Sykepleierpartiet

På Stortinget har politikerne pakket feriekofferten. Jobben er gjort. Lover er vedtatt, penger er bevilget. Nå venter usikkerheten. Politikere lever et privilegert liv, men én ting skal de ha: De vet aldri hvor lenge det varer. Og snart er det valg igjen.

På Sykepleiens nettsider fikk NSF-leder Lisbeth Normann nylig kjeft fra to sykepleiere som også er politikere i Fremskrittspartiet. Normann hadde kritisert partiet for ikke å ha programfestet likelønn, til tross for at partileder Siv Jensen har snakket mye om den. - Vi føler oss lurt, sa Normann. Kommentaren ble i NRK tolket som om NSF advarte sine medlemmer MOT å stemme på Frp. Og da reagerte sykepleierne fra Frp! En av dem mente NSF i stedet burde advare mot en ny rødgrønn regjering, all den tid denne ikke har klart å få gjennomført likelønn i sine fire regjeringsår. Og Frps nestleder Per Sandberg gikk så langt som å hevde at NSF er kjøpt og betalt av venstresiden i norsk politikk. - Da får en ingen løsning på de lave lønningene, konstaterte han.

Nå viste det hele seg å være en misforståelse. NSF er partipolitisk uavhengig. De har ikke noe med å anbefale sine medlemmer å stemme noe som helst. De kan kritisere partiet, men NSF er ikke «gift» med noen - slik Fagforbundet for eksempel er med Arbeiderpartiet.

Også for meg som redaktør for dette bladet, er det litt harikiri å piske medlemmer som stemmer på bestemte partier - eller juble opp andre partier som spesielt «sykepleiervennlige». Det kimer fort i telefonen min når vi enkelte ganger har kommet i nærheten av å sette enkeltpartier i bås. Men om jeg så hadde ønsket å hjelpe et bestemt parti til flere taburetter, så hadde jeg hatt en relativt umulig oppgave. For finnes det nå egentlig et parti som usvikelig tar parti for kvinnedominerte utdanningsyrker i offentlig sektor?

En asfalt-fan vil lett kunne finne seg til rette i Fremskrittpartiet. Og at en lyntog-entusiast trekkes mot SV, er slett ikke rart. Men slik situasjonen er i dag, har jeg forståelse for at sykepleiere kan føle seg like hjemme (eller like hjemløse) i de fleste partiene. En god sykepleier kan finne like mye trygghet i Arbeiderpartiets budskap om mer felleskap som i Høyres ønske om privat initiativ. Det er like naturlig å søke mot KrFs verdier som sykepleier, som det er å ville dele alt med den tredje verden sammen med partiet Rødt.

Likevel slår det meg at det kanskje ikke alltid kommer til å forbli slik. For her snakker vi tross alt om de etablerte partiene. De som ble til før noen kan huske - og som ofte oppfører seg deretter. Partier med ordet «demokrati» skrevet «all over», men som nesten ikke har nok medlemmer til møte opp i anstendige antall på partienes nominasjonsmøter. I USA klarte en svart mann med Hussein som mellomnavn å bli president ved hjelp av internett og et enkelt budskap om forandring. Og i Sverige gjorde nylig Pirat-partiet et sjokkvalg til EU-parlamentet. Partiet har i rekordtid samlet 49 000 medlemmer som tilhører en generasjon som ellers gjerne hadde sittet hjemme. Nå får de kanskje tre representanter i Europa som skal kjempe for partiets to hovedsaker: At alle skal ha gratis tilgang til alt på nett (demokrati!) og at det må settes en stopper for overvåkningssamfunnet.

Dette er den nye virkeligheten som snart også kan komme over Svinesundsbrua. Det er ikke de gamle, selvhøytidelige, etablerte partiene, men de som klarer å kommunisere med nye velgergrupper og sense deres behov og væremåte, som vil ha framtiden for seg. I dette lyset skal en ikke se bort fra at vi en dag kan bli vitne til et aksjonistisk Sykepleierparti som ville ta lurven av alle som har somlet med å ta vare på våre helsetjenester. Det ville kunne ha et superenkelt program (les temaet på side 20-29), med et vannvittig velgertekke så lenge de søkte makt sammen med Pasientpartiet! God sommer!