Inn for landing

Da filosofen Alain de Botton av eierne på Heathrow sommeren 2009 ble tilbudt om å bo en uke på flyplassens aller nyeste bygning, Terminal 5, lot han seg ikke be to ganger. De Botton var fascinert av den supermoderne passasjerfabrikken i glass og stål. Fra sitt skrivebord, for anledningen plassert i avgangshallen, snakket han med passasjerer, ansatte og sikkerhetspersonale, og han betraktet bygningens makeløse logistikk. Resultatet ble en nydelig liten bok "A week at the airport". Der beskriver han hvordan terminalens arkitektur gir oss som reiser, en startbane for våre lengsler, samtidig som den ivaretar de ypperste krav til effektivitet og sikkerhet.

Jeg kom til å tenke på boka i forbindelse med striden i Oslo om Aker sykehusets skjebne. De fleste mennesker er temmelig likegyldige til detaljene i arkitekturen som omgir dem på jobben. På samme måte som en flyplass er de fleste sykehus ikke annet en kompliserte betongstrukturer som tillater best mulig personflyt. De som jobber der, ser stort sett ikke annet enn den avdelingen de jobber på. De færreste elsker selve bygningens beskaffenhet, dens korridorer, vaktrom eller inngangsparti - inntil øvrigheten bestemmer at de skal jobbe et annet sted. Da elsker de plutselig alt - helt opp til skorsteinen.

Vi er visst noen konservative dyr. Vi liker rett og slett ikke å bli flyttet på. Selv den mest mistrøstige bygning får plutselig en aura av solskinn og velvære den dagen vi skal gjøre vår dont et annet sted. Da aktiveres våre mest krakilske reflekser i mistenksomhet mot overmaktens hensikter. Da klamrer vi oss til det vi kjenner og agerer mot det ukjente. Da skyver vi gjerne brukerne av bygningen foran oss i et forsøk på å snu det uunngåelige.

Jeg kan forstå det. Jeg har selv deltatt i kampen mot nedleggelse av en fødeavdeling. Det virket som om både våre kvinners liv og hele vår identitet sto på spill på grunn av tre mils ekstra kjøring til sentralsykehuset. Men det som er langt for noen er kort for andre. "Avstand" må være Norges minst presise målenhet. Vi som har noe å miste, vil helst ha bare det som det er.

I Oslo er nå Oslo Universitetssykehus (OUS) et faktum. Tre sykehus i Norges tettest befolkede område er blitt slått sammen til ett. Dette skal føre til et bedre pasienttilbud for hovedstadsområdet. Tilbud som nå gis tre forskjellige steder, skal slås sammen. Det blir færre ledere og større fagmiljøer. Nå gjenstår det å finne ut hvor de enkelte avdelingene skal bli plassert. I dette puslespillet ser det ut til at Aker vil bli nedlagt. En annen hypermoderne pasientmaskin, nye Ahus (inntil nylig Nordens mest moderne sykehus) skal overta en del av pasientgrunnlaget. Andre pasienter, som før soknet til Sinsen, må nå trolig reise noen kilometer vestover til Ullevål.

Forutsatt at pasientene faktisk får det bedre etter sammenslåingen, og at det er en ryddig prosess internt, er det ikke de ansattes behov for faste rammer i tilværelsen som bør stå høyest på dagsorden. En ny undersøkelse viser at helseprofesjonene er blant de yrkene i Norge som ikke trenger å frykte for framtiden. Før måtte du jobbe i banken for å være sikret. I dag sørger eldrebølgen for at sykepleiere og hjelpepleiere vil være etterspurt vare så lenge prognosene rekker.

Dette betyr imidlertid ikke at helsepersonell i Oslo kan belage seg på å jobbe samme sted gjennom hele livet. Utfordringene som helsetjenesten står overfor, krever svære omstillinger og fleksibilitet. De ansatte kan bli lei av slikt, men sånn er faktisk arbeidslivet i det 21. århundret. Bare to ting er gitt: Det vil både bli nok jobber til alle og ingenting blir som før.  

Hvis lyset slukkes på Aker (avgjørelsen tas i midten av februar), må vi kanskje huske på at det ikke bare er bygningene som endrer seg, men også våre erindringer. Etter noen innkjøringsproblemer har Terminal 5 på Heathrow allerede gitt de reisende et helt nytt referansepunkt, akkurat som nye Gardermoen har gjort i Norge. For slik er det når vi flytter til noe nytt. Eller er det noen som fortsatt føler vemod ved synet av det enslige kontrolltårnet som står igjen på gamle Fornebu?