Damer som kan fly høyt

Det var neppe tilfeldig at det første mennesket som ble sendt ut i en bane rundt jorda, var en mann. På begynnelsen av 60-tallet var det ikke mange jenter som drømte om å bli helter ved å bli skutt ut som menneskelig prøveprosjektil, i en trang kapsel, plassert oppå flere hundre tusen liter med eksplosivt drivstoff. Da første kvinne, to år etter Yuri Gagarin, dundret ut i kosmos, var det betegnende nok mest som forskningsobjekt: Den 26-årige Valentina Tereshkova skulle finne ut hvordan livet i rommet egentlig påvirket en kvinnekropp. Da hun hadde funnet ut dét, tok det 19 år før neste kvinne fikk sette sine bein i en romfartsrakett.

Det er gjengs oppfatning at romfartseventyret på 60- og 70-tallet, drevet av menn i det russiske og amerikanske forsvaret, dannet grunnlaget for en utrolig utvikling av ny teknologi i det sivile samfunnet etterpå. Internett, GPS og nano-teknologi har endret vår hverdag til det ugjenkjennelige. Bill Gates og Steve Jobs er blitt vår tids store ikoner. Vi handler digitalt, betaler digitalt og jobber digitalt.

Er utvikling av ny teknologi forblitt en guttegreie? Det er grunn til å frykte det, men også lov å håpe på det motsatte. Etter at bankvesenet, media, næringslivet og etter hvert også utdanningssystemet er blitt revolusjonert og endevendt som følge av innføring av ny teknologi, står nå også helse- og omsorgstjenestene for tur. Kravet om å utvikle ny omsorgsteknologi har økt vesentlig i styrke, i takt med at det har gått opp for oss at oppgavene i helsetjenesten i fremtiden vil bli langt større enn evnen og kapasiteten. Vi trenger rett og slett bedre teknologiske hjelpemidler for å kunne pleie stadig flere eldre pasienter med de ressursene vi vil ha til rådighet.

Dessverre ser det ut til at den sterkt kvinnedominerte helse- og omsorgssektoren, særlig i kommunene, har en viss skepsis til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Noen synes kanskje at det er vanskelig å forestille seg at omsorg – i klassisk forstand – og teknologi i det hele tatt er forenlige med hverandre. Om dette først og fremst handler om hardnakkete kjønnsforskjeller (gutta spiller fortsatt krig på sine avanserte datamaskiner på gutterommet, mens jentene blogger om følelser), skal jeg ikke ha noen formening om. Faktum er at ansatte i helsetjenesten ofte høylytt gir uttrykk for at kald teknologi aldri kan erstatte de varme hendene som mennesker trenger når de blir pleietrengende.

Personlig synes jeg at det er bare vås. All utenlandsk forskning innen slik teknologi, for eksempel i eldreomsorgen, viser at bruk av kommunikasjons- og sporingsteknologi tvert imot øker kvaliteten og omfanget på samhandlingen mellom pasienter og pleiere. Pasientene får større trygghet når de når som helst kan kommunisere med (og tilkalle eller utløse) helsepersonell via avansert teknologi. Sykepleiere kan få et bedre grunnlag for å sette i gang tiltak der disse er påkrevd eller ønskelige.

Det er derfor å håpe at skepsisen mot nyvinninger etter hvert erstattes av genuin nysgjerrighet på nye dingser som kan hjelpe til med å organisere arbeidsdagen bedre i helsetjenesten. Mest ville vi være tjent med at ansatte i disse tjenestene selv er med på å finne fram til nye tekniske løsninger – siden det er de som selv skal ta dem i bruk. Jeg har alltid ment at det er for galt å overlate innovasjon i helsetjenesten til de teknisk orienterte legegutta. Fremtiden vil ligge i omsorgsorientert forskning og utvikling av teknologi i hjemmebaserte tjenester. 50 år etter at Valentina Tereshkova styrte sin Vostok 6 mot stratosfæren, trenger vi damer i helsetjenesten som kan dingser. I april-utgaven av Sykepleien presenterer vi tre av dem. De er årets vinnere av Smartprisen, som Sykepleien arrangerer sammen med KS. De tre kan stå som lysende eksempler på at månelandinger er mulig, bare man vet hvor man skal hen.