fbpx Krig – og for lite av alt Hopp til hovedinnhold

Krig – og for lite av alt

Barn under krigen med en sykepleier i Oslo
KRIGSÅR: For å lette på barns vilkår under krigen, arrangerte Oslo Menighetspleies Fellesutvalg reiser for barn mellom 1942 og 1944. Foto: Rigmor Dahl/Oslo Museum

Krigsårene satte sitt preg på Sykepleierforbundet. Masseutmeldelse og utstyrsmangel stoppet all organisert fagutvikling.

De dramatiske fem årene mellom 1940 og 1945 fikk sykepleierne merke på flere måter. Ved institusjonene var det skrikende mangel på det mest grunnleggende utstyr, og sykepleierne måtte improvisere og prioritere hardt. I tillegg gjorde mange en militant innsats – med og uten tradisjonelle våpen.


Fangenes «paradis»

Sykehusene var en arena hvor motstandskamp kunne føres. Institusjonene lå utenfor resten av samfunnet, og var ikke underlagt den samme kontrollen. Ved enkelte avdelinger ble det en viktig sykepleieoppgave å finne måter å få pasienten til å bli i dårligere form, men uten å ta alvorlig skade, slik at sykehusoppholdet kunne forlenges. Avdeling IV ved Ullevål sykehus fungerte under store deler av okkupasjonen som mottak for fanger, ifølge «Framvekst og profesjonalisering».

Margit Holthe var oversøster ved avdelingen, og omtalte i «Alle Kvinners Blad» i 1945 fangeavdelingen som «et lite paradis». Her samarbeidet sykepleiere og leger med å fremkalle feber, bevisstløshet og brekninger for å holde fangene unna Gestapo. Holthe ble selv utsatt for gjentatte grove forhør, og rømte til Sverige i 1943.


Væpnet kamp

Rundt 60 sykepleiersker gjorde tjeneste ved norske militære sykehus og sykestuer i Storbritannia og ved sykehuset Holland Park for sivile i London. I Norge var også sykepleiersker med i væpnet forsvarskamp. I første omgang dreide det seg om organisert og skjult innsamling av sanitetsmateriell og utstyr. Sanorg var en form for kirurgisk reservekapasitet, hjemmefrontens sanitetsorganisasjon.

Norsk Sykepleierforbund ble satt under kommissarisk ledelse i krigsårene 1941 til 1945. I den perioden ble sykepleierforbundets vedtekter satt til side. Nazistene overtok organisasjonen sommeren 1941, og Signe Kahrs Budde ble satt inn som leder.


Frontsøstre

I 1941 bevilget Budde, etter forslag fra Kvinnehirden, 1500 kroner fra NSFs kasse for å støtte utsending av søstre til sanitetstjeneste i Finland. NS-ledelsen av Sykepleierskeforbundet hadde som kjerneområde å verve søstre til tysk tjeneste ved østfronten.

Etter krigen ble det nedsatt en granskningskomité for å renske ut de som hadde vært NS-søstre. Vel 30 NSF-medlemmer som også hadde vært NS-medlemmer ble ekskludert på livstid. Like mange ble ekskludert fra Sykepleierforbundet i ett eller to år, ifølge Kari Melbyes bok Kall og kamp. 43 medlemmer ble ekskludert fordi de ikke hadde full sykepleierutdanning.

I 1946 var 4700 blitt medlemmer i NSF. Det var 1000 flere enn før krigen startet. Kontingenten var på 20 kroner. Økonomien i NSF var blitt kraftig svekket under krigsårene, først og fremst på grunn av masseutmeldelsen.

De fremkalte feber, bevisstløshet og brekninger for å holde fangene unna Gestapo.

Fra gangkoner til sykepleiersker Forrige artikkel Det startet med sju Neste artikkel