Kortreist helse

Jeg var et aktivt barn. Skolen var kjedelig, og mye av tiden ved pulten tilbragte jeg ved å drømme om å løpe etter en ball eller sykle omkring. Det var ikke antydning til livsstilsykdom på min kropp, og mine foreldre var da heller ikke av det slaget som skeiet ut i utide. Arbeidsmoralen var som den skulle for en middelklassefamilie.

Jeg syntes det var greit. Men av og til fikk jeg det plutselig for meg at jeg ønsket å bevilge meg en irregulær hviledag. Da la jeg meg ned og ble rammet av et sterkt – om enn noe udefinerbart – ubehag.
«Jeg er syk», klarte jeg såvidt å få fram.

Det avgjørende i et slikt øyeblikk, var å bestå testen som mine foreldre brukte som en slags nedre grense for deres sykeomsorg: Du måtte også ha feber.
Så her gjaldt det å tilfredsstille kriteriene. Med både lovlige og ulovlige midler var det om å gjøre å presse opp gradesystemet på termometer du fikk i rompa. Fikk du over 37,8, var det gjort: En herlig dag i senga!

Skolen var dull og søskenflokken stor, så lykken kunne nesten ikke beskrives når jeg med pathos slo opp øynene neste dag og våknet i et hus kjemisk renset for plagsomme forstyrrelser. Snart kom mora mi inn med frokosten og tegneserier. Jeg la da ut om min heftige hodepine, for så, så snart hun var ut av døra, å gasse meg med hennes utsøkte brødskiver og Donald Duck.

Aldri har jeg kommet mine foreldre så nær som under disse akutte anfall av selvutløst feber. Nå forsto jeg at min mor var et menneske med en enestående omsorg. Hun observerte – og respekterte – at jeg trengte maksimal hvile! Kunne det bli bedre?

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste referatet fra Stortingets spørretime forleden. Det handlet om sykehussenger. En representant fra Frp ville vite av statsministeren hvor mange somatiske sykehussenger regjeringen har tenkt å legge ned «før de når målet». Hun viste til at antallet senger i somatikken har gått ned fra 14 000 i 2005, da den rødgrønne regjeringen overtok, til 12 300 ved utgangen av 2011.

Stoltenberg lot seg ikke affisere. Antallet senger er ikke det viktigste, men hvor mange som får behandling og hvor god behandling de får, mente han. Liggedøgn på sykehuset er blitt dramatisk redusert. Men samtidig har utførte behandlinger økt med hele 1,4 million siden 2005.

Stoltenberg har selvfølgelig et poeng. Samfunnsøkonomisk tjener vi på å få folk ut av sykehussenga så fort vi kan. Senger er dyre i drift. Færre senger skaper også mer framdrift. Likevel kan man spørre hvor lenge nedbyggingen skal fortsette. Når er det vi egentlig får for få senger? Når har vi nådd en grense?

Personlig tror jeg den grensen allerede er nådd. Det betyr ikke at jeg tror det ikke er mulig å jobbe mer effektivt. Bedre IKT-systemer vil kunne bidra til det. Men jeg tror at utnyttelsen av den eksisterende sengekapasiteten allerede er i ferd med å få negative effekter for folkehelsen i et litt bredere perspektiv.

Færre senger og raskere behandling svekker på sikt relasjonen mellom pasienter og helsepersonell. Koblingen mellom behandling og medmenneskelighet kan forvitre: «Her kan du få en sprøyte eller et inngrep som hjelper. Men omsorgen må du få et annet sted, for vi trenger senga di til en annen».

Er det det vi ser på Ahus, i Stavanger og på UNN, der de finner det for godt å legge mange av sine pasienter i korridorene? Helseforetakene bygger ned og legger ned lokalsykehus, mens de får lov til å operere med belegg langt over 100 prosent på de store sykehusene. Ahus vet ikke sine arme råd med sine pasienter, men kvitter seg samtidig med kapasitet på Stensby sykehus på Eidsvoll. Og mens Sykehuset Telemark ikke har plass til hver tyvende pasient, må Rjukan sjukehus (35 senger) hvert år føre en desperat kamp for å overleve.

Budskapet til pasienten synes å være: Her er det ikke rom for å oppta en seng et sekund for mye. Det virker lite omsorgsfullt, for å si det mildt.

Utviklingen i helsetjenesten minner således ganske mye om det som skjedde i landbruket. Da bøndene ble agronomer med økonomiutdanning, var det slutt med småbrukene hvor folk hadde et personlig forhold til Dagros og ropte på hønene når de skulle fôres. Plutselig kunne ikke gårdene bli store nok. De ble forvandlet til grisefabrikker og kyllingproduksjonsenheter. Dyrene ble bare nummere i driftsregnskapet.

Jeg er redd at helsetjenestens evige jag mot færre senger og større effektivitet på samme måte vil gå ut over det grunnleggende empatiske forholdet mellom behandler og pasient.

Her kan parallellen til landbruket også gi litt håp. Der har de nå gjenoppdaget «dyrevelferd» som en kjerneverdi. De har fortstått både at dyr har følelser, og at maten blir bedre ved å behandle dem som fine vesener. Det har gått så langt at det nå åpnes nye og svært populære «mathaller» i de store byene der det selges kortreist mat, produsert av lokale bønder med kjærlighet til produktene sine. Det er som om gigantsykehusene plutselig skulle gjenoppdage «kortreist helse» og at pasientvelferden kan få bedre kår i en seng nær deg.

Jeg vil ikke se bort fra at utviklingen i helsetjenesten igjen kan snu, selv om det nok ikke bli som før. Da jeg var barn, kunne du risikere at «fastlegen» plutselig sto i stua hvis du dro det litt for langt i forsøket på å holde senga en stund. Men innerst inne tror jeg at mora mi gjennomskuet meg hele veien. Hun skjønte nok at jeg til syvende og sist ble friskere av hennes liberale sengepolitikk.

Du fungerer best når du føler deg som en heldiggris.