En annen vitenskap?

I århundrer hadde kvinner ingen adgang til universitetene. At kvinner skulle forske og filosofere, ble betraktet som ukvinnelig, unaturlig og upassende. Den første kvinnen som oppnådde doktorgrad ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, var språkforskeren Clara Holst, så sent som i 1903. Flere skulle følge. I 2008 var 45 prosent av dem som avla doktorgrad i Norge kvinner. Kvinners inntog i akademia henger sammen med samfunnets økte behov for høyt utdannet arbeidskraft. Men utviklingen har også vært villet fra feministisk hold. Et sentralt mål for feministers politiske virke har vært økt kvinneandel innenfor alle betydningsfulle samfunnsinstitusjoner, herunder vitenskapen. Feministiske vitenskapskritikere har også krevd at forskningen må endre tematisk fokus. Man har ønsket seg «mer» forskning om kvinner, men også, og ikke minst, mer forskning om kjønn; beskrivelser, fortolkninger og forklaringer som, der det er relevant, tar kjønn i betraktning. Skytset har for det tredje blitt rett mot den akademiske kulturen. Det er en kultur som, når alt kommer til alt, fortsatt ikke anerkjenner «inntrengerne», kvinner og «andre» som avviker fra den professorale erketype: en hvit, dannet mann med privilegert bakgrunn. Denne kulturen kan gi seg ekstreme utslag, for eksempel i form av trakassering. Mer subtilt kan det dreie seg om at kvinnelige forskere og tenkere simpelthen ikke tas helt på alvor. Man regner dem som mindre interessante og nyskapende – relativt uavhengig av hva som måtte være realitetene – eller man bedømmer dem ut fra andre, for saken uvedkommende, standarder. Feministiske vitenskapskritikere har for det fjerde ment at selve måten det forskes og tenkes på i akademia er feil. Den kanskje «uskyldigste» varianten av denne kritikken kommer til uttrykk som et krav om andre metoder. En del feministiske samfunnsforskere har for eksempel hevdet at kvalitative metoder, som åpne intervjuer og feltarbeid, bedre fanger inn hvordan kjønn virker og «gjøres» enn statistiske metoder.

Vitenskapelig objektivitet

Mer radikal er kritikken som angriper de etablerte målene og standardene for vitenskapelig virksomhet. Vitenskapsfilosofen Sandra Harding har foreslått en ny definisjon av vitenskapelig objektivitet. Kriteriet på en teoris objektivitet er ikke at den stemmer overens med virkeligheten, eller at forskersamfunnet ikke har vært i stand til å tilbakevise den. Objektivitet oppnås gjennom å forske ut fra et feministisk engasjement og med utgangspunkt i kvinners situasjon i et patriarkalsk samfunn; gjennom å innta et feministisk standpunkt. God kunnskap produseres ikke gjennom å tilstrebe upartiskhet, men gjennom å ta parti med de undertrykte, fordi de undertrykte ser verden som den er, bedre og klarere enn de som undertrykker. Andre har avvist selve ideen om å tilstrebe objektivitet i forskningen. Hva som er sant og falskt, avhenger av øynene som ser. Det finnes ikke noe vi alle kan bli enige om som objektivt gjeldende. Hva forskningen derfor i stedet bør tilstrebe, er mangfold. Det er ikke «sannheten », men mangfoldet av «sannheter» som må frem – og ansvarlighet. Vi må ta ansvar for den kunnskapen vi produserer ved å redegjøre for fra hvor og av hvem den er produsert. Vi må stille vår subjektivitet til skue.

Feminister i strid

Det er strid blant feminister om den feministiske vitenskapskritikken. Særlig omstridt er en del av forslagene om en «annen» vitenskap. En kritikk som har blitt reist mot Sandra Harding er at kvinner jo ikke uten videre lever i en og samme situasjon. Det finnes ikke en entydig kvinnesituasjon man kan ta feministisk standpunkt ut ifra. Det kan vel også stilles spørsmål ved Hardings kobling mellom det å være undertrykt og det å være kunnskapsmessig privilegert. Er det ikke et kjennetegn ved de undertrykte at de ikke er privilegerte, verken kunnskapsmessig eller på andre måter? Videre spørs det om ikke Harding må ha humaniora og samfunnsvitenskap i tankene når hun skriver, og ikke naturvitenskap. Hva skulle det for eksempel innebære å studere overflaten av planeten Mars med utgangspunkt i kvinners liv? Eller å utvikle kvantefysikken ut fra et feministisk standpunkt? Strategien en del andre feministiske vitenskapskritikere har valgt om å oppgi selve objektivitetsideen for i stedet å betrakte alle «sannheter» som «lokale» og relative til kontekst og person, er heller ikke problemfri. En slik relativistisk posisjon kan for det første vanskelig forsvares konsekvent: Feministiske relativister synes å mene at alle påstander og teorier kun har «lokal» gyldighet. Og mener de egentlig fullt ut det de sier, de som vil erstatte målet om objektivitet med et mål om mangfold? Mener de alvorlig at det ikke kan finnes kunnskap som mennesker fra ulike kontekster kan enes om som gyldig på tvers? At mennesker har blitt undertrykt på grunn av sitt kjønn eller måten de er sitt kjønn på – er det bare en «lokal» sannhet?