Hvordan dekke individuelle behov ved måltider i sykehjem?

Vi har ikke rutiner som tar spesielle hensyn til de sosiale aspektene ved måltidene

Stikkord

Related research article:
Artikkelen viser hvor viktig det er å organisere måltidene på sykehjemmet med fokus på det sosiale samværet.

På Svelvik sykehjem har vi en stor somatisk avdeling med 32 senger, og pasientene som ønsker å spise ett eller flere måltider i fellesskap, får mulighet til det. Pasientene kommer seg fram til bordet på egen hånd eller ved hjelp fra personale. Forfatteren nevner ikke om studien hovedsakelig har tatt for seg middagsmåltidet, eller om deltagere har sagt noe om frokost og kveldsmat i tillegg. Vi ser at middagsmåltidet stort sett er preget av rutiner, relatert til servering og mating, og ofte foregår i et altfor raskt tempo. Personalet sitter, hovedsakelig med de pasientene som har behov for hjelp, men det ligger likevel en vurdering bak plassering ved bordene med hensyn til ulike behov og ønsker.

Frokost og kveldsmåltider er roligere og vi merker at disse måltidene har et mer sosialt preg enn middagen. Vi kjenner igjen pasientens uttalelser om ansattes travelhet og tilstedeværelse under ettermiddagskaffen. Mange pasienter har vanskeligheter med å følge med på og delta i samtaler. Dersom personalet ikke er til stede og hjelper til med å styre og bidra til samtale kan det lett oppstå uro.

Ved Svelvik sykehjem er mange av pasientene på arbeidsstua fram til kl 12.45 sammen med en aktivitør. Her er fokuset nettopp på det sosiale samværet, og at pasientene får en positiv opplevelse av delaktighet. Det er derfor viktig at personalet kan bidra til å lede og styre samtalen, slik at pasienter kan følge med på samtalen selv om de ikke bidrar aktivt. På samme måte som i studien, ligger Svelvik sykehjem i et lite samfunn, og samtaler er ofte preget av nærmiljøet og lokale nyheter.

Pasientene gir ofte uttrykk for at maten og borddekorasjoner skaper en trivelig atmosfære, vekker appetitten og ikke minst stimulerer til samtale. Vi har ikke rutiner som tar spesielle hensyn til de sosiale aspektene ved måltidene, men vi kan stille spørsmål ved hvilke organiserings- og opplæringstiltak som kunne forbedre det sosiale fellesskapet, for eksempel samtaleteknikker.

På skjermet og rehabiliterings-/ korttidsavdelinger sitter personalet ved bordet og spiser med pasientene. Dette gjør individuell tilrettelegging mulig og, som Melheim påpeker i denne artikkelen, fordi personalet ser på måltidene som et sosialt samlingspunkt i tillegg til kartlegging av spisevaner og ernæringsstatus. Samtidig er det viktig og huske at ikke alle trives med å spise i fellesskapet. Utfordringen for personale er å kunne legge til rette for at de som ønsker å spise på rommet sitt får mulighet til det, men likevel slipper å spise i ensomhet.