fbpx Det startet med sju Hopp til hovedinnhold

Det startet med sju

De unge sykepleierne i aksjonsgruppen forbereder streik.

18. september 1972 gikk norske sykepleiere for første gang i historien ut i streik. De unge sykepleierne ville ikke lenger finne seg i lav lønn.

Forventningene var store foran lønnsforhandlingene våren 1972. Kravet fra NSF var to lønnstrinn til alle sykepleiere.

Myndighetene avviste kravet. Streik var ikke aktuelt, så NSFs ledelse sa ja til frivillig lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda avviste også NSFs krav, selv om den gav uttrykk for at sykepleierne var for lavt lønnet.

De unge reagerer

Ikke alle slo seg til ro med dette. En aksjonsgruppe ble dannet med den 26 år gamle sykepleieren Anne-Lise Bergenheim som leder og frontfigur. Sommeren 1972 ble hektisk for de sju sykepleierne som utgjorde aksjonsledelsen.

Aksjonsgruppen hevet lønnskravet til tre lønnstrinn, og var klar på at et nytt nei ville bety streik. At sykepleierne skulle gå til streik, hadde til nå vært utenkelig, også for mange sykepleiere selv.

Enorm oppslutning

I halvåret sykepleieraksjonen varte, økte den i et omfang og et tempo ingen hadde forutsett. Oppslutningen viste at det brede lag av sykepleiere landet over nå ville ha slutt på den tradisjonelle oppfatningen av sykepleiere.

Da aksjonsgruppa innkalte til allmannamøte 10. august stilte 3 000 sykepleiere opp utenfor Samfunnssalen i Oslo for å delta. Møtelokalet hadde plass til 1 700, så over 1 000 måtte vente utenfor. Uken etter fikk ledelsen av aksjonsgruppa et møte med statsministeren for å presentere sine krav. Da svarbrevet fra statsministeren kom tre uker seinere ble kravet avslått.

Streiker

18. september gikk 311 sykepleiere ved sju sykehus på Østlandet ut i streik.

Streiken satte NSF på harde prøver. Ikke bare at den var ulovlig. Den var igangsatt, arrangert og gjennomført av en liten gruppe sykepleiere utenfor NSFs regi og kontroll. Det var en aksjon mot myndighetene; men den synliggjorde også spenningen mellom fagpolitikk og lønnspolitikk som lå latent i forbundet. Mange mente forbundet tok for lett på lønnsspørsmålet, og flere tillitsvalgte stilte spørsmål ved hensikten med å være medlem.

Forbundsledelsen ville for all del unngå en splittelse. Forbundsleder Helga Dagsland hadde tidlig gått ut og støttet aksjonens formål – til myndighetenes irritasjon. Men ba samtidig aksjonsgruppen innstendig om ikke å gå til streik.

Veien ut

Aksjonsgruppen visste at det var begrenset hvor lenge støtten fra sykepleierne og opinionen ville vare. Men hvordan avslutte streiken uten at den ble oppfattet som en fiasko for sykepleierne?

Helga Dagslands utspill overfor regjeringen om å lage en stortingsmelding om sykepleiernes lønnssituasjon ble «redningen». Aksjonsgruppa strøk kravet om tre ekstra lønnstrinn og ba i stedet regjeringen nedsette en hurtigarbeidende kommisjon i Stortinget, som skulle «foreta en undersøkelse om sykepleierne har et rimelig krav på å få sine stillinger generelt oppvurdert».

De fleste sykepleierne var skuffet over utfallet etter to uker i streik, men innså at slaget var tapt og håpet streiken ville styrke sykepleierne ved neste lønnsoppgjør. Gjennom streiken hadde sykepleierne fått vist hvor viktige de var i helsevesenet, og at de var i stand til å sette makt bak sine krav.

Stevnet for Arbeidsretten

Det sju i aksjonsgruppen ble stevnet for Arbeidsretten. Inger Johanne Jørgensen ble stevnet av Norske Kommuners Sentralforbund. Eva Heyerdaahl, Christin Thorstensen, Aud Vinje og Bjørg Wendelborg ble stevnet av Oslo kommune. Anne Lise Bergenheim og Anne Marie Grøgaard ble stevnet av Staten.

Rettens alvor til tross, stevningen fikk ingen konsekvenser av betydning for sykepleierne. Tvert imot skapte det enda mer blest om aksjonen, all den tid pressen dekket også denne saken.

Sykepleiere landet over ville ha slutt på den tradisjonelle oppfatningen av sykepleiere.

Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse