Sykepleierutdanningen har en grunnleggende feil
Ekte mot har et navn. Ekte styrke har en signatur. Ekte helter og heltinner tier ikke. Florence was her name. Courage was her legacy.
Sykepleierutdanningen har en grunnleggende feil. Den er normativ, og den er oppdragende. Altså som student, lærer du hva som er rett og hva som er galt. Og du måles og vurderes om du er skikket og hvorvidt du oppfyller forventningene til rollen sykepleier.
Det er en rolle som er definert av og for kvinner, med mål om lydighet og tradisjon. Det er lite rom for egne tanker og egne filosofiske betraktninger. Og det er lite rom for innovasjon, endring og revolusjon.
Og det er i grunnen rart.
Har vi glemt vår historie?
Oppfinneren av moderne sykepleie, Florence Nightingale, var alt annet enn lydig. Hun innrettet seg overhodet ikke etter datidens dydsmønster eller krav til etikette for en ung kvinne fra overklassen. Hennes mot, dyktighet og hennes naturlige interesse for statistikk og visuell dokumentasjon, imponerer oss fremdeles. Hun reformerte, og hun revolusjonerte.
Så hvorfor utdanner vi ikke flere Florencer? Hvorfor prøver vi ikke å likne litt mer på kapasiteten som skapte sosial reformasjon og som opprettet den aller første sykepleierutdanningen for 163 år siden? Jeg mistenker vi har glemt vår historie. Kanskje til og med tåkelagt den i tellekanter og sjekklister.
Hva er vi redde for?
Det er for meg nemlig et mysterium at vi – i et av verdens mest likestilte land med frihet, med mat på bordet og med rett til å ytre oss nærmest som vi vil og med alle mulige tilrettelegginger – ikke klarer å skape mer innovasjon, ikke har klart å kjempe oss til høyere lønn og at vi fortsatt fremstår som den tause og lydige skaren som knapt våger å ytre seg i flokk.
Hva er vi redde for? Er vi redd for ikke å bli likt? For å gjøre feil? For å bli irettesatt av kritiske røster? For at de som sitter på tribunen, skal bue og kaste popkorn på oss? Det er i så fall en irrasjonell frykt. En lært frykt. Men problemet er at veien til å bli en tilskuer er fryktelig kort.
De som sitter trygt, har ikke noe å tape
For de som sitter på tribunen, sitter trygt og har ikke noe å tape. De sitter kun og ser på dem som står på scenen, de som spiller ute på gressmatten, de som er ute i manesjen og de som kjemper for livet med alt de har av krefter, kunnskap, mot og styrke. De er kun tilskuere til de som står i den reelle kampen. Til de som våger å ytre seg, de som våger å varsle, de som står opp mot urett og til de som utfordrer det bestående. De er tilskuere til hva de modige våger å gjøre.
De modige risikerer sitt navn, sitt rykte, sin jobb og sin status, og de er villige til å gi alt uavhengig av om de taper eller vinner. De er de sanne heltene. Og de er de fryktløse. Det er også de som forandrer verden.
Ekte mot har et navn
Historien har gitt oss mange helter og heltinner. Noen døde fattige og ribbet for verdighet og status, latterliggjort og kastet ut av det gode selskap. Fordi deres samtid verken klarte å se eller å anerkjenne deres klokskap og deres standhaftighet. Dette er disse som fortjener ære og anerkjennelse for sitt mot.
Og om noen skal kritisere dem, så får det være de som er villige til å gjøre akkurat det samme. For å sitte på tribunen og spise popkorn er ikke modig. Det er lett å kaste popkorn fra tribuneplass. Komme med slengere i kommentarfeltene, på pauserommet eller som anonyme stemmer i lukkede rom.
Ekte mot har et navn. Ekte styrke har en signatur. Ekte helter og heltinner tier ikke. Florence was her name. Courage was her legacy.
Relatert
– Kan Florence Nightingale være et ideal i 2022?
– Nightingale er fortsatt aktuell for praksis, men det er ikke som praktiker
Sykepleier sto frem på Brennpunkt: – Plikten trumfet ubehaget
– Jeg gjorde det i fortvilelse over den situasjonen jeg står i, sier Svanhild
Nightingale – rett kvinne til rett tid
Mytene om damen som gikk med sin lampe mellom sårede soldater i Scutari er ma
Baywatch-livredderen har ikke sjans mot en ekte søster
Jeg tror jeg aldri har møtt en sykepleier som skryter av å redde liv.
Hvor er sykepleierens stemme i møte med vår tids største helsetrussel?
Som sykepleiere har vi en viktig stemme i samfunnet.
Heia sykepleiere som varsler!
Det står stor respekt av sykepleiere som klart og tydelig sier at min lojalit
Sykepleiere er pasientens advokat
Vi sykepleiere har kompetansen til å vurdere når helsetjenesten ikke holder m
Mest lest
10 Kommentarer
Ingvild damm
,Denne artikkelen er tatt helt på kornet. Jeg ( jobbet som sykepleier på ‘gulvet’i 17 år)har også undret meg over kulturen i sykepleiemiljøene ( men også i helsevesenet forøvrig)som ofte er lydig og stilletiende i plenum. Men som det kommer fram i denne artikkelen blir man gjennom sykepleieutdanningen vurdert og målt om man er skikket. Det sitter i når man begynner å jobbe.Derfor er det kanskje på tide med endringer og virkelig begynne å se på hva Florence Nightingale sto for i et annet perspektiv.Så godt skrevet Ruth. 👌
Henriette Schultz
,Et presist formulert innlegg med en tilsvarende god kommentar av Ingvild Damm. Min observasjon av å være en meningsbærer for fag og pasienter kan oppsummeres med ubehagelige konsekvenser for avsender og ingen nevneverdige konsekvenser for de man uttaler seg på vegne av. Da er det ikke rart at de fleste forholder seg lydige år etter år. De resignerer, sikrer sitt eget oksygen og får mindre og mindre gnist og glede både i arbeid og fritid. Slikt tærer.
«Så hvorfor utdanner man ikke flere Florencer?» De som utdannes til Florencer innehar ofte disse egenskapene fra før av. Mye flotte folk. Men de møtes av et system som egentlig ikke ønsker dem. Internt ytres det oppskriftsmessig at organisasjonen ønsker å motta avvik og at det eksisterer en god kultur for avviksbehandling og forbedring. Sannheten er at avvikene løses ofte enten ved pur stillhet, eller å peke på uløselig ressursmangel, eller ved å forskyve en systemfeil over til å handle om avsenders personlige egenskaper. Når ledelse ofte rekrutteres blant de som har som hovedmotivasjon å ønske å unnslippe turnus, forsterkes ofte lydighetskulturen ytterligere ved at mottaker ikke i tilstrekkelig grad har interesse for og glede av å lede andre, og dermed ikke evner å skille mellom sak og person. Dynamikken som beskrives i innlegget er nok også en medvirkende årsak til at rundt femten tusen sykepleiere velger å forlate yrket dersom de får muligheten. Dersom ledelse og gulvflorencer trekker i samme retning for både pasient og arbeidsbelastning vil nok flere av de femten tusen bli værende litt til.
Marianne Gjellesvik
,Sykepleiere har kloke og selvstendige meninger,men de sier ikke meningene sine høyt ovenfor legene og psykologene.Sykepleierne bare jatter med legene og psykologene selv sykepleieren har egne avvikende meninger.Det er nesten ingen steder det skjer så sterke sosialiseringsprosesser som i helsevesenet. Etter 2 uker på en avdeling mister alle som jobber der evnen til å tenke kritisk om sitt eget system.
Lise
,Bra skrevet👍godt reflektert😊
Jon-Jon P. E. Vinkenes
,Heldigvis så er det greit å gjøre ting lett også, trenger ikke å gjøre det vanskelig. En må jo ikke være en helt eller?
For å innovere må det være behov for innovasjon. En må faktisk ha behovet for at ting skal bli annerledes og at det behovet skal fylles. Slik ting er i dag. identifiseres ikke behov innen sykepleie som krever innovasjon for å fylles. Det gamle er godt nok. Ikke minst så må de med pengene informeres godt nok om at de har noe å vinne på at man får innovere.
Mye det samme med lønn. Sykepleiere må overbevise om at vi gjør en jobb som fortjener bedre lønn. At det er reelle verdier vi skaper. At vi skaper leveår som er produktive og har livskvalitet. At de Ikke er en forlengelse av livet for livets eller at det er jobbens skyld. I verste fall for å vise hvor flink legen er. Det å true med å stenge ned landet funker heller ikke. Gulrot, ikke pisk.
Det å bryte arbeidsmiljøloven for å tjene bedre passer neppe inn i hva du definerer som mot eller styrke, men det er en risiko. holder meg allikevel til det og kommentarfeltet foreløpig. Føler meg åpenbart truffet. Så vill tiden vise om det er en helt i meg, snakk om å være selvgod!
Berit
,Denne artikkelen gikk rett til hjertet på meg. Sykepleierutdanninga slik den er idag har vel stramt fokus på repetisjon og prosedyrer, og har den fysiske tilstanden i fokus. Her er det vel bare rom for refleksjon gjennom andres bestemmelser, jfr litteraturen, og ikke gjennom egne innovasjonstanker. Det er tryggest å tilhøre flokken. Blir du stolt og fornøyd av det? Siden jeg i bunnen er vernepleier uteksaminert i 1987, vil jeg hevde at vernepleier utdanninga har mye større rom for egen refleksjon uttafor boksen. Ved eksamener hvor det er handlingsrom for egen tenkning, er teoretikere fra litteraturen vel og bra, men hva skjer med deg om du prøver å foreslå en egen teori? jo, du blir stolt ambassadør for din utdanning.
Bente
,Dette var midt i blinken Ruth Marie. Akkurat som jeg skulle ha sagt det selv. Stilig!!!!!!
Brit Oline Forberg
,Takk for et veldig bra innlegg Ruth Marie! Ja, enig i at det er en irrasjonell frykt. En lært frykt. Når jordmødre nå står frem i avisintervjuer og støtter sentralisering av alle fødsler fordi det er så farlig å føde, så er det en lært frykt. Innlæringen og «underordningen» skjer via grunnutdanningen i sykepleie, og ved praksis i jordmorutdanningen som i all hovedsak foregår ved store fødselsklinikker. Medikaliseringen av fødsler fratar kvinnen medbestemmelse og mulighet for å kjenne på, bruke egne fødekrefter, fordi det er leger som bestemmer retningslinjer, også for de friske fødende. Jordmors autonomi oppheves, og friske fødekvinner med forventet normalfødsel betaler prisen. Når jordmødrene « innordner» seg det medisinske systemet, uttaler seg imot desentralisert og differensiert fødetilbud, fokuserer på kompliserte fødsler, så svikter de flertallet av de fødende som fortsatt er friske kvinner. De undergraver sin faglige autonomi. Det er vanskelig å avlære sykepleietenkningen fra grunnutdanningen! Derfor bør vi få enhetlig jordmorutdanning.
Ane Haaland
,Ruth Marie Donovan - deg ville jeg gjerne hatt som min sykepleier når jeg er syk og sårbar og trenger å bli sett både som menneske, og for mine medisinske behov. Og jeg skulle gjerne hatt deg med når jeg underviser helsepersonell (hovedsakelig sykepleiere) i kommunikasjon og emosjonell kompetanse.
Jeg er så enig med deg i det du sier om manglene ved sykepleierutdanningen. Det å være autentisk, å våge å sette spørsmålstegn ved det som ikke funker, å ha ledere som etterspør og feirer dette - slik at grunnlaget for innovasjon kan skapes, og vedlikeholdes - det er jo dette som skaper et levende fag i utvikling! At dere som har kjent arbeidet på kroppen og sjela vet hvor behovene er - og må lyttes til, og - få mye bedre lønn for det - det burde jo være selvsagt. Men de økonomiske modellene og byråkrater som tror de kan få til bedre omsorg og pleie ved å lage flere sjekklister - de har ikke skjønt det. Bare så synd at de har så mye makt!!
Jeg har den ære og glede å samarbeide med sykepleiere og leger i 10 kulturer, og har en enorm respekt for dere. For viljen og evnen til å ta vare på pasienter, og hverandre, når det trengs. For å være modige, å si fra.
Jeg heier på dere og håper du får gjennomslag for dine synspunkter!
Rune Karlsen
,Donovan serverer en fantastisk rekke av meningsløse klisjeer, og blir bejublet av en stor skare med lydige tilskuere som roper Halleluja i kor. Ingen våger noe som helst, og ingen kommer med noe konkret. Det er jo utdanningen sin skyld at de er blitt slik de har blitt.
Kanskje Donovan, I Nightingales ånd, kan gi oss noe konkret statistikk og naturlige og visuell dokumentasjon som dokumenterer at sykepleierutdanningen endrer folk sin personlighet, slik at de aldri gjør nødvendig opprør. Det er skremmende at folk som jobber på universitet greier å produsere slike floskler, og enda mer skremmende at Tidsskrifet sykepleien står inne for slikt tøv.