Ytringsplikt og taushetsfrihet

Sosiale medier er veldig ... ja, sosiale. Du kan dele alt mulig med både venner og «venner» og den nedre grensen for hva som er akseptabelt å skrive synes å være så lav at du kan gjøre det mens du ligger i koma.

Mange bruker Facebook for å gi et bilde av seg selv som vellykket. Å, så hyggelig jeg har det hjemme! Å, for noen fantastiske ferier jeg legger ut på! Å, hvor interessant er jeg ikke når jeg bare slapper av. For å omskrive Descartes: Bloggo, ergo sum. Jeg er på nett, derfor er jeg.

Tristesse de luxe, om det ikke hadde vært for at Facebook, blogg og Twitter også kan brukes til å velte regjeringer i Midtøsten, skape drama i Oslo sentrum når Justin Bieber kommer på besøk eller dra i gang en nasjonal debatt om 12-åringer bør få p-piller. Forsvinningen av Sigrid Schjetne i Oslo viste at de sosiale mediene raskt ble en nøkkelfaktor, både for oppslutningen om leteaksjonene, for mediedekningen og for politiets arbeid. Facebookgruppen «Finn Sigrid Schjetne i god behold» hadde på et tidspunkt 36 000 medlemmer. Den måtte til slutt stenges. Det var for mange uønskete kommentarer.

Nettsamfunnet er i ferd med å endre samfunnets dagsorden og maktstrukturer. En middels god blogg har i dag flere følgere eller «likes» enn Arbeiderpartiet har medlemmer. Og der landets kurs tidligere ble meislet ut gjennom politiske prosesser som kunne ta år, kan et hett tema på Twitter i dag være politikk i morgen.

Det er ingen grunn til å gråte over det. Demokratiseringen av nettsamfunnet kan kanskje gjøre dagens etablerte organisasjoner overflødige, eller i hvert fall mindre viktige. Men det vi får igjen er at alle får mulighet til å sette dagsorden. Prisen vi må betale er riktignok at vi må tåle mye søppel på nett. Men gevinsten er at makten nå i prinsippet ligger hos oss alle.

Så hvorfor er det egentlig så mye skepsis blant sykepleiere mot å ta i bruk dette virkemidlet? Det finnes hederlige unntak (se side 24), men mange oppfører seg som rene søndagskjørere på www: I ren angst for å bryte fartsgrensen legger man seg på en sneglefart som bare øker – ikke reduserer – faren for at noen havner i grøfta.

Likevel: Sykepleiens leserundersøkelse i denne utgaven viser at sykepleiere ELSKER nettet. Men dessverre handler det mest om den hyggelige fjellturen man tok med venner eller kjøttet man handlet i Sverige. At vedkommende kanskje må håndtere dobbelt så mange pasienter på jobben enn hun kan rekke over, hører vi ikke ofte om. Det passer kanskje ikke inn i bildet av hyggelige, vellykkede Kari & Ola.

Hvorfor ikke, kan vi spørre. Noe av årsaken ligger nok i at mange av oss har angst for å komme på kant med noen, og da kanskje særlig med jobben. Å dra eventuelle negative opplevelser på arbeidsplassen inn i den private sfæren hjemme ved pc-en, er en terskel mange ikke er lysten på å tråkke over. Og særlig ikke hvis hvem som helst (også sjefen) kan titte med på det du skriver.

Det er synd, mener jeg. Hvorfor brukte ikke sykepleiere på Ahus Twitter og Facebook for alt de er verdt når de skjønte at for lav bemanning førte til dødsfall? Hvis Bieber kunne mobilisere flere tusen ungdommer via Facebook for en kveldskonsert ved Operaen, kunne vel Ahus-sykepleierne satt i gang en storstilt leteaksjon etter mer kompetanse og bedre bemanning på Lørenskog?

Selvfølgelig, det finnes mange ting du som sykepleier ikke skal og bør skrive på sosiale medier. Både Helsedirektoratet og de fleste arbeidsgivere har kommet med veiledere, retningslinjer og andre nyttige pekefingre. Grovt sett er det akkurat som i det ikke-digitale livet: Du skal ikke utlevere andre, og særlig ikke pasienter, uten samtykke.

Men alle disse velmente pekefingrene mot hva slags styggedom en Facebook-glipp kan føre til, bør etter min mening ikke hindre sykepleiere til å ta tastaturet i bruk når det skurrer alvorlig på jobben. Helsepersonellets taushetsplikt er til for å beskytte pasientene, ikke for å ramme dem. Når sykepleiere har sagt fra internt, tjenesteveien, om graverende forhold som går ut over pasienter, og ikke noe skjer, finnes det noe som jeg vil kalle taushetsfrihet og ytringsplikt. Da ville jeg kastet Facebook-kosen på bålet og brukt de sosiale mediene til å være litt seriøs en stund.