Den usynlige krigen

Aleksandr Bulitsj (38) tenker på alt han har lært som psykolog. Puster inn, puster­ ut. Forsøker å holde kontrollen over egen pustemekanisme, slik han har lært utallige mennesker i krise. Men nå er det han selv som er pasienten. Testresultatet foran ham er positivt. Legen snapper etter luft. Bulitsj puster ut idet han skjønner at han er blitt en av Ukrainas rundt 230 000 hiv-positive.

Den dagen for to og et halvt år siden gikk Aleksandr Bulitsj formålsløst rundt i Kievs gater og gjorde opp status for livet sitt. Skulle han ta imot behandling? Fortelle det til sin gamle mor, og ­dermed også tre ut av skapet som homofil? Konfrontere elskeren? Møte opp hos elskeren og ­samboeren hans og skrike ut hemmeligheten deres?­ Slå mannen han en gang var glad i, rett ned? 

– Jeg valgte å sende en tekstmelding: «Jeg er positiv. Du bør teste deg.» Jeg føler meg sikker på at han visste det hele tiden. Han var så unaturlig­ åpen om alt, at han måtte ha noe å skjule, sier Bulitsj.

Vi møter Bulitsj i den knappe 30 kvadratmeter­ store leiligheten i utkanten av Kiev sentrum. En pitbullvalp spretter som en jojo over gulvet, en hårete katt hveser bak en krakk, en ugle glor ­apatisk ut av buret, mens en gulgrønn slange ­venter musestille på neste rottemiddag.

Etter at Aleksandr Bulitsj ble hiv-smittet, har han adoptert så mange dyr som han makter. 
– Jeg lærer så mye av dem. De dreper aldri for moro skyld, sier han.

Eksplosiv epidemi

De siste 20 årene har ­andelen nye smittede økt fra 6000 til rundt ­20 000 i året i Ukraina. Det er et sykdomsbilde i endring. For 15 år siden ble to av tre smittet av sprøyter, mens nå får de fleste viruset gjennom seksuell kontakt. I dag er det flest rusmisbrukere som blir smittet gjennom sex, men stadig flere homofile trer inn i den dystre statistikken. 

– Hvis utviklingen skjer med samme fart som nå, så er halvparten av oss smittet om fire år, sier leder for Gay Alliance, Roman Marsjenko. 

Gay Alliance, som jobber for homofiles helse i Ukraina, undersøker annethvert år hiv-statusen til menn som har sex med menn. I 2013 oppga 17 prosent av mennene i undersøkelsen at de hadde hiv. To år tidligere var andelen på åtte prosent.

– Hvorfor sprer det seg så fort?

Han smiler trist. 

– Det er to grunner til det. Den ene er smart­telefonapper som Grindr, der man møtes for å ha sex. Den andre er saunaer der menn har sex anonymt. På disse arenaene er det mange biseksuelle menn som ikke definerer seg som ­homofile, og ­aldri ville finne på å teste seg hos oss eller delta på aktiviteter, sier Marsjenko. 

De hiv-smittede homofile får et dobbelt stigma:­ 1. De er homofile i et land der man kan miste jobben eller bli angrepet på gaten for sin legning. 2. De er hiv-smittede.

– Selv i homomiljøet er det et sterkt stigma å være hiv-positiv. Noen aktivister nekter å gå inn i et rom hvis det er en hiv-smittet der, og de vil ­absolutt ikke dele kontor. Vi skal starte­ en samtalegruppe nå, men den må være på et anonymt sted for at noen skal tørre å gå dit, ­sier Marsjenko.

Revolusjonens offer

Uavhengighetsplassen Maidan. Brosteinen er dekket av levende lys, oransje hjelmer og portretter av drepte aktivister. Det er minnene som er igjen etter den blodige revolusjonen vinteren 2014.

Etter revolusjonen på Maidan, Russlands ­annektering av Krimhalvøya og krigen mot de prorussiske opprørerne i øst, har Ukrainas økonomi gått rett nedover. Landet har mistet industri til opprørerne, forbruket er lavere, og krigen er dyr. Velferdsordninger og pensjoner kuttes. Samtidig er det hyperinflasjon i landet. Det har fått store konsekvenser for de hiv-smittede. Pengene hjelpeorganisasjonene får fra den ukrainske staten, blir stadig mindre verdt. Global Funds, den viktigste bidragsyteren, skal i utgangspunktet bare støtte Ukraina ut neste år. Der­etter er tanken at landet skal ta seg av sine hiv-positive med egne midler. Nå forhandler Ukraina med Global Funds om å få penger også i årene fremover.

– Fordi landet er i en vanskelig situasjon, er det en tøff jobb å kjempe om mer penger fra helse­departementet. Enda vanskeligere er det å få myndighetene til å satse på forebygging, sier ­Jaroslaw Zelinskij, politisk leder i Nettverk, den største organisasjonen for hiv-positive. 

Sykepleier på HIV-sykehuset

På Ukrainas eneste hiv-sykehus jobber sykepleier Galina Zavjalova. Hun vet hvor viktig det er med både forebygging, riktig informasjon og respekt i møte med pasienten. 

– Ved mange sykehus er hiv-positive lite ­populære pasienter. Det skyldes at utdannelsen til sykepleiere og leger rett og slett ikke er god nok. De vet ikke nok om hvordan viruset smitter, og de er redde. I fjor så jeg for eksempel en plakat ved et sykehus der det stod «Hiv er det 20. ­århundets pest», sier Zavjalova.

Hun kom til hiv-sykehuset som sykepleier for halvannet år siden, etter ti år i yrket. De siste tre månedene har hun fordelt arbeidsdagen mellom­ laboratoriet og rådgivningstjenesten, der hun jobber som sosialarbeider. 

– Jeg ser på hiv-pasienter som helt vanlige ­syke borgere, på lik linje med de som har sukkersyke eller andre lidelser.

Mange av pasientene er imidlertid vant til å bli behandlet som annenrangs borgere av helsevesenet. 

– Det beste med denne jobben er at jeg ser hvordan pasientene får det bedre psykisk etter at jeg har fulgt dem opp. For eksempel en kvinne­lig pasient som var svært deprimert, er etter et halvt år blitt en vakker, positiv og entusiastisk person, sier Zavjalova.

Ukraina er det landet i Europa som har den nest største forekomsten av hiv. 

– Jeg tror ikke vi hadde kommet i den situasjonen hvis legene hadde hatt større kompetanse, og hvis de hadde gitt gratis hiv-tester. Den andre årsaken mener jeg er at det spres feilinformasjon om smitte, sier Zavjalova. 

Ved inngangen til 2016 var det 126 000 registrerte pasienter med hiv i Ukraina. Bare halvparten av dem får behandling, og landet har ikke kapasitet til å ta imot nye pasienter.

– Jeg snakker med pasienter som ikke har råd til medisiner. En mann fortalte at kona allerede gikk på medisiner, og at de ikke ville ha mulighet til å betale for én person til. Mange av dem som får behandling, er også redde for at den skal bli ­kuttet i fremtiden, sier Zavjalova. 

Noen avbryter også behandlingen selv på grunn av bivirkningene, mens andre ikke tør å teste seg før det er for sent. Så har vi den siste gruppen: de glemte.

De glemte

Rett ved kommuneskiltet inn til Kiev, langs en smal motorvei, ligger en liten kirke­­gård. Hvis du åpner porten til gravplassen, vil du se hauger av sigarettpakker, spritflasker og plastsøppel. Går du videre gjennom kirkegården, legger du merke til de brukte munnbindene som henger i trærne eller ligger slengt ved gravstøttene.­

Spaser hundre meter videre under de tunge bøketrærne, så er du fremme ved tuberkulosesykehuset. Herfra har du utsikt til et halvferdig byggeprosjekt, et provisorisk fengsel – og det avlange, grønne likhuset. «Hvis du vil besøke de glemte hiv-pasientene, så dra hit», fortalte en sosialarbeider til oss. Der bor pasientene som ikke får hiv-medisin, helsetester eller skikkelig mat. Pasienter som venter på å dø et sted der de færreste vil være i live.

Nå står vi der sammen med sosialarbeideren Kostjantyn Varyga fra Nettverk.

– Vi hadde en lege som besøkte dem for oss, men hun sluttet. Jeg kan ikke klandre henne. Hun var nygift og gravid, sier Varyga, og tar på seg en hvit frakk. 

Den tynne, middelaldrende mannen besøker sykehuset hver uke. Deler ut kondomer. Gir informasjon og mental støtte. Men medisiner har han ikke lisens til å dele ut.

– Men det er jo leger på tuberkulosesykehuset, kan ikke de gi hiv-medisinen?

Kostjantyn Varyga ser dumt på journalisten. Mumler noe om at legene er korrupte, og ber oss om å holde en lav profil. Ledelsen på sykehuset er svært lite glad i oppmerksomhet, forteller han. 

– Jeg tror nesten du må se på sykehuset selv. Det er ganske grufullt og umulig å beskrive, sier sosialarbeideren.

Vi skal besøke en 33 år gammel kvinne ved navn Lena. Hun har hår som er kortklipt til en piggsveis, blå boblejakke og forskremte­ øyne.­ ­Lena har en svært smittsom form for tuberkulose.­ Da hun ankom sykehuset, fikk hun også en ny diagnose: hiv.

– Jeg har ikke sagt det til familien min ennå, sier hun spakt. Hun vrir seg på den nedfelte trestammen, som ­fungerer som en slags sitteplass. 

Når hun snakker om de tre barna som venter hjemme, blunker hun raskt over munnbindet. Det hender hun drar det av – og reiser hjem.

– Får du legehjelp?

– Det var en lege innom og ga meg diagnosen. Det var et totalt sjokk. Siden har jeg ikke sett noe til dem, sier Lena. 

Tuberkulosens hus

Vi går inn i en av bygningene. Gamle portretter fra en glemt tid henger­ på avflassede vegger. Lyset er avslått, men noen gardiner slipper inn stråler med sol. Det lukter råttent. Det lukter sykdom. 

– Hvem er dere? Hvorfor har dere ikke snakket­ med sjefslegen? Dere har ingen rett på å være her, brøler en eldre kvinne i hvit frakk, dratt utenpå genseren. 

Det er uklart hva slags stilling hun har ved sykehuset.

Varyga tar henne avvæpnende på armen og forklarer at vi er med ham. Hun roper tilbake­ at vi må forlate området med én eneste gang. Varyga blir stresset. Sosialarbeideren er på sykehuset på de hvite frakkers nåde. Vi skynder­ oss ned trappene. Passerer noen menn som ­røyker på huk. Straks er vi tilbake til den forsøplete kirkegården, der vi møter flere tuberkulose­syke som er på vei hjem fra bytur. En av dem er hiv- og tuberkulosesmittede Aleksander. Selv om hans tuberkulose er svært smittefarlig, har han kastet fra seg munnbindet.

– Legene og kantinedamene gjør så godt de kan. Men de har ingen skikkelige varer, så derfor må vi skaffe oss mat selv. Dette er ikke et sted å være hvis du vil bli frisk. Hver uke dør det to–tre mennesker, sier han.

Aleksander mener det er korrupsjon som er årsaken til de dårlige forholdene.

– Jeg har en kamerat som er innlagt i en annen by, og der får de skikkelig med mat og har gode forhold. Hvorfor får vi ikke det her? Vi er jo tross alt i hovedstaden, sier han. 

Sosialarbeideren Varyga peker på en blå, halvbygd bygning på sykehustomten.

– Dette er det nye sykehuset, og på papiret­ skal det være i drift. Men som du ser: Det står helt tomt, sier Varyga. 

Diagnose: Korrupsjon

– Det overrasker meg ikke at det nye sykehuset er tomt, sier ­statssekretær i Ukrainas helsedepartement, Ihor Perehinets.
Han sier at det er kommunen som har ansvaret­ for sykehuset, men at han selv skal undersøke hva som faktisk foregår på det gamle sykehuset i Kiev. 

– Vi må fordele midlene fra tomme bygninger­ til kunnskap og ny teknologi. I dag er det slik at sykehusene sprer tuberkulosen istedenfor å ­kurere den. Pasienter med forskjellige smittenivåer blir plassert sammen, smitter hverandre og får ikke god nok behandling. Derfor jobber vi med å behandle pasientene der de er istedenfor å stenge dem inne på sykehus, sier Perehinets.

«Ukrainas diagnose er korrupsjon». Det var navnet på rapporten som Nettverk og Aksjonssenter mot korrupsjon ga ut i fjor. De bestemte seg for å finne ut hvor pengene til landets ­medisiner gikk, hvor effektivt de ble brukt, og hvorfor midlene forsvant på veien. Det ble en deprimerende øvelse. Halvparten av pengene Ukraina skulle bruke på behandling av tuberkulose, aids, hepatitt og kreft i 2014 ble brukt ineffektivt og kritikkverdig, konkluderte rapporten. 

– Mellomleddene mellom de utenlandske ­fabrikkene og helsevesenet gjør medisinene ­dyre. Vi har funnet eksempler der medisinene blir solgt for ti ganger mer enn innkjøpsprisen, sier Iryna Aheyeva, programsjef for hiv-organisasjonen Nettverk.

En del av pengene forsvinner også gjennom kartellvirksomhet, ifølge rapporten. Legemiddelselskapene danner underselskaper og byr mot seg selv. Samtidig er det ytterst få hiv-­medisiner som er godkjente i Ukraina, slik at pengepotten fra staten blir fordelt utover en eksklusiv gruppe­ aktører. 

– I 2014 fikk seks selskaper 96 prosent av ­midlene, sier Aheyeva. 

Hennes organisasjon begynte å jobbe mot ­korrupsjonen sammen med statssekretær ­Perehinets, og de fant straks en løsning: Gi statstilskuddet til internasjonale organisasjoner og la dem fordele midlene til medisiner. Slik ville det bli vanskeligere med «uformelle møter» og ­lekkasjer fra statskassen. Og utrolig nok: De ­lyktes. Fra og med 2016 blir samtlige medisiner fordelt av organisasjoner som UNICEF.

– En gang i fremtiden kan vi ta tilbake ansvaret,­ men da må vi ha gjort noe med korrupsjonen på regionalt og nasjonalt nivå, sier Perehinets. 

Pasientorganisasjonene i Ukraina mener ­Perehinets er en av de få progressive kreftene i det ukrainske systemet, og at han alene har fått gjort mye for å få bukt med korrupsjonen. Men det har krevd sin mann. I slutten av april skrev statssekretæren på Facebook at han ikke orker å fortsette i jobben, og at han vil gå av i løpet av mai måned.

Skammen og håpet

Ukrainas eneste hiv-­sykehus, en stram ettermiddag i oktober:

– Nadia betyr håp på ukrainsk, sier Nadia ­Polivaja (48).

Hun sitter i sykesengen som har vært hennes hjem i fire år, men hun er ikke spesielt syk. Polivaja kan leve i mange tiår til på antiretrovirale medisiner.­ Problemet er bare at hun ikke ­kommer seg ut av sykehuset. Årsak: Ingen andre vil ta henne imot.

– Hun skal egentlig bo på et sosialhjem, men kommunen vil ikke gi henne plass fordi hun har hiv. De sier: «Hva om hun ligger med alle de ­andre?» «Hva om hun biter?», sier Olha Trykul, som er leder for sosialarbeiderne på aidssenteret.
Det lille rommet til Polivaja er fylt opp med broderier. Store bilder av Jesus og disiplene. 
Jesus og lammet. Det siste måltidet. 
 

– Jeg bruker to måneder på ett bilde, og jeg vil ikke selge dem til hvem som helst. Det må ­være noen som fortjener å få dem. Bildene betyr så mye for meg.

Skam og skyld har gått som en broderitråd gjennom livet hennes. Fra da hun kom til Kiev fra russiske Samara en solfylt vår for snart 30 år ­siden. Hun etterlot seg bare en fattig mor, og ville­ starte på nytt. Jobbet på fabrikker. Bodde på pikehjem. Helt til hun forelsket seg i en kar fra Donetsk. En mann, som i likhet med så mange­ andre i det postsovjetiske Ukraina, ruset seg på heroin. Etter kort tid var de to rusmisbrukere i leiligheten.

– Vi flyttet til Donetsk, der jeg søkte jobb som vaskehjelp på et supermarked. For å få jobben måtte jeg ta en hiv-test.

Polivaja lot svaret på testen bli hennes aller største hemmelighet. En hemmelighet som vokste som en svart ballong av sinne og frykt. 

– Jeg ville ikke fortelle mannen min noe. Fordi­ jeg var sint. «Det må jo ha vært ham som smittet­ ­meg,» tenkte jeg. Men jeg var også redd for å bli forlatt.

Hun begynner å gråte.

– Jeg vet jo i dag at han aldri ville gått fra meg. Han ville blitt der sammen med meg.

Kjæresten hennes testet seg aldri, men plutselig ble han veldig, veldig syk. Moren hans fikk ham inn på aidssenteret i Kiev, der han døde kort tid senere.

Polivaja svarte med å hoppe ut av sjette etasje. Nå ligger hun for det meste i sengen eller tar en tur med gåstolen i gangene på aidssenteret. Det har blitt et behagelig hjem med tre måltider om dagen og vennlige leger som selskap.
Skammen er på en armlengdes avstand i det lille sykerommet. 

– Jeg drømmer om å reise tilbake til Samara. Jeg har skrevet til slektningene mine der, men har aldri fått noe svar.

Når vi besøker Polivaja på nytt i slutten­ av mai, har hun fått plass på et sosialhjem. ­Problemet er bare at standarden er så lav at hun ikke orker å bo der. Da hun fikk vedtaksbrevet i posten, rev hun det i stykker foran sosialarbeiderne. 

– Vi må bo fire personer på ett rom, toalettene­ er forferdelige, og det er ikke varmt vann der, ­forklarer hun. 

– Hvor lenge blir du her på sykehuset?

– Jeg er et troende menneske. Det er i Guds hender. 

Stillhet som metode

Aleksandr Bulitsj ­tenker på alt han har lært som psykolog. Den unge­ kvinnen som sitter foran ham, skriker: «Hvorfor meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» Hun er en ung enke med tre barn, og hun har fått diagnosen hiv. «Jeg hadde ingen andre seksualpartnere enn mannen min. Hva skjedde?» spør hun.

Han har ingen svar. Men selv har han lært seg å leve med diagnosen. Metoden hans er stillhet. Han har ikke sagt noe til moren sin, ei heller til andre i familien. De eneste som vet det, er nære venner og enkelte kollegaer. 

– Når jeg har sex med løse bekjentskaper, forteller jeg aldri at jeg er hiv-positiv. Jeg tenker­ at jeg er i en lite smittsom fase, og at jeg alltid ­bruker kondom. Da har jeg gjort mitt, sier Bulitsj.

Han smiler tvetydig bak brillene. Bikker hodet karakteristisk til siden.

– Enhver mann er ansvarlig for egen helse.