Kjenner input men ikke output
Tross store investeringer for å sikre en god helsetjeneste mangler Norge systematisk informasjon om pasientbehandling, kvalitet på tjenestene og behandlingsresultater.
Norsk helsetjeneste er en av verdens mest kostbare, målt i helseutgifter per innbygger. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder ressurser brukt på pleie og omsorg og antall pleie- og omsorgspersonell per innbygger. Men vi vet lite om investeringene resulterer i tilsvarende økt kvalitet eller mer helse i befolkningen.
Mangler oversikt
Mer helse for hver krone. Er det bare et innholdsløst slagord?
Alle vet hva en krone er. Men hva er mer helse? Hvilke data trengs
for å måle det?
- Informasjon som samles inn i dag er stort sett knyttet til
helseøkonomiske investeringer (input) og resultater i form av
aktivitet og produktivitet (output). På nesten alle områder mangler
vi systematisk informasjon på overordnet nivå om hva slags
behandling pasientene har fått, hvilke kvalitet disse tjenestene
har og hvilke behandlingsresultater man oppnår, konkluderer
Kunnskapssenteret i 2010, i rapporten «Forslag til rammeverk for et
nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for helsetjenesten». Mangelfulle
data og juridiske problemer har i stor grad vært med på å hindre
utviklingen av et kvalitetsindikatorsystem på nasjonalt nivå. I
motsetning til de fleste andre land som har indikatorsystem har
ikke Norge et tydelig nasjonalt rammeverk med helsepolitiske og
faglige føringer for det konkrete arbeidet med
kvalitetsindikatorer.
Nasjonalt rammeverk
Hva er årsaken til at Norge er kommet i denne situasjon?
Allerede på 1990-tallet kom kvalitetstankegangen inn i journalene i
USA, Canada og Australia. I Norge ble dette sett på som unødvendig
fordi myndighetene mente helsetjenestene var faglig gode, og at vi
hadde tilstrekkelige tilsynsordninger. Det var ikke behov for
ytterligere kontrollsystem. Men parallelt med økte
pasientrettigheter, vokste også kravet om mer oversikt over
tjenestenes faglige kvalitet og resultatoppnåelse. Økt
medieoppmerksomhet på pasientsikkerhet, teknologiske framskritt
innen IKT og behovet for å få kontroll med kostnadsspiralen bidro
også til økt oppmerksomhet på utvikling av et nasjonalt
indikatorsystem for kvalitet inne helsetjenestene. Erfaringene med
indikatorsystemene som ble innført for spesialisthelsetjenesten i
2003 og pleie og omsorgstjenestene i 2005 viste at det var behov
for et samlet nasjonalt rammeverk for kvalitetsindikatorer. På den
enkelte virksomhet har kvalitetsindikatorene muligens hatt en viss
betydning for pasientsikkerheten og kvaliteten på
pasientbehandlingen. Men på nasjonalt nivå har de vært til lite
hjelp. De er for fragmentariske. Det finnes ingen overordnet
helhetstenkning. Og det mangler klare kriterier for hvordan
indikatorer velges, hvordan systemene skal brukes og hvordan det
skal videreutvikles. I 2009 fikk Kunnskapssenteret i oppdrag av
Helsedirektoratet å legge fram forslag til rammeverk for et
nasjonalt kvalitetsindikatorsystem som omfatter både
spesialisthelsetjenesten og pleie og omsorg. Helsedirektoratet
understreket at målet med rammeverket skulle være å bidra til at
verdivalg, prioriteringer og faglige beslutninger blir fattet på en
saklig og etterprøvbar måte. I fjor la Kunnskapssentret fram sine
forslag til et slikt rammeverk.
Helsepolitisk styring
Informasjon om kvaliteten i helsetjenestene som til nå er
samlet inn, er stort sett knyttet til helseøkonomiske investeringer
og resultater i form av aktivitet og produktivitet. Men bruk av
kvalitetsindikatorer kan ha andre formål, påpeker Kunnskapssenteret
i sin rapport. Indikatorene kan fungere som verktøy for
helsepolitisk styring eller virksomhetsstyring. Men de kan også
brukes til intern kvalitetsforbedring på avdelingene, eller de kan
benyttes av pasienter for å sammenlikne tjenestenes standard når de
skal gjøre sine valg av tjenesteyter og tjenestested. Hva er
anbefalingen fra Kunnskapssenteret? Nasjonale kvalitetsindikatorer
bør, ifølge rapporten, først og fremst gi informasjon som gjør det
mulig å identifisere forhold eller trender som vil kreve særlige
helsepolitisk oppfølging eller tiltak. Det innebærer at det er det
politiske nivået, helseforvaltningen og ledere på overordnet nivå
som vil være målgruppene.
Hva skal man velge?
En klassisk inndeling når man skal måle kvalitet i
helsetjenestene er å måle såkalte strukturmål, prosessmål og
resultatmål. Hva man velger å ha hovedfokus på vil være avhengig av
om indikatorene skal brukes for å kvalitetssikre arbeidet rundt
pasienten, eller om de skal være styringsdata for å fatte
beslutninger på nasjonalt nivå. Kort oppsummert innebærer de tre
komponentene følgende fokus:
›› Struktur handler om forutsetningene for å yte en god helsetjeneste. Det kan for eksempel dreie seg om helsesystemets kapasitet, oppbygning og organisering, personellets kompetanse og utstyrets sikkerhet. Det er relativt lett å finne denne type data, for eksempel senger, personell, medisinsk utstyr. Kritikken har vært at denne type mål er til lite nytte fordi tjenesteyter har liten mulighet til å påvirke dette.
›› Prosess viser til tilbud eller tiltak som fører til god helsetjeneste. Dette omfatter hvordan relasjonen mellom tjenesteleverandør og -mottaker er og inkluderer aspekter som for eksempel forebygging, utredning, diagnostisering og behandlingstiltak. Disse reflekterer behandlingen og tiltakene som gis pasienten. En ulempe ved disse indikatorene er at dokumentasjonen for mange standardprosedyrer som anvendes i klinikken ofte er mangelfulle.
›› Resultat har fokus på de helserelaterte effektene som brukere eller pasienter får eller opplever i forbindelse med kontakten med helsetjenesten, for eksempel på symptomer, livskvalitet, funksjon eller overlevelse. Her er det snakk om mål som gir direkte uttrykk for hvordan det går med pasientene, enten fra et klinisk eller pasientopplevd perspektiv. Begrensningen er at mange utfall som det er ønskelig å følge med på først blir målbare etter svært lang tid.
Går for resultat
Ifølge anbefalingen fra Kunnskapssenteret bør utgangspunktet
være resultatmål. «Det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet skal
primært inneholde indikatorer som reflekterer de resultatene som
helsetjenesten faktisk oppnår og slik disse oppleves av pasienter
og brukere. Dette betyr at resultatindikatorer og indikatorer som
ivaretar brukerperspektivet skal vektlegges. Der det er
hensiktsmessig skal også prosessindikatorer og til en viss grad
strukturindikatorer benyttes.» Rapporten «Forslag til rammeverk for
et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for helsetjenesten» er nå til
vurdering i Helsedirektoratet. Den vil seinere bli sendt ut på
høring
0 Kommentarer