Vil gi ungdom håp

- Jeg ville aldri referert til egne erfaringer som psykisk syk i samtale med en pasient, sier Arnhild Lauveng. 

Hun har nylig kommet med bok for og om ungdom med psykiske lidelser. Den heter Noe mye mer annet, om ungdom og psykisk helse.

Roller

Lauveng er psykolog, stipendiat, forfatter og foredragsholder og har selv vært psykisk syk. Men er opptatt av ikke å blande roller.

- Alle mennesker er forskjellige, og alle erfarer det å være psykisk syk på sin individuelle måte, slår hun fast.

- Terapi er en lærer-elevsituasjon mer enn lege-pasientforhold.

Ikke så glad i ”bruker”

Lauveng bruker hele seg når hun snakker. Hendene er i stadig bevegelse og brillene må innimellom dyttes på plass på neseroten.

- Nettopp det at vi er så forskjellige gjør faget så krevende og brukermedvirkning så viktig. Hun smaker litt på ordet «bruker», og innrømmer at hun ikke er så glad i det.

- Så vidt jeg vet var det Margaret Thatcher som oppfant ordet som et ledd i å minske pasientenes rettigheter. Men du må for all del ikke gi inntrykk av at jeg er mot brukermedvirkning, for det er jeg virkelig ikke. Som hjelpere er vi nødt til å lytte til den det gjelder.

Ansvar

Hun synes «bruker» i mange sammenhenger blir flatt og lite dekkende.

– Jeg synes «samarbeid» eller «innvirkning » er mer dekkende for å beskrive forholdet mellom behandler og pasient. Men også her er det individuelle forskjeller. Mange av dem som har slitt med psykiske lidelser i årevis og føler seg lite sett og stigmatiserte av hjelpeapparatet, hater ordet pasient. For andre igjen kan det å få en diagnose være en enorm lettelse.

Lauveng understreker at ordet bruker likevel er det ordet de fleste store pasientorganisasjonene foretrekker, og derfor også det beste.

– Så lenge det ikke fører til ansvarsfraskrivelse fra behandlers side. Det er mye ansvarsfraskrivelse, særlig innenfor rus og psykiatri. Når det blir for vanskelig har hjelper lett for å si: «Men hvis han vil ruse seg så må han få lov til det.» Det holder ikke, hevder hun.

Samarbeid

Lauveng mener det ikke er tilstrekkelig med hjelp fra bare ett menneske når man er psykisk syk.

– Nøkkelen ligger i samhandlingen mellom pasienten og hjelpeapparatet og mellom første- og andrelinjetjenesten og mellom behandlere og pårørende.

Hun tror at det var dette som bidro til at hun selv ble frisk etter mange år med diagnosen schizofreni.

– Nettverket av behandlere og pårørende, og det at jeg selv hele tiden ble spurt om hvordan jeg ville ha det, hjalp meg. Og tid. Det er viktig at man som behandler ser an hva som hjelper den enkelte. Brukermedvirkning fordrer kunnskap.

Faktabok

Lauveng har møtt mange ungdommer i jobben som psykolog. Hennes fjerde og siste bok er derfor en faktabok om psykisk helse rettet mot ungdom.

– Jeg synes det er gøy å følge med på blogger, så jeg vet at mange lurer på helt vanlige ting. For eksempel hva som er forskjellen på psykologer og psykiatere og om alle behandlere har taushetsplikt.

Boka blander fiksjon og fakta. Første del består av historier om ungdommer som sliter med forskjellige psykiske lidelser. Vi møter Amir som har ADHD og Thea som lider av spiseforstyrrelser.

– Alle som har studert psykologi vet at det morsomste er å lese casene, sier Lauveng og ler.

– Derfor valgte jeg å begynne med historiene. De er morsomme å lese og skaper gjenkjennelse hos leserne.

Oppdiktete personer

Hun mener historiene er realistiske selv om de er fri fantasi.

– Som psykolog vet jeg at det jeg beskriver kunne hendt i virkeligheten. Alle møter og samtaler jeg har hatt med ungdom er der som et bakteppe, men personene er oppdiktete. Det var også viktig for henne at boka fremsto som lys og innbydende. Boka er illustrert med Lauvengs egne naivistiske illustrasjoner i lyse og klare farger. En hobby hun har dyrket i mange år.

– Dessuten har jeg jo hatt god tilgang på malerverksteder gjennom flere år på institusjoner, fleiper hun.

– Jeg ønsker å gi ungdommene håp med denne boka. De skal forstå at man kan ha det vanskelig, men at det går an å få hjelp. Bokas andre del består derfor av fakta slik at ungdommene blir klar over sine rettigheter og hvor de kan søke hjelp. Man kan bli frisk fra psykiske lidelser, understreker hun.

Snill

I motsetning til i tidligere bøker, hvor hun har diskutert og kritisert hjelpeapparatet, har hun denne gangen valgt en mer nøytral fortellerstil.

– Jeg er ikke tannløs, tvert imot.

Hun ler.

– Men jeg må spare kruttet til andre arenaer. Denne gangen ville jeg skrive en snill bok. En bok som gir håp og hjelp til ungdom som sliter.

Lauveng peker på at helsesøstre har en nøkkelrolle når det gjelder å fange opp ungdom med psykiske problemer.

 – Jeg vet at ungdom i dag dør fordi de ikke får hjelp av helsevesenet. Det kan være ekstremt vanskelig for ungdom å oppsøke DPS eller fastlege, derfor er helsesøster med sin tilstedeværelse i skolehverdagen og et åpent kontor uvurderlig.

Lauveng håper og tror at helsesøster kan bruke boka som inngang til å samtale om ting som er vanskelig å sette ord på. Hun vil at ungdom skal vite at det er vanlig å ha det vanskelig når man er ung.

Vil hjelpe

– Med denne boka ønsker jeg å motvirke den stigmatiseringen psykiske lidelser ofte medfører. Jeg vil at ungdom som sliter skal vite at det går an å få det bedre og hjelpe dem til å finne fram i det psykiske hjelpeapparatet.

Hun er også opptatt av at helsesøster og lærer samarbeider tett om elever som sliter med psykiske problemer slik at de blir fulgt opp og sikret en mest mulig helhetlig behandling.

– Det er svært viktig at ungdommer med psykiske problemer ikke får for stort skolefravær. De er i en fase av livet hvor det er vanskelig å ta igjen det tapte, både læringsmessig og sosialt.