vi utnytter ufaglærte og arbeidsledige med restarbeidskraft. Kombinert med teknologi. Toppet med frivillighet.

Slik skal vi klare kravet om færre pleiere per pasient. Innenfor «levelige arbeidsforhold». Lill Hege Foley har på et ordinært dagskift 0,35 pleiere per pasient, på sine tre avdelinger.

– Vi kan ikke gå mer ned. Jeg kan ikke tyne folk mer enn det jeg gjør i dag. Vi har allerede en pleietyngde som er større enn vi klarer å ta unna. Folk er slitne, sier Foley.

På toppen av dette mener kommisjonen at omsorgsarbeidere i fremtiden må stå lengre i jobb. Astri Syse, forskeren ved FHI, mener kommisjonen ikke har god nok forståelse av dagens situasjon.

– Det er akkurat som om de ikke skjønner at strikken er strukket ganske langt. Jeg sliter med å skjønne at de skal få noen som helst til å være villig til å gå inn i disse yrkene etter hvert. Og gitt at mange er så slitne i dag, så er det jo litt et slag i trynet å få høre at de bare skal jobbe mer, løpe enda litt fortere og ta hånd om enda flere pasienter. Det er en veldig brutal melding å få, fortsetter hun.

Realitetsorientering

Helsepersonellkomiteen har også en melding til oss andre. Nemlig å diskutere hva slags helsevesen vi ønsker oss i fremtiden. Astri Syse er enig.

– Jeg tror vi vil bli nødt til å senke standarden. Jeg sliter med å se hvordan vi får til dette uten at det blir kjempestore sosiale ulikheter, både geografisk, men også etter hvor mye hvor folk har mulighet til å betale selv. Jeg ser ikke helt at de har kommet med en løsning på det, sier hun.

Torbjørn Solberg tror også vi alle må senke standarden.

– Helsepersonell blir en ressurs vi faktisk må slåss om. Vi må derfor bruke den klokt. Det må være en sammenheng mellom rettigheter og hva vi faktisk er i stand å gjennomføre. Dersom vi ikke har nok sykepleiere, må vi være forsiktig med å love folk tjenester. Og dersom vi ikke mener noe om dette sammen, så overlater vi det til tilfeldigheter og folk som sitter og bevilger penger til andre nasjonale tiltak. For pengene finnes i kongeriket, vi må bli enige om hvordan vi bruker dem.

Kommisjonen oppfordrer også folk til å ta mer ansvar for egen helse, alderdom og død. Ikke bare i form av et sunt liv, men også i form av å planlegge bedre for egen omsorg de vil ha. FHIs Astri Syse tror også at vi må ta mer ansvar selv.

– De som ikke kan gjøre det, må få hjelp til det. At det legges til rette med fremtidsfullmakter og koordinatorer ute i kommunen. Jeg tror også at det kan bli nødvendig med noen nasjonale standarder, for når for eksempel pårørende bør kalles inn for å avklare når nok er nok i livets sluttfase.