Livet er for kort til å gruble over alt som kanskje kan gå galt

«Det er ikke noe streptokokk A du har på armen din Rigmor. Det er en fregne det. Men du, hvordan går det med den astmaen din?» 

Historien over er sann, og hovedrolleinnehaveren i «dramaet» var undertegnede. 15 år og dypt engstelig og fortvilet satt jeg inne på legens kontor, midt i skoletida. Det hadde plutselig dukket opp en flekk på armen som umiddelbart tok meg inn i dødsangstmodus med et kortisolnivå som fløy rett til himmels. Her var det bare en ting å gjøre: Dra til legen. Nå! 

Jeg var jo i ferd med å dø

Jeg ble nesten forbannet der jeg satt. Her hadde jeg høyst sannsynligvis en kjøttetende bakterie under huden, klar til å spise meg opp innenfra og ut, også begynte legen å mase om den dumme astmaen. Den astmaen var da virkelig ikke noe å bry seg om. Selv om jeg noen måneder før hadde måttet gå på kortisontabletter og bruke forstøverapparat fordi jeg var så dårlig, så var jo det ingenting mot dette her.

Astma har jeg hatt siden jeg var liten. Det er noe jeg var vant til og kunne håndtere, men utenom den var jeg livredd for sykdommer. Jeg hadde enorm helseangst. Jeg var vel det man kan kalle en ekte hypokonder. Jeg kunne innbille meg at jeg hadde sykdommer som ikke fantes en gang. Det hadde vært på sin plass å få meg inn i medisinsk leksikon, under «R» for Rigmor. Der ville det stått: Rigmor Galtung: Har alt.

Det var slitsomt

I mange, mange år titulerte jeg meg nettopp som hypokonder. Jeg laget humor av det og et sted langt inni meg skjønte jeg nok at det ikke nødvendigvis var sånn at jeg var døende annenhver dag. Likevel, det var både slitsomt for meg og de rundt meg at jeg hele tiden var så redd for helsa mi. Kroppen kunne ikke si ifra om noe som helst før jeg var i full alarmberedskap, og legen og legevakta frekventerte jeg ukentlig. 

Nå høres det kanskje ut som om jeg bare gjør narr av det hele, men det er ikke meningen. Hypokondri er en diagnose som er veldig slitsom og alvorlig for den det gjelder. Det var det også for meg. Ingen kan forklare helseangst og hypokondri som Ingvar Willelmsen. Derfor skal ikke jeg prøve meg på det samme. Jeg har bare gjort meg noen tanker:

Brukte masse krefter og energi

Som ung voksen var jeg stadig redd for å dø av en eller annen grusom sykdom som hjerteinfarkt, hjerneblødning eller kreft. Jeg brukte masse krefter og energi på å være redd. Jeg var så glad i å leve og hadde så mye jeg ville gjøre.

Etter at jeg ble eldre, gled denne redselen mer og mer over, og i dag er det nesten motsatt. Jeg unngår i det lengste å oppsøke lege. Det førte til at jeg i fjor fikk akutt glaukom og holdt på å bli blind på det ene øyet. Det er jo egentlig veldig alvorlig, men når det virkelig gjelder, og jeg blir alvorlig syk, da bare håndterer jeg det. Det samme med vulvakreften og depresjonene. 

Jeg tror at når man virkelig blir syk, så endres hele innstillingen vår. Kroppen går inn i en annen modus enn alarm. Den går inn i erkjennelse og livsvilje. Da trenger man ikke være redd. Man er syk og må forholde seg til det. 

Jeg er her fremdeles

Som 55-åring har jeg endret mitt forhold til livet og til døden. Det i sin tur har gjort meg mindre redd for sykdommer. Sykdom er en del av livet. Og hva man skal dø av, det vet man ikke. Derfor er det ingen vits i å gå rundt og være redd. Det blir aldri helt sånn man har forestilt seg det likevel. 

Jeg har sett døden i hvitøyet et par ganger også og vet at den kommer en dag, til oss alle. Da gjelder det faktisk å feire livet, glede seg over det som er her og nå, skape fine stunder, gode minner, ha kjærlige relasjoner, se på naturen og også være sin egen bestevenn. Og man plager ikke bestevennen sin unødvendig.

Jeg var på Voss i helgen, på jobb. Skulle på scenen, og idet jeg går på, kjenner jeg det snører seg litt i brystet. Det ilte i armen: Nå får jeg hjerteinfarkt, tenkte jeg. Jeg led meg gjennom sangen og tumlet av scenen. Det var nok bare noe muskulært, for jeg er her fremdeles. 

God oktober folkens!