Spinalongas levende døde

Bilde av Spinalonga tatt rundt år 1900. (Foto: akg-images/Scanpix)

I over 50 år var det en koloni for spedalske. I dag er den lille øya nest største turistattraksjon på Kreta.

Den 13. oktober 1904 ankom den første spedalske den lille øya øst på Kreta. Selv om lidelsene fra denne sykdommen opp gjennom tiden har mange ansikter og groteske historier, er det få steder interneringen av spedalske var satt i så omfattende system som på den greske øya Spinalonga.

Da den greske stat ble deklarert i 1898, var det ikke tilfeldig at Spinalonga i 1903 ble utpekt som leprakoloni. Grekerne ønsket på denne måten å drive ut den tyrkiske bosettingen på øya.

I starten var det de sykeste som ble isolert på øya. Spedalske pasienter med betydelige deformiteter ble overlatt til festningsruinene uten noe organisert helsestell. Det var full isolasjon, og på øya vaiet et gult flagg som varsel om smittsom sykdom. Det var til å begynne med ikke lov å nærme seg øya, og fiske måtte skje i en avstand på minst 200 meter.

I perioden 1904–1957 var det trolig opp mot 1 000 pasienter som ble internert på øya. Antallet er usikkert. Ikke bare på grunn av dårlig kontroll med antallet som ble overført, men også at et betydelig antall tok livet sitt ved å drukne seg eller ved å hoppe i steingrunnen utenfor festningsmurene.

Den første legen kom til øya rundt 1910. Hovedoppgaven var å journalføre pasientenes sykdomsutvikling og rapportere videre til myndighetene i Athen.

 

Splittet familier

Det er vanskelig å forestille seg lidelsene disse pasientene ble stilt overfor, både med tanke på å overleve og den totale isolasjonen fra familien. Det gjaldt også ektefeller som ikke var smittet.

Forfatter Themos Kornaros skriver i boka «Spinalonga» om kvinnen Sitia. Da myndighetene kom for å hente hennes ektemann for å sende han til helvete på øya, skar hun seg og lot seg smitte med puss fra ektemannen. Det var på slutten av 1920-tallet. Hun ønsket å være sammen med ektemannen, selv om det betydde elendighet og isolasjon.

De måtte, fra de gikk inn porten, nøye seg med å se over på landsbyen Plaka på fastlandet – 250 meter fra øya.

 

Ingen vei tilbake

Det må ha vært en stor overgang for pasientene å komme til Spinalonga–der de ble ledet gjennom den enorme festningsporten. Over porten sto det inngravert en fri oversettelse av Dantes «Inferno» om inngangen til helvete. Inskripsjonen ønsket velkommen til et sted i sorg og smerte, og oppfordret til å legge alt håp bak seg. De nyankomne ble heller ikke ønsket velkommen av øyas beboere, istedenfor «velkommen» sa man bare «kom».

Det var ingen vei tilbake til fastlandet. Den greske stat hadde bestemt at de skulle leve der resten av livet. De måtte, fra de gikk inn porten, nøye seg med å se over på landsbyen Plaka på fastlandet – 250 meter fra øya.

Presten på øya hadde frie fullmakter til å oppheve tidligere ekteskap på fastlandet, og for dem som fant kjærligheten på Spinalonga, å velsigne nye samliv. Det ble født 36 barn på øya, men så snart de var undersøkt av lege og funnet friske fra lepra, ble de tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem eller hos slektninger på fastlandet.

Til tross for den håpløse situasjonen må tro og håp ha stått sentralt for pasientene, for på den lille øya var det ikke mindre enn tre gudshus. Spedalskhet var fra gammelt av sett på som et tegn på religiøs urenslighet.

De spedalskes kirkegård Skt. George kirken.

Det er ingen navn på gravene ved Skt. George kirken.

 

Isolert samfunn

Selv om de var utstøtt, fikk mange spedalske det likevel bedre på øya enn de hadde det før. Lepra var en fryktet sykdom, og de syke ble som regel forvist.

Den østerrikske lege F. W. Sieber beskrev deres kår i sin reiseskildring fra Kreta på 1800-tallet: «Der så jeg for første gang noen spedalske, som bodde i et isolert område utenfor Iraklions murer, for det var forbudt for dem å komme inn i byen. Jeg frøs ved synet av deres store elendighet. Mange av dem hadde mistet hender og føtter, og de viste deres lemlestete armer og ben fram, mens de bad om nåde og almisser med skingrende stemmer og uartikulerte og snøvlende lyder…».

Spinalonga var de første årene langt på vei en oppbevaringsanstalt. Men etter hvert skapte de syke sitt eget samfunn av likesinnete. Pasientene begynte å praktisere sine yrker, og det ble blant annet etablert frisør og kafé. I ettertid har en av de eldste på øysamfunnet fortalt at «fra nå av var ikke Spinalonga lenger et helvete, bare en fangelandsby med menneskets gode og dårlige sider og egenskaper».

Etter hvert skapte de syke sitt eget samfunn og begynte å praktisere sine yrker. Det ble blant annet etablert bakeri.

 

Eget sykehus

Fra 1930-årene ble forholdene betydelig bedre. Da ble det bygget sykehus og to tilhørende pasientboliger med 24 rom i hver. Fra denne tida ble utstyr og datidas medikamenter tilgjengelig. Gjennom de siste årene besto staben ved sykehuset av en lege som sammen med en regnskapsfører administrerte hele øysamfunnet. I tillegg var det en person som arbeidet med desinfeksjon av boliger og gjenstander, fem sykepleiere, ti kvinner som vasket klær og et tilsvarende antall som pleide de spedalske, og en prest.

I 1948 kom det internasjonale gjennombruddet i behandlingen av lepra, og Spinalonga var tidlig med på utprøving av nye antimikrobielle medikamenter.

Spinalonga fikk eget sykehus rundt 1930.

 

Turistmagnet

I dag er Spinalonga en stor turistattraksjon, som årlig tiltrekker seg over 100 000 besøkende. Øya er Kretas nest mest besøkte arkeologiske attraksjon.

Victoria Hislops debutroman «The Island» fra 2005 (på norsk i 2007) har i sterk grad vært medvirkende til denne enorme interessen for Spinalonga.

I dag er Spinalonga en stor turistattraksjon, som årlig tiltrekker seg over 100 000 besøkende. Øya er Kretas nest mest besøkte arkeologiske attraksjon.

Kilde: Antonis A. Spinalonga–the island of the living dead. Typokreta forlag 2011 Mammakis G. Spinalonga: the island of suffering, faith and hope. Typokreta forlag 2011