Blokk 215

Våren er grønnere enn grønn når jeg tar bilen fra Smestad og svinger inn Holmenkollveien i Oslo. Villaene blir bredere, hagene større. SUV-ene brummer tilfreds. Langt oppe kneiser den nye hoppbakken som et manifest på hva vi har råd til.
Ved Gressbanen kan jeg ta strake veien fram mot herlighetene, men en ubetenksom sving til venstre kan få hele bildet til å endre seg radikalt: Her ligger Hovseter, en brutal betongghetto, rett i fleisen på millionæråsen. En øy av gråkledde blokker, halvforlatte butikker og et skrint torg med en Rimi-butikk.
Jeg bodde selv på Hovseter i mange år. Hadde akkurat råd til en leilighet med fin utsikt og Tbane til byen. Hovseter var liksom vestkantens østkant, med lavere kvadratmeterpriser og kort avstand til marka.

Drabant
Det var her, midt på Hovseter, at jeg i begynnelsen av nittitallet ble kjent med «handikapblokka», rett bak Rimi-butikken. Eller – jeg VÆRET blokka mer enn jeg egentlig ble kjent med den. Blokka, en eternittkledd koloss med stygge verandaer, var i min bevissthet lenge før jeg egentlig skjønte hva den var for noe. Jeg gikk forbi den hver dag på vei til T-banen. Den ga meg ubønnhørlig en fornemmelse av avstand, noe fjernt. Noe som var vanskelig å definere, men som hadde noe trist over seg, en forlatthet som ikke var helt god. Det var som om blokka hadde en tendens til å gi meg følelser som jeg umiddelbart måtte undertrykke og avvise. Jeg var ikke stolt av det.
Det var Oslos politikere og byplanleggere som på 70-tallet fant opp Hovseter. Hovedstaden bare este ut og behovet for nye boligområder var stort. Men hvorfor skulle nye drabantbyer alltid reises på byens østkant? Var det ikke på tide med en ny vri? Politikerne ønsket å påvirke byutviklingen. Mens det nye Munch-museet og finkulturen på 60-tallet ble omdirigert til østkanten og Tøyen (riktignok etter heftig strid), prakket de samme politikerne en hel drabantby rett inn i hagene på ellers så fredelige Røa bydel på vestkanten.
Hovseter skulle tilby rimelige og mindre leiligheter i sunne omgivelser til den raskt voksende befolkningen. En ny smeltedigel i miniatyr for både enslige og familier, for friske og svake, for studenter og sykepleiere, for raske og langsomme, for norske og ikke norske. 750 leiligheter fordelt på noen få mål, med barnehager, skoler og butikker.

Maskin
Arkitekt Erlend Løvstakken husker godt de mange kompromissene som lå til grunn for byggingen av Hovseter. Han var med på å tegne blokkene som OBOS var byggherre for.
– Entreprenører ville ha det kompakt og rimelig. De ville at vi skulle bygge i høyden og at leilighetene skulle være standardiserte, uten spesialtilpasninger. De ønsket rimelige fasadeløsninger, ikke dyr murstein, og små, billige balkonger. Vi som skulle tegne det hele var under sterkt press, husker Løvstakken. Han jobber fortsatt som arkitekt.
Resultatet ble som bestilt, men ikke helt som forventet: Hovseter ble et lite stykke Norge i miniatyr, en bomaskin for alle byens forskjellige folkeslag. Men mens utgangspunktet var at alle disse folkeslagene skulle integreres rundt fellesarealene med butikker, barnehager, skoler og fritidshjem, ble det slik at hvert folkeslag fikk sitt eget kompleks, sin egen blokk. Med hvert sitt eget liv, drømmer og … fordommer.
Selv flyttet jeg på slutten av 80-tallet til et borettslag som går under navnet Kollektivet. Beboerne var radikale og idealistiske. Det var lagt til rette for felles middager tre dager i uka, tilberedt på et felleskjøkken i underetasjen. På folkemunnen fikk Kollektivet betegnelsen «SV-blokka». Her bor både unge og gamle akademikere.
SV-blokka ligger litt for seg selv. Går man ned til T-banen passerer man først noen lavblokker for barnefamilier, så en blokk for pleietrengende eldre (et av byens største sykehjem), så to blokker for personer som opprinnelig skulle være studenter og enslige, men som i dag bebos av personer som går på trygd (på folkemunnen «Sosialblokka»). Følger man stien gjennom området videre kommer man til «Sunnaasblokka» der det opprinnelig bodde mange sykepleiere, men som nå er blitt «Innvandrerblokka». Så er det noen blokker for folk flest, før man, rett bak Rimi, får øye på … handikapblokka.

Standard
På tegnebrettet på syttitallet het handikapblokka bare Blokk 215. Det er en ruvende sak bestående av 85 enheter fordelt over åtte etasjer, med to underetasjer hvor det både er næringsvirksomhet og kontorer.
Det var ikke bare politikere som i sin tid presset på for å få bygget blokka. Også interesseorganisasjonene for funksjonshemmete hilste prosjektet velkommen. Kapasiteten for tilpassete leiligheter måtte økes. Og her kunne bevegelseshemmete personer bo, med terskelfri vei til alle fasilitetene.
– Vi hadde ønsket større spredning, mener arkitekt Erlend Løvstakken i dag.
– Men man ønsket standardisering for rullestolbrukere og da var det lettest og rimeligst for entreprenøren å legge alle i én blokk.
Blokka sto klar i 1976. Inn flyttet synshemmede, cp-rammete, rullestolbrukere, personer med leddgikt og mange andre diagnoser. En øy av funksjonshemninger i et integrert, men likevel segregert ghetto i ytterkant av byen.

Men hvor vellykket var det egentlig å samle så mange funksjonshemmete på ett sted? En blokk som man må ha en diagnose for å kunne bo i?

Nederlag
Ofte når jeg kom forbi blokka på vei til T-banen fornemmet jeg en vag følelse av nederlag. Det handlet nok mest om meg selv. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevder at mennesker avskyr det som avviker fra normaliteten, fordi det forbindes med vår dødelighet og sårbarhet. Vår avsky holder slike følelser på avstand. Vi ønsker å beskytte oss mot en påminnelse om vår egen skrøpelighet og dødelighet.*
Slik er det vel med meg også. Jeg hadde vanskelig for å «like» blokka, gjøre meg fortrolig med den. Jeg var ikke nødt til det heller. Jeg kunne bare gå forbi.
Ytterst på netthinnen fanget jeg opp de mange rullestolene som sto parkert ved en av de to inngangene til blokka. Jeg registrerte de bevegelseshemmete som rundet hjørnet ved Hovseter Blomster, på vei til eller fra Rimi (hvor jeg sjelden handlet). Jeg fikk med meg at noen satt og røykte og drakk utenfor blokka på godværsdager og at sykepleiere, hjelpepleiere og andre i bydelens hjemmetjeneste summet rundt blokka som en bikube. Men det var i forbifarten. Jeg beskjeftiget meg aldri med det.
Før nå.

Rare folk
Mange år etter at jeg flyttet fra Hovseter (ikke så langt unna) står jeg i dag igjen på det skrinne torget hvor en l i t en vannskulptur foran ungdomsskolen forsøker å holde stemningen oppe. Jeg har kommet tilbake for å finne ut hvordan menneskene som bor i «handikapblokka» opplever å bli stablet i høyden, slik byplanleggere og arkitekter la opp til en gang på syttitallet. Har det gjort noe med deres selvrespekt?
I de 85 leilighetene er det trolig bare tre personer som fortsatt bor i blokka fra innflyttingstiden i 1976. I mellomtiden har Blindeforbundet solgt sine 10 leiligheter og Oslo kommune disponerer syv leiligheter. Men fortsatt har leilighetene en unik klausul når de skal selges på det åpne markedet: Bare bevegelseshemmete har lov til å kjøpe dem. Det har ført til at prisene er betydelig lavere enn leiligheter i området ellers. Til ergrelse for mange.

I tredje etasje, vendt mot byen, bor Elsa Oterhals. Hun har kronisk leddgikt, i tillegg til diabetes, og har bodd i en to-roms siden 1991. Til tross for sine plager er hun en av de få som ikke trenger rullestol. Den tidligere aktivitøren er leder for lokalavdelingen av Handikapforbundet og vet det meste om det som skjer i blokka.
– Selv liker jeg meg her, innrømmer Oterhals.
– Det er ålreit. Jeg har et aktivt liv, hjelper til når naboer trenger hjelp og jobber også litt på frivillighetssentralen like ved. Jeg har et bra liv. Men det er ingen tvil om at det også kan føles belastende å bo på et sted som mange kaller «problemblokka».
– «Det bor så mange rare folk der», sies det om oss. Det rammer mange, men selv tar jeg det ikke så tungt. Jeg tar igjen.
Elsa Oterhals sitter i sofaen på frivillighetssentralen, et steinkast fra blokka. Snart blir det servert middag. En fyr spiller en dvask låt på pianoet, mens en annen selger lodd. En titalls personer henger rundt et stort langbord. Sentralen er et tilbud for alle i området, og blir også besøkt av noen av de funksjonshemmete. Noen ser undrende på meg. Jeg ser nok ikke ut som en gjennomsnittsbesøkende. Han intervjuer meg, forklarer Else.
Nå lar de oss være i fred.

– Vår blokk er en del av et større borettslag. Der er det en del dårlige holdninger overfor oss som bor her. De synes vi er kravstore og at vi maser mye. Mange funksjonshemmete vil ikke lenger være med når det er generalforsamling. De føler seg sett ned på, mener Oterhals. Selv går hun likevel dit, men det hender hun går i klinsj med noen.
Konflikten i borettslaget mellom funksjonshemmete og ikke-funksjonshemmete er ikke av ny dato. Av og til blusser den opp til åpen strid. De funksjonshemmete betaler like mye i fellesutgifter som andre, men heisene i blokka står oftere enn ellers og inngangsdøren blir oftere ramponert av rullestolbrukerne. Det koster borettslaget mye penger. Heller ikke all trafikk som følge av henting og bringing av de funksjonshemmete er like populært.
– Vi har selv litt skyld også. Funksjonshemmete kan bli litt kravstore. De føler at andre får, men ikke dem. De føler seg lett tråkket på og går av og til litt hardt ut. Det skaper vondt blod. Funksjonshemmete kan også ha problemer med å se forskjellen på sin rolle som mottaker av tjenester fra bydelen og sin rolle som vanlige beboere i et borettslag.
Blokkens rykte er blitt enda mer frynset etter at det ble åpnet en kafé i første etasje. Stedet har åpent noen få kvelder i uka, men tiltrekker seg en del folk fra «sosialblokka». Det preger atmosfæren rundt blokka.
Bedre blir det ikke av at blokka også ligger rett ved siden av en støyende ungdomsskole. Blokka er regelmessig utsatt for hærverk og elever som klarer å knekke tilgangskoden. De herjer i korridorene.

Shuttle
Men det er ikke bare sine direkte omgivelser de funksjonshemmete kan komme i konflikt med. Helt siden innflyttingen har beboerne i perioder klaget på holdningene til de ansatte i bydelens hjemmetjeneste. Ettersom de funksjonshemmete har omfattende behov for hjelp og pleie for å kunne leve et vanlig liv blant «normalbefolkningen », trengs en like omfattende shuttletrafikk mellom bydelens hjemmetjeneste og blokka på Hovseter.
– Vi har til tider opplevd at ansatte i hjemmetjenesten prater negativt om oss i blokka når vi diskuterer med dem i andre fora. Til dels hårreisende og nedlatende.
– Vi er også misfornøyde med hvordan ansatte i tjenesten eller i bestillerkontoret i noen tilfeller kan svare den enkelte brukeren. Vel har de lover og regler å gå etter. Men når de ikke har klart for seg hva brukerens særbehov er, kan svaret oppfattes som krenkende, mener Elsa Oterhals.
Motsetningene ble tatt opp med bydelen. På begynnelse av 2000-tallet opprettet Vestre Aker, som Røa heter i dag, en egen hjemmetjeneste spesielt knyttet til blokka. Det gjorde at brukerne ble mer fornøyde. Men i 2006 gjennomførte bydelen en omorganisering som igjen delte området for hjemmetjenesten i nye distrikter. For brukerne var det en nedtur.

Gruer seg
Sykepleier Marit Ek i Vestre Aker bydel bekrefter at det har vært konflikter mellom hjemmetjenesten og beboerne i blokka. Hun har jobbet i hjemmesykepleien siden begynnelse av 90-tallet og kjenner forholdene godt. Jeg treffer henne en kilometer unna, på Forsvarets overkommando på Huseby. Men forsvaret har krympet og nå huser bygningen kontorene til helsetjenesten i bydelen.
– I Norge ønsker vi at også personer med omfattende behov skal kunne bo hjemme. Det var også tanken med blokka på Hovseter. Men du må huske på at mange beboere er så dårlige at det ville ha forsvart sykehjemsplass. Hjemmetjenesten i bydelen er ikke dimensjonert for å kunne gi beboerne på Hovseter så omfattende tjenester som en institusjonsplass kunne ha gitt. Det gjør at mange brukere er misfornøyde, de ønsker seg mer hjelp enn de kan få av oss. Det kan skape spenninger mellom ansatte og brukere, mener Marit Ek.
– Mens noen brukere er misfornøyde med at de stadig får nye hjelpere på besøk, er det også ansatte i hjemmetjenesten som gruer seg til å gå på jobb der. I de mest ekstreme tilfellene har det hendt at hjemmehjelpen har nektet å dra ut dit. De føler at de blir utsatt for krasse beskyldninger fra brukerne. Vi føler at vi prøver å strekke oss så langt vi kan. Men det er ikke mulig å lage en turnus hvor brukere får «faste» ansatte som kommer til dem og som i tillegg skal hjelpe dem på tider de selv vil.
Det hender derfor at hun må ta sine egne ansatte i forsvar mot brukere som mener at «de ikke skjønner hvordan ting skal gjøres».
– Jeg synes de kunne være snillere mot oss som jobber der. Vi forsøker å være fleksible. Nå hender det altfor ofte at de velger en de liker og så liker de ikke andre, sier Marit Ek.
Hun understreker at bydelen forsøker å ha en god dialog med brukerne av tjenesten og at det også jobbes med å skape gode holdninger i tjenesten.
– I sykepleierutdanningen lærer vi om etikk og empati. Sykepleiere bør derfor være godt rustet i møtet med brukerne, selv om det også kan være krevende å sette grenser for pasienter som ønsker mye fra deg. Men noen reagerer på at de, i en situasjon med knappe ressurser, må gjøre ting hos brukerne som strengt tatt ikke har noe med sykepleiefaget å gjøre. For de skal jo helst gjøre rene sykepleierprosedyrer som å stelle sår og legge inn kateter.

Alt du ber om
Spenningene mellom beboerne i blokka og hjelpeapparatet skyldes også at funksjonshemmete i dag i større grad forventer å kunne leve et liv på egne premisser. Da blokka ble bygd på 70-tallet kunne funksjonshemmete være «takknemlige» for at samfunnet stilte opp for dem. Men likestillingsklimaet har gitt dem både bedre rettigheter og større forventninger om et liv de kan styre selv.
I tråd med dette får stadig flere funksjonshemmete en egen brukerstyrt personlig assistent (BPA), fra noen timer i uka til døgnet rundt. Det gjelder også noen av beboerne i blokka.
– Personlige assistenter gir brukerne en helt annen selvstendighet enn hjemmehjelpen, mener Else Oterhals.
– En ansatt i hjemmetjenesten har ofte ikke tid nok til å gjøre de mest nødvendige tingene, men når du har en BPA, vil vedkommende gjøre alt du ber om. Hvis du vil kan vedkommende vaske rullestolen din eller skifte en lyspære. At noen får innvilget en personlig assistent bidrar også til å øke forventningene til de som ikke har en. Hvorfor kan du ikke vaske rullestolen min, sier de til ansatte i bydelen.
Sykepleier Marit Ek er enig i at ordningen med personlig assistent er bra for funksjonshemmete fordi det gir dem bedre kontroll over sitt eget liv og en mer direkte relasjon til den som hjelper vedkommende.
– Hjemmehjelpere vil aldri kunne gi det som en personlig assistent kan tilby, som er hos brukeren hele tiden. Men til syvende og sist handler dette om hvor mange bydelen har råd til å gi dette tilbudet til. De fleste må nok nøye seg med oss, sier Ek.

Sekk
Nå er det på tide å besøke Arnfinn Kristoffersen i åttende etasje. Flere i blokka jeg har snakket med peker på ham som en som vet å ordlegge seg. Snakk med ham, sier de.
Men avtalen med Arnfinn sitter litt langt inne. For å si det rett ut er han skeptisk til mitt prosjekt. I en telefonsamtale lar han det skinne gjennom at han mener at det blir helt feil å skrive om «handikapblokka». Ikke bare liker han uttrykket dårlig. Men han vil heller ikke bli puttet i en sekk, som en av mange. Han vil bare representere seg selv.

Han slipper meg derfor til under sterk tvil og bare etter å ha lest min kommentarspalte «Aksjonisten» i Sykepleien. Den likte han.
Så når jeg banker på døra til rommet han leier til kontorformål i åttende etasje, er det ikke uten en viss ærbødighet for en mann som har så tydelige grenser.
Inne er det tropevarmt. Med utsikt helt til Hotel Plaza og Sunnaas på den andre siden av fjorden har Arnfinn innredet et lite tenkested fylt med bøker, permer og arkivskap. Her sitter han strategisk plassert mellom kunnskap samlet inn gjennom et helt liv. På veggen et verdenskart og en plakat for arktisk forskning.

– Bare spør, sier han etter at jeg nøye har forklart at min søken etter verdighetsbegrepet også handler om min egen, udefinerbare skrekk for blokka mens jeg ennå bodde i området. At jeg bare måtte finne ut av hvorfor jeg aldri virkelig beskjeftiget meg med blokka selv om jeg gikk forbi hver dag i mange år.
– Men min verdighet har jo ikke noe å gjøre med at jeg bor i en blokk sammen med mange andre funksjonshemmete, utroper han.
– Hva er verdig? Og hva er uverdig? Er en som bor på Smestad mer verdig enn en som bor på Romsås. Det er som en dame med hatt. Det gjør ikke noe at man ser det og legger merke til det. Mennesker er forskjellige. Jeg er funksjonshemmet, individ og en selvstendig person.

Snuble
Arnfinn Kristoffersen vokste opp i Kragerø. Den første antydningen til at han ikke var som andre gutter var i 2-årsalderen. Moren la merke til at han snublet mer enn sin søster og bror. Men etter hvert gikk han både på ski og på skøyter. Han klatret i trærne, som andre barn. Bare at han var litt langsommere og ble fortere sliten.
Da moren for første gang tok ham med til distriktslegen trodde de at han kanskje ville vokse det av seg. Men det gjorde det ikke. Høyrebeinet sviktet og han fikk problemer med å gå. Et opphold på Telemark poliomyelittinstitutt i Skien hjalp heller ikke. Treningen der gjorde ham bare sliten.

Diagnosen fikk han i slutten av tenårene: Spinal muskelatrofi type III, en sykdom som fører til omfattende muskelsvikt. Prognosene er ikke særlig gode. En lungebetennelse kan bety slutten.
– Jeg lever i dag i strid med statistikken for min diagnose, sier han tørt.
Arnfinn har sittet i rullestol siden begynnelsen av 20-årene. Jobbet helt til slutten av 80-tallet, men da ble det for slitsomt. Han måtte resignere. Til et liv som har gjort ham avhengig av andre.
– Jeg mistet min selvstendighet i mange faser. Først var det krykker, så manuell rullestol og til slutt elektrisk rullestol. Og så kom øyeblikket da jeg ikke visste hvordan jeg skulle få klærne på meg og komme fra toalettet til rullestolen. Som jeg gruet meg! At noen måtte komme og hjelpe meg!

I dag er hjelp fra hjemmetjenesten i bydelen en del av hans hverdag. Særlig morgenene er besværlige. Å komme seg opp av senga, ta et bad og få på seg klærne kan fort ta noen timer. Da skal helst ikke noe uforutsett skje, ellers ryker programmet. Heldigvis har han samboer. Hun hjelper ham opp av senga før hun går på jobb. Hjemmesykepleieren overtar kl. 08:25, fra mandag til fredag. Er samboeren bortreist trenger han likevel hjelp. Han har en avtale med bydelen som sikrer han hjelp i akuttsituasjoner.

Kategori
Arnfinn Kristoffersen føler ikke at han må gjøre noe spesielt for å holde opp sin verdighet, selv om han blir møtt med stadig nye ansatte i hjemmetjenesten, i forskjellig alder og med forskjellig hudfarge, god i norsk, dårlig i norsk.
– Jeg har et opplegg for det. Stiller standardspørsmål til «nye» for å finne ut hvor mye de forstår og hvor mye erfaring de har nettopp med mennesker som meg. Det pleier å gå bra. Jeg må bare vite hvor mye jeg må fortelle dem om hva de skal gjøre.

På 70-tallet var han, som medlem i handikaplaget, selv i dialog med arkitektene om byggingen av blokka. Den gang tenkte man ikke så mye på valgmuligheter, var bare positiv til at man fikk praktiske leiligheter som man kunne bo i.
– Personlig har jeg alltid følt meg respektert. De behandler meg ikke annerledes enn folk flest. Men det kan irritere meg når andre ser på meg som del av en gruppe. Det er den store ulempen med å bo i et kategoribygg som denne blokka. Folk har lett for å putte oss i en sekk som vi ikke føler oss hjemme i. På Hovseterområdet vanker en del folk med rusproblemer. Alt det ukjente skiller seg ut. Det gjør integrasjon vanskelig, mener Arnfinn og retter sitt blikk stramt mot meg.
Jeg nikker. Dette kjenner jeg igjen

97 minutter
Ute, fra åttende etasje, ser Oslo ut som en salat med Michelin-standard, så frodig og grønn. Men Arnfinn har ikke vært ute i godværet. Han trenger et bestemt ærend. Enten skal han gå tur, men risikerer helsen. Eller så skal han noe bestemt. Da hender det likevel stadig oftere at han sier nei.
– Min samboer ville ha meg med på en tilstelning på rådhuset sist. Det var for Oslo Bys Vel, som feiret 200 års jubileum. Men forrige gang jeg benyttet Transporttjenesten for funksjonshemmede (TT) måtte jeg vente i en time og 37 minutter før bilen kom som skulle kjøre meg hjem. Hva ville ha skjedd om det samme skjedde igjen? Vil jeg stå der med rullestolen mens rådhusdørene ble stengt og vaktene gikk hjem? Undret Kristoffersen.
Det ble ikke noe tur til Rådhuset. Heldigvis går utviklingen framover. Mange steder får universell utforming som gjør at også funksjonshemmete kan slippe til. Nye boliger bygges i livsløpsstandard, som gjør at folk kan bli boende hjemme selv om de blir funksjonshemmet. At flere funksjonshemmete nå får personlig assistent, er også en ønsket utvikling, mener Arnfinn.
– Tenk hva det betyr! Med en personlig assistent kan du leve et helt annet liv. Du kan styre livet ditt selv. Forskjellen? Får du hjemmetjenesten på besøk legger vedkommende til nød en Fjordland som du ikke selv har valgt i mikrobølgeovnen. Ressursene til hjemmetjenesten rekker ikke til mer. Med en personlig assistent kan du ønske deg kjøtt og suppe en dag og en god salat en annen dag. Det er en veldig stor forskjell.

Skylda
Har jeg skydd blokka på Hovseter fordi jeg mener at den aldri skulle vært bygd? Fordi den er stygg og kald og helt mangler sjarm?
Trolig er det å snu problemstillingen på hodet. Jeg hadde antakelig vært mildere i min dom over bygningen hvis jeg hadde kjent mennesker som Elsa og Arnfinn den gang jeg ofte gikk forbi her. Men så ble jeg kanskje nettopp ikke kjent med dem fordi blokka utstråler noe som ga meg så lite lyst til å nærme meg de som bor i den.

Så kan jeg legge skylda på dem som planla dette monsteret. Arkitekten.
Han er ikke vond å be.
– Det var nok ikke heldig å bygge slik, innrømmer Erlend Løvstakken i dag.
– Bygget er for høyt og det hadde vært bedre å spre slike leiligheter over alle blokkene i området, ikke bare i en blokk. Og du, er de grå eternittplatene fortsatt på fasaden?
Det er de. Men balkongene er blitt penere.

Rive
Så hva med å rive hele greia? I integrasjonens navn?
Om kvelden, hjemme, ringer jeg borettslagets formann Rolf Schmitz. Han er enig i at det ikke var noe sjakktrekk den gang å lage et så stort bofellesskap kun for mennesker som ikke er i stand til å hjelpe hverandre. Ikke tør han tenke heller på konsekvensene hvis det bryter ut brann en gang.
Men tanken om å «oppløse» blokka har Schmitz måttet gi opp. Kommunen nekter nemlig å gi slipp på klausulen som tilsier at leiligheten bare kan selges videre til andre bevegelseshemmete. Dette gjør det ofte særs vanskelig å selge. Og forhindrer at man får en sunnere blanding av mennesker i blokka, mener Schmitz.

Mens kommunen holder fast ved status quo i området, forbereder andre seg på å holde fortet. Elsa Oterhals går over torget og hilser gjerne på alle som går forbi. Hun har ikke tenkt å flytte noe sted. Hun vil heller fighte ned fordommene der hun bor.

Arnfinn Kristoffersen er roligheten selv. Å kvitte seg med blokka løser ingenting. Det er holdningene som må endre seg, ikke bygningen. I framtiden vil kategoribygg av denne typen være en saga blott. Men han minner om at det ikke er så fryktelig lenge siden det ble fremmet et forslag i bydelen om at funksjonshemmete som benyttet seg av hjemmetjenesten skulle betale egenandeler for å stå opp og gå på do. Heldigvis ble det aldri vedtatt.
– Vi må aldri komme dit hen at offentlige instanser leter etter en paragraf for å gi avslag på søknad, i stedet for å finne ut hvordan de skal hjelpe folk. Selv klarer jeg meg med hjelp fra hjemmetjenesten og en samboer som jeg er helt avhengig av. Men jeg synes synd på unge mødre som må trygle om hjelp for å få hjelp til et sterkt funksjonshemmet barn. DET er virkelig uverdig.

Normal
Jeg rusler hjem. Det er en tur på bare ti minutter. Hjem til normalblokka mi. Hvis den da finnes.