15 påskeferier som frivillig i fjellet

Klokken var fire om ettermiddagen palmelørdag da nødmeldingen nådde hjelpekorpshytta til Røde Kors på Gol.

En frikjører lå skadet i fjellet. Bindingen hennes hadde løst seg ut på vei ned fra en topp på rundt 1700 meter. Kneet vred seg.

Kvinnen lå med store smerter i bratt terreng og ville ikke kunne komme seg ned uten hjelp.

Sola skinte, men været skifter som kjent fort på fjellet. Om ikke lenge skulle det snø og blåse 12 meter per sekund.

Sykepleier i påskefjellet

– Det var bare å kaste seg på snøscooteren.

Det forteller Cecilie Engum Blakkestad fra Gjøvik om redningsaksjonen hun deltok i for bare et par dager siden.

Det var langt fra hennes første, og det blir ikke hennes siste. Mer om det siden.

Florence Nightingale-kallet

Til hverdags jobber Blakkestad som anestesisykepleier ved Sykehuset Innlandet, men hver påske siden 2001 har hun tatt ut avspasering og fridager, og dratt opp på Golsfjellet for å være del av det frivillige hjelpekorpset til Røde Kors.

– Det er gleden ved å hjelpe, takknemligheten fra de vi bistår, men også det sosiale og kameratskapet i korpset som gjør at jeg er med igjen og igjen, forteller hun.

Det var ektemannen som i sin tid fikk henne med i hjelpekorpset. Han er også utdannet sykepleier, og Blakkestad har inntrykk av at mange fra deres yrkesgruppe melder seg til tjeneste for hjelpekorpset.

– Det kan være et iboende Florence Nightingale-kall som slår inn. Dessuten er nok sykepleiere tryggere enn gjennomsnittsbefolkningen på at de faktisk er i stand til å yte hjelp, og de har grunnleggende kunnskap om førstehjelp.

Over tusen frivillige

Når horder av sol- og skihungrige nordmenn inntar påskefjellet, vil det alltid være noen som skader seg, går seg bort eller blir sittende værfast.

Hjelpekorpset til Røde Kors har vært til stede i påskefjellet i over 60 år, og koordinerer innsatsen fra en infosentral på Golsfjellet.

I fjor registrerte de 184 aksjoner og behandlet nesten 400 skader, rundt halvparten av året før. Hvordan statistikken blir i år vil tiden vise, men innsatsen består uansett i langt mer enn å trå til når ulykken først er ute.

Hoder, skuldre, knær og tær

– Gjennom hele påsken har vi en lavvoleir ved skiløypa der vi tilbyr kioskvarer, solkrem og løypekart. Det er der vi møter folket, informerer og forebygger. Ellers patruljerer vi i fjellet hver dag og har en snøscooter som alltid står utrykningsklar, forteller Blakkestad.

Hennes hjelpekorps, som dekker Golsfjellet og Hemsedal-området, har ellers en AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) i miniatyr og utrykningsklare hjemmevakter i Hemsedal.

I snitt anslår hun at de har én redningsaksjon per dag. Som regel dreier det seg å transportere pasienter ut av løyper etter brudd og andre skader i ekstremiteter – håndledd, kne, overarm, skuldre ute av ledd. Forfrysninger forekommer også. Og snøblindhet og solbrenthet.

– Men folk er blitt flinkere mye der, altså. De beskytter seg bedre mot sola og mange flere bruker hjelm.

Nyttig erfaring

Som sykepleier, med mange år i helsevesenet, har Blakkestad med seg erfaringer som stadig kommer til nytte i påskefjellet.

– Jeg får stadig brukt kunnskaper om førstehjelp, og tar også kunnskap fra påskefjellet med meg videre, sier hun.

Blakkestad forteller at hun for eksempel deltar på instruktørsiden i hjelpekorpsets kurskvelder ellers i året og at hun senere i år kommer til å gjennomgå erfaringer fra spesifikke redningssituasjoner i fjellet for kollegaer på jobben.

– Samtidig kjenner jeg her i fjellet på den store kontrasten til å være på sykehuset, med alt man har tilgjengelig der av medisiner og utstyr. Det er mange begrensninger som man må forholde seg til, og man lærer å gjøre det beste ut av situasjonen og prioritere effektivt.

Varme pledd

Det siste fikk hun bruk for under nevnte redningsaksjon palmelørdag.

Snøscooteren kunne ikke ta seg fram til den forulykkete kvinnen, men måtte stanse rundt 150 høydemeter nedenfor. Terrenget var for bratt og vanskelig.

Klokken 16:35 begynte Blakkestad derfor å ta seg oppover fjellsiden til fots. Den skadete var nedkjølt, så Blakkestad prioriterte å bære med seg varme pledd.

Hun nådde fram, fikk satt kvinnen på flatt underlag og pakket henne inn i pleddene. Så satte hun seg bak, holdt tett rundt henne for å minimere temperaturtapet til ambulansehelikopteret nådde frem og fikk hentet henne ned.

I grevens tid, skulle det vise seg. Da Blakkestad og kollegaene kom tilbake på hytta, snødde det vannrett.

Den beste påsken

Det hersker liten tvil om at Blakkestad vil være tilbake i Golsfjellet og lavvoleiren også neste år.

– Barna våre kjenner jo ingen andre former for påskefeiring enn dette, og nå hjelper de til alle sammen. De har vokst inn i hjelpekorpset.

De håpefulle er blitt 9, 13 og 17, og er som alltid med til fjells.

– Noen dager før vi skulle oppover, kom trettenåringen og sa til meg at «jeg tror vi har den beste påsken som finnes, mamma». Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.