Om få år kan vi få kritisk mangel på dem som skal utdanne sykepleiere

Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle bli sykepleier. Derimot tenkte jeg på handelshøyskole og på ingeniørfag. Likevel krysset jeg av ulike grunner av på «sykepleie» da jeg søkte høyere utdanning. Jeg har aldri angret.

23 år gammel, som fersk sykepleierstudent, hadde jeg mitt første møte med undervisere på sykepleierutdanningen høsten 1999. De ble sett på som litt grå og kjedelige. Hovedfag i sykepleievitenskap, altså? Jeg visste vel egentlig ikke hva det var en gang. 

Viktige stemmer

Etter hvert lærte jeg om forskere som Katie Eriksson, Dorothea Orem og Virginia Henderson. Jeg hørte foredrag jeg aldri glemmer. Særlig er det én forelesning fra Kari Martinsen jeg husker som om det var i går. 

Martinsen kom inn i auditoriet med grått hår og strikkejakke, og jeg var bare sånn passe forventningsfull. Men så blåste hun meg rett og slett av banen. Hun gikk rett til kjernen og snakket om hva sykepleie er. Hvorfor vi egentlig er her og hva som utgjør forskjellen av våre bidrag.

Et sårstell er så mye mer enn et sårstell. Sykepleieren utfører både praktiske oppgaver, vurderer såret og iverksetter nødvendige tiltak som fremmer sårtilhelingen og forhindrer en forverring. Samtidig analyserer vi pasienten: Er han dehydrert? Hvordan er den psykiske tilstanden? Ser vi tegn til en snikende infeksjon? Er muskelkraften sidelik og god, puster pasienten normalt, og er blodsirkulasjonen god nok til å forsyne cellene med oksygen helt ut i kapillærene? Ut ifra observasjonene vurderer sykepleieren tiltak og planlegger videre oppfølging. 

Og alt dette skjer i møtet mellom to mennesker, der den ene er pasient og den andre sykepleier. Sykepleieren har som jobb å se helheten og sørge for forsvarlig og omsorgsfull hjelp i møtet med en person i en sårbar situasjon. I en helsetjeneste der tid er mangelvare, trues denne helheten. Vi trenger kunnskapen som Kari Martinsen og andre sykepleieforskere har gitt oss for å sikre pasientene også i fremtiden. 

Kari Martinsen benyttes i stor grad av dagens sykepleieforskere. Stadig bruker andre akademikere og forskere hennes omsorgsteori. Kunnskapen spres videre til dagens studenter. Slik sørger vi både for at sykepleiefaget utvikles samtidig som vi holder tråden.

Vi må sette inn støtet nå

Martinsen er blant en gruppe inspirerende undervisere som har lært opp utallige sykepleiere. Fellesbetegnelsen for mange av dem er alderen. Faktisk er over 60 prosent av dagens undervisere med førstekompetanse, altså kompetanse som tilsvarer doktorgrad, over 60 år. I løpet av det kommende tiåret vil de med andre ord trolig gå av med pensjon.

Det vil føre til at vi om få år kan være i en situasjon med kritisk mangel på dem som skal utdanne fremtidens sykepleiere. Da står det klart for alle at det må vi gjøre noe med. Og vi må sette inn støtet nå, for dette er ikke noe som skjer over natta, eller ved at vi trykker på noen brytere. Det tar tid. 

Men det er ikke lett å rekruttere til stipendiatstillinger, slik at vi får flere sykepleiere med doktorgrad som kan fylle det kommende tomrommet. Jeg har gjort meg noen refleksjoner om hvorfor dette er vanskelig.

For det første: Den såkalte «avstigningsmuligheten» for sykepleiere som tar videreutdanning, ødelegger for rekrutteringen og undergraver hele utdanningssystemet. Med 90 studiepoeng og trekvart fullført mastergrad er du ikke kvalifisert for en stipendiatstilling. 

Alle må ikke ha mastergrad. Men sykepleiere som starter på en, må få fullføre den og ikke oppmuntres til å slutte trekvart ut i studiet. Hvilke andre utdanninger holder på slik? 

For det andre: Det er for lave lønninger for stipendiater og undervisere. Det er få arbeidstakere som er villige til, eller har muligheten til, å gå ned inntil 120 000 kroner i årslønn for å ta en doktorgrad. 

Ansatte i universitets- og høyskolelektorstillinger som skal ta doktorgrad, blir nemlig ofte tilsatt som stipendiat og går dermed også ned i lønn. Før fortsatte de i sin opprinnelige stilling med samme lønn. Vi må få tilbake løsninger som gjør at en akademisk satsing ikke blir et tapsprosjekt. 

For det tredje: Det satses for lite på masterutdanninger for sykepleiere. Flere steder er masterutdanninger truet med nedleggelse eller «pause». Vi får bekymringsmeldinger fra våre tillitsvalgte i universitets- og høgskolesektoren over hele landet. 

Avhengig av kompetente ansatte

Selv om forhenværende høyere utdanningsminister Ola Borten Moe i Utsynsmeldingen påla universiteter og høyskoler å satse på helsefag, er det helsefagene som kuttes, nå som utdanningsinstitusjonene må spare penger og nedskalere stillinger og studietilbud. 

Noen kutter med ostehøvel slik at alle kutter litt, mens andre steder står viktige videre- og masterutdanninger innen sykepleie i fare. Dette skjer nesten uten debatt, og vi må heve stemmene nå. 

Kvaliteten i helsetjenesten er avhengige av kompetente ansatte. Fremtidens sykepleierstudenter og masterstudenter på videreutdanningene trenger kvalifiserte undervisere. Universiteter og høyskoler må satse på masterutdanninger i sykepleie og ikke kutte i dem. Og masterutdanninger og stipendiatstillinger må være attraktive nok til at folk søker disse stillingene.

Kari Martinsen-er vokser ikke på trær. Sykepleierstudiene og helsetjenesten trenger at vi har flere som henne. De frøene må plantes nå.