Disse tause, gamle menn

Selvmordsraten blant menn over 80 år var i fjor tre ganger høyere enn hos gjennomsnittsbefolkningen, ifølge tall fra SSB og Dødsårsaksregisteret. (Se også diagram lenger ned i saken.)

De siste årene har omtrent hvert femte registrerte selvmord her i landet blitt begått av menn over 60, selv om kun én av ni innbyggere tilhører dette alderssegmentet.

Peker på fysiske plager

– Mange eldre menn kan ha vanskelig for å gi tydelig uttrykk for at de er deprimerte, forteller Annie Norevik.

– Ofte kan de peke på fysiske plager, i stedet for å innrømme at de sliter psykisk.

Norevik er psykiatrisk sykepleier med videreutdanning innen suicidologi. I dag jobber hun som spesialkonsulent og fagkoordinator for selvmordsforebygging og selvskading ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Vest (RVTS Vest).

I en kronikk i Bergens Tidende [krever betaling] som Norevik skrev sammen med Gudrun Austad for et par år siden, påpekte forfatterne at selvmordsforebygging blant eldre ikke sto særlig høyt på dagsorden. De mente mange eldre følte seg som en byrde overfor samfunnet og pårørende.

Til Sykepleien sier Norevik at det er behov for mer kunnskap i eldreomsorgen om selvmordsrisiko blant eldre.

Observant om endringer

Hva bør helsepersonell så se etter? Sosial isolasjon, ensomhet, tap av partner og høyt alkoholkonsum er gjerne faktorer som blir nevnt.

Men folk er jo så forskjellige.

Norevik er opptatt av at man ikke kun ser på antatte risikofaktorer isolert, men heller er observant om endringer hos pasienten.

– Dersom en sykepleier i hjemmetjenesten eller på sykehjem oppdager tegn på at en pasient kan fått det dårligere med seg selv, er det viktig å undersøke nærmere. Om man gir seg tid til å snakke med personen, kan man ved å finne ut hvor alvorlig det er sørge for at vedkommende får nødvendig hjelp, sier hun.

Avgjørende med kompetanse

En nylig publisert artikkel i Sykepleien Forskning tar for seg helsepersonells erfaringer med selvmordsrisiko hos hjemmeboende eldre.

Ifølge forskerne erfarer helsepersonell i hjemmetjenesten at mange eldre synes at tilværelsen er meningsløs. De kan føle seg ensomme og som en belastning.

Artikkelen konkluderer blant annet med at kompetanse er avgjørende for at helsepersonell skal klare å kartlegge selvmordsrisiko hos den aktuelle gruppen. Dessuten er det behov for kontinuitet, forutsigbarhet og tilstrekkelig tid.

Når eldre blir borte

– «Bestefar kan jo ikke ta livet av seg», tenker folk. Men bestefar kan faktisk ta livet av seg. Såpass ærlige må vi være.

Det sier Harald Wisløff.

Som operativ leder i Norsk Folkehjelps Follo-lag har han mange års erfaring med å lete etter savnede. Mange av dem har vært eldre, og langt fra alle har gått seg bort.

– Dessverre har jeg flere ganger vært med å finne eldre mennesker som valgt å avslutte livet, forteller han.

I 2022 deltok Norsk Folkehjelp i 405 leteaksjoner. 153 av disse ble kategorisert som «økt selvmordsfare». Wisløff mener den reelle andelen er høyere.

– Vi kan ikke alltid vite sikkert hva som ligger bak en forsvinning, men om for eksempel en person med demens forsvinner fra eget hjem eller sykehjem, bør det ikke tas for gitt at vedkommende bare har gått seg bort, mener han.

– For meg virker det slående logisk at personer som får en demensdiagnose, også risikerer å få en depresjon.

Mørke tanker

Wisløff har inntrykk av at en demensdiagnose ofte kan innebære en lettelse for omgivelsene, siden det gir dem svar på spørsmål de har hatt. Personen som faktisk får diagnosen, kan derimot bli sittende igjen med mørke tanker.

– Mange får diagnosen i en fase der de fremdeles er såpass til stede at de forstår hvilken vei det bærer. Samtidig er du i god fysisk form og har evnen til å gjøre ende på deg selv.

Wisløff oppfordrer helsepersonell til å tenke på en demensdiagnose som to diagnoser:

– Den kliniske demensdiagnosen er man veldig gode på, men det å få vite om den, kan for pasienten også innebære økt risiko for depresjon. Det å snakke om mørke tanker, gjør at man kan få oppfølging. Da øker sjansene for å komme over det.

En tung beskjed

– Å få en demensdiagnose, kan være svært tungt i seg selv, istemmer Annie Norevik i RVTS Vest.

Når pasienten er i en tidlig fase av demens, bør man ifølge henne, være oppmerksom på visse signaler.

– Vi hører fra ansatte innen eldreomsorgen om selvmordsforsøk og gjennomførte selvmord hos personer som har fått påvist demens, men der sykdommen ennå ikke har overtatt livene deres, sier hun.

Det hender også at symptomer på depresjon forveksles med tidlige tegn på kognitiv svikt.

– Om ting går saktere og blir vanskeligere for pasienten, kan en gryende depresjon ligge i bunn. Da er det viktig å spørre og å følge opp, sier Norevik.

Skille mellom aksept og forståelse

Problematikken om selvmord blant eldre er langt fra ny. Snart er det ti år siden a geriater Ildri Kjølseth ga ut boka «Eldre og selvmord», et tema hun også skrev sin doktorgradsavhandling om.

 – Leger og sykepleiere er tilbøyelige til å se selvmordstanker hos syke eldre som normalt, uttalte hun i et intervju med Sykepleien i 2016.

Kjølseth påpekte at det å ha forståelse for den slags, kunne gi ulike reaksjoner:

– Det gir mulighet til å hjelpe, fordi man ser hva som ligger bak beslutningen. Det åpner for kommunikasjon om hva som er viktigst for den eldre. Da er det også mulig å sette inn tiltak.

Hun advarte samtidig mot at forståelse kunne føre til en form for aksept.

– Da kan den eldre fratas all mulighet for hjelp. Det er derfor viktig å skille mellom aksept og forståelse. Forståelse kan bringe aktivitet, mens aksept kan virke passiviserende.

Mye tabu

I fjor ble det registrert 610 selvmord her i landet. 170 av disse ble begått av personer over 60 år. 121 av disse igjen var menn.

Samtidig viser internasjonale studier at det gjennomføres rundt fire selvmordsforsøk for hvert gjennomførte, og det er dessuten grunn til anta at en del selvmord blir registrert med annen dødsårsak.

Søndag 10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging Norge og rundt 60 andre land (se egen faktaboks). Harald Wisløff i Norsk Folkehjelp synes det er en god anledning til på løfte frem temaet eldre og selvmord. Han mener det fremdeles er veldig mye tabu knyttet til problematikken.

– Vi som leter etter savnede, er det siste operative leddet som gjør det triste funnet, men det er mye som kan gjøres bakover i rekka for å hindre at det går så langt, mener han.

– Det å tenke at man ikke ønsker å leve lenger, er ikke uvanlig og heller ikke farlig i utgangspunktet, men man må våge å snakke om det, sier Wisløff.

Direkte spørsmål

Et vanskelig, men konkret og tydelig spørsmål, kan ifølge Wisløff få ting til å løsne.

– Når vi under en leteaksjon finner mennesker der det er mistanke om selvmordsforsøk, så spør vi gjerne direkte – enten det dreier seg om en tenåringsjente eller en mann på 90 – om vedkommende hadde tenkt å ta sitt eget liv.

Ifølge Wisløff kan det være kritisk om letemannskapet gis feil eller mangelfull informasjon, og det for eksempel ikke opplyses om mulig depresjon hos en savnet.

– Vi legger opp våre søk metodisk og basert på mye statistikk. Et søk etter en person som har gått seg bort, legges opp helt annerledes enn et søk etter en person med økt selvmordsrisiko. Derfor er det så viktig å få vite om en savnet person ikke har hatt det så bra i det siste.

Avhengig av god etterretning

Wisløff har forståelse for at det kan være vanskelig for helsepersonell å utlevere sensitive opplysninger om en savnet pasient på sparket, men understreker viktigheten.

– Det kan være helt avgjørende for utfallet av leteaksjonen. Dette er noe vi kan. Letemannskapene er drillet på hvordan man bør gå frem avhengig av etterretningen om savnede. Vi er ikke bare en gjeng som går rundt og leter på måfå, men vi er avhengig av god og riktig etterretning.

Wisløff understreker at det er mange flinke innen eldreomsorgen som er oppmerksomme på problematikken, og han skjønner at tiden ikke alltid strekker til for å følge opp vage mistanker om depresjon eller selvmordstanker.

– Det skal da heller ikke være opp til den enkelte sykepleier å ta ansvar for dette. Som med alt annet, er det et lederansvar og et politisk ansvar å sørge for at det settes av tid og ressurser.

Synet på eldre

Annie Norevik i RVTS Vest understreker på sin side at ingen bør jobbe alene med en pasient ved mistanke om forhøyet selvmordsrisiko, men kople på andre, som fastlege eller psykolog.

– Dessuten må jo leder med overordnet ansvar for pasienten orienteres.

En ting er hva som kan gjøres innen helsevesenet. Noe annet er samfunnet som sådan og hvordan alderdom og eldre betraktes.

– Holdningsendringer er viktige, ikke minst hos yrkesgruppen du selv representerer, altså journalister, sier Norevik.

– Vi har et samfunn der alle tilsynelatende skal strebe etter å være 25 år resten av livet. Samtidig er det mye snakk om eldrebølgen, eller sågar en eldretsunami. Eldre har ofte mye å gi, men fremstilles nærmest konsekvent som et problem og en belastning – svært sjelden som en ressurs.

Ifølge Norevik påvirker dette ikke bare hvordan eldre blir sett på av andre, men også hvordan de risikerer å betrakte seg selv.

– Om du som gammel kjenner på egen maktesløshet, ensomhet, fysisk svekkelse og behovet for stadig mer helsehjelp, kan samfunnets holdninger til alderdom virke forsterkende på en gryende depresjon, advarer hun.

Norevik frykter nå at den demografiske utviklingen ikke bare vil føre til at antallet eldre i selvmordsstatistikken øker, men også frekvensen.

– Vi vet at selvmordsraten blant spesielt eldre menn har vært høy lenge, men det har vært liten interesse for å gjøre noe med det. Vil folk bry seg om tallene øker enda mer, lurer jeg på.