Lær av England

Jeg har brukt så mye plass på å eksemplifisere kompleksiteten i sykepleiernes kliniske hverdag er for å illustrere at sykepleiere utøver handlinger som er basert på kunnskaper og analytisk tenkning. Kunnskapen er nødvendig for å vurdere pasientens helse- og medisinske tilstand og for å handle adekvat. Jeg møter stadig kollegaer og politikere som omtaler akademisering av sykepleiefaget som negativt. Hvorfor? En viktig årsak er at innholdet og metodene i bachelorutdanningene i sykepleie, og i stor grad også de nye mastergradene som sykepleiere tilbys, i for liten grad utdanner til handlingskompetanse.

Jeg tenker for eksempel på ferdigheter i å undersøke pasientens fysiske og psykiske tilstand, kommunikasjonsferdigheter og pasientundervisning. Hvorfor lærer for eksempel ikke sykepleierstudenter i Norge å lytte på og vurdere pasienters vitale funksjoner ved hjelp av stetoskop og andre tekniske hjelpemidler? Dyktige klinikere trenger høy akademisk kompetanse. Poenget er at innholdet i dagens akademiske skolering i for liten grad er relevant og knyttet til arbeidsoppgavene sykepleierne har eller kan ha i framtiden. NSF bør derfor arbeide mot departementene og høyskolene for å opprette mastergradsstudier som utdanner kliniske ekspertsykepleiere – tilsvarende nurse practitioners i utlandet.

Relevant teoretisk kunnskap

Et annet problem er at den teoretiske undervisningen i sykepleierutdanningen er for likt innholdet i sykepleielærernes høyere utdanning fra universitetene 10–20 år tilbake i tid. Etter at lærerne tok høyere utdanning og fikk lektorkompetanse gikk flere tilbake til høyskolene og underviste bachelorstudenter teoriene de selv hadde lært, men som egentlig skulle være lærernes arbeidsredskaper.

NSF bør arbeide for at innholdet og metodene i sykepleierutdanningen fokuserer mer på utviklingen av kliniske ferdigheter og handlingskompetanse, og at studentene lærer mer relevant teoretisk kunnskap. Det sier seg selv at undervisning hvor studentene lærer handlingskompetanse er mer ressurskrevende enn «effektive» forelesninger med hundre studenter.

NSF bør arbeide for at staten øker satsene til bachelorstudenter i sykepleie. Dette gjelder også framtidige mastergradsstudier som utdanner sykepleiere med økt handlingskompetanse og hvor kliniske læresituasjoner er sentrale. NSF bør sørge for at høyskolene forplikter seg på at økningen går til forbedring av de kliniske studiene.

Skal NSF lykkes med målet om økt kvalitet i sykepleietjenesten, må læring av kliniske ferdigheter, integrering av relevant teori, og klinisk forskning få en mer sentral plass i utdanningene for sykepleiere. For å sikre kvaliteten på sykepleien som gis, bør NSF arbeide for å innføre reautorisering for alle sykepleiere som arbeider i sykepleierstillinger tilsvarende det andre land har, hvor sykepleie har høyere status enn i Norge.

Oppgradering av praksis

Fordi innholdet i mastergradsstudiene sykepleiere kan ta i Norge i dag i svært liten grad gir kandidatene en fullverdig klinisk kompetanse, synes utdanningene mest relevante for personer som skal søke seg jobb i høyskoler og universitet. Dette skjer samtidig som utøvende sykepleiere stadig får nye arbeidsoppgaver gjennom oppgaveglidning på lokale arbeidsplasser. Oppgaveglidningen bør følges opp med akademisk utdanning som gir formell kompetanse til å utøve dem og som muliggjør at den «nye» praksisen er kunnskapsbasert. Innholdet og metodene i kliniske studier bør derfor oppgraderes og anerkjennes i en akademisk utdanning.

Samfunnet forventer at helsetjenestene er tilpasset befolkningens behov og at behandlingen er kunnskapsbasert og kvalitetssikret. Kunnskapsbasert praksis innebærer integrasjon av erfaringer, verdier og forskningsresultater som grunnlag for handlinger. Mens mange sykepleiere arbeider med pasienter og brukere på individnivå vil forskningsresultater ofte omhandle generaliseringer på gruppenivå om avgrensete problemstillinger. Å finne, lese og omsette ny og gammel forskning krever teoretisk innsikt, evne til å analysere forskning, gode engelskkunnskaper og faglig modenhet. Det er derfor behov for flere sykepleiere med forskerkompetanse som også utøver sykepleie. Forskningskompetanse oppnår man formelt etter avlagt doktorgrad. Vi trenger derfor flere sykepleiere fra ulike deler av helsetjenesten som tar doktorgrad. Frem til i dag har det hovedsakelig vært ansatte ved universiteter og høyskoler som har forskerkompetanse.

Mye å lære

Sykepleierforbundet i Storbritannia (Royal College of Nursing – RCN) har gjennom mange år gjort en forbilledlig innsats ved å støtte og bygge opp god klinisk forskning. RCN arrangerer store årlige forskningskonferanser og deler ut betydelige stipendbeløp til forskere og forskergrupper som driver klinisk forskning. Jeg tror at den politiske og økonomiske satsingen RCN har gjort på klinisk sykepleieforskning, har bidratt til at sykepleiere har så høy anerkjennelse og status som de har i det britiske helsevesenet i dag. Samtidig er nye sykepleieroller, hvor sykepleierne har fått formell og relevant kompetanse til å inneha dem gjennom akademisk utdanning, etablert. Sykepleieutøvelse med faglig kompetanse og tydelighet bør være den beste merkevaren til Sykepleierforbundet.