fbpx NSF støtter rwandiske sykepleiere Hopp til hovedinnhold

NSF støtter rwandiske sykepleiere

Nå skal NSF samarbeide med det rwandiske søsterforbundet. Sykepleierne skal opp og fram.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) vedtok før jul å bistå det rwandiske søsterforbundet i tre år framover. De to forbundene har allerede hatt kontakt et par år for å finne ut om et samarbeid er mulig.

Samtidig trapper NSF gradvis ned bistandsarbeidet i Zambia, for der klarer de seg snart uten norsk støtte. NSF fortsetter sitt arbeid i Malawi og Uganda.

Norad yter 6,5 millioner kroner årlig til og med 2015. NSF bistår med 10 prosent av prosjektkostnadene.

Fakta om Rwanda

Vil forhandle

For å finne ut hvordan det står til, har Rwanda Nurses and Midwifes Assosiation (RNMA) intervjuet sykepleierne i en behovsanalyse. Resultatene ble lagt fram for sykepleieledere på en workshop i Kigali i november.

Slik står det til: Minimal lønn. Dårlige arbeidsvilkår. Få muligheter til videreutdanning og karriereutvikling. Sykepleierne savner anerkjennelse for sin innsats i jobben.

Målet er nå å gjøre RNMA om fra en profesjonsorganisasjon til også å bli et fagforbund med forhandlingsrett, slik NSF er bygget opp.

Sykepleielederne i Kigali støtter ideen – i håp om å bli mer slagkraftig. Nå gjelder det å forklare sykepleierne rundt i landet hvorfor det er lurt å betale kontingenten, til tross for at de allerede strever med å betale sine daglige utgifter. 

Michael Vitols, spesialrådgiver i NSF, deltar på samlingen i Kigali.

– Undersøkelsen viser at sykepleierne primært er opptatt av arbeidsbetingelser, deretter av lønn. De har en sterk profesjonsidentitet. Forholdene likner tilstanden i Malawi og Uganda slik den var før. Det vil si; i Malawi var den verre på grunn av utstrakt fattigdom.

Nå venter hardt arbeid og antakelig motstand.

– Særlig fra konkurrerende fagforeninger. I Zambia ble ledelsen drapstruet, forteller Vitols.

På samlingen er også forbundsleder Janet Obodi fra Uganda til stede for å gi moralsk støtte. Hun formidler konsist til forsamlingen hva som er poenget med å kjempe for sykepleiernes kår:

– For å gjøre en god jobb, må sykepleierne ha en lønn å leve av.

Selv har hun trålet Uganda mil etter mil for å verve medlemmer. Nå må rwanderne gjøre det samme. Men fordelen er at landet er lite og veiene bedre enn i nabolandet.

Hysj

Mange av dem som nå ivrer etter å kjempe for sykepleiernes sak, har mistet store deler av familien. Andre har familiemedlemmer som er i fengsel dømt som folkemordere. Alt dette kan være vanskelig å snakke om, og folkemordet er ikke noe tema her.

Det er heller ikke politisk korrekt å snakke høyt om hvem som er hutu og hvem som er tutsi. En ung mann i et serviceyrke betrodde seg nylig:

– Jeg er hutu. Men ikke si at jeg har sagt det, det kan skape trøbbel for meg.

Født i eksil

Edith Lunkuse representerer RNMA på sykehuset King Faisal. Trygt og elegant leder hun møtet som varer i to dager.

Lunkuse er født og oppvokst i eksil i Uganda – og kom hjem etter folkemordet. Familien er blitt splittet og hun har tatt seg av foreldreløse blant annet etter drepte brødre, som var soldater i 1994.

Det har vært mye hardt arbeid til lav sykepleierlønn.

– Det var ikke mye tid til kjærlighet, sier 46-åringen som var sent ute med å få barn.

Sønnen er nå fem år.

– Innviklet liv

Edith Lunkuse er lei av at sykepleierne holdes nede, mens legene vurderes høyt. Riktignok har hun hatt flere ledende stillinger på ulike avdelinger, og ble plukket ut til å få videreutdanning i barnesykepleie i Kenya da sønnen var baby. Nå leder hun den private fløyen på sykehuset.

– Hva tenker du om framtiden?

– Livet er innviklet. Det er dyrt å leve. Pengene går med til de daglige utgiftene, som husleie og skolepenger for sønnen min.

Hun vil gjerne ta en master, men har ikke råd.

– Lite kunnskap er lite makt. Hvordan skal jeg snakke med en superspesialist hvis jeg ikke har utdanning? Jeg har kapasiteten inni meg. Med en master kan jeg vise til et papir.

Hun er kritisk til den nye helseministeren, som er lege.

– Hun vil ikke at sykepleiere skal ha høyere utdanning.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vet ikke.

Lunkuse synes det verste er at mange sykepleiere ikke lenger ser håp i yrket.

– De drar til andre land eller går til andre jobber i Rwanda, fordi de ikke blir respektert som sykepleiere. Legene ser ned på dem.

– Vil du forlate yrket?

– Nei, i så fall ville jeg gjort det for lenge siden. Men hvis alle drar, hva da?

Begynte med ingenting

Mary Murebwayire er sjefsykepleier i Helsedepartementet. Det ble hun like etter folkemordet. Hun har droppet andre oppgaver for å være sammen med sykepleierne på samlingen. At sykepleiertoppen støtter deres arbeid setter de stor pris på.

Murebwayire fikk i oppgave å strukturere sykepleien.

– Den gangen i 1994 hadde jeg ingen å spørre, det fantes ingen dokumenter, jeg visste ikke hvor vi skulle starte.

Men det ble åpenbart at utdanningen var det første som måtte forbedres. Til da var sykepleierne i Rwanda utdannet på videregående skole-nivå.

– Studentene var svært unge, og det var ingen egen utdanning for jordmødre eller ledere.

Mangler lærere

Nå er det åtte sykepleierskoler i Rwanda, inkludert to private.

– Men vi sliter med å få nok lærere. Derfor klarer vi ikke å utdanne nok sykepleiere.

Mange sykepleiere mangler motivasjon i jobben, viser kartleggingen.

– Problemet er at sykepleierne ikke er involvert i ledelsen, mener Mary Murebwayire og gir et eksempel:

En fødestue mangler lampe til å bruke under fødslene.

– Man kan ikke klandre regjeringen for at det ikke er lamper. Det er sykehusledelsens ansvar. Hvis sykepleierne hadde vært med, ville de straks skjønt behovet for lampe og ordnet opp.

LES OGSÅ:

Sykepleiernes historier: – Om pasienten er hutu eller tutsi spiller ingen rolle

Om sykepleierne som sliter med psyken

20 år siden folkemordet

Rwandas historie

NSF støtter rwandiske sykepleiere

Lite kunnskap er lite makt. Med en master kan jeg vise til et papir. Edith Lunkuse

– Sliter med psyken Forrige artikkel 20 år siden folkemordet Neste artikkel